Kan jeg slå meg ned her?

- Ja, jeg sitter her og ser på dem som går forbi. Liker å se på hva norske damer har på seg nå som det er blitt varmt, studere skoene deres, tenke på hvor de er fra hvis de er utlendinger ...

Hvor er du selv fra?

- Cuba!

Hva brakte deg til Norge?

- Jeg giftet meg med en nordmann. Vi møttes på hotellet jeg jobbet på. Han var gjest, jeg jobbet som servitør og bartender. Vi snakket om kultur, om forskjellige tema. Så gikk vi på et salsasted. Han fikk nummeret mitt da han reiste tilbake til Norge. Dette var i mars 2010. Han ringte meg ofte - og i juli, på bursdagen min - kom han tilbake!

På bursdagen din!

- Ja, jeg ble så overrasket! Jeg presenterte ham for min familie. Vi snakket lenge og seriøst med hverandre. Jeg forsto at han virkelig var interessert, for han ringte meg hver dag fra Norge. Jeg jobbet innen turisme, men på Cuba er det ikke lov for ansatte i turistnæringen å ha forhold til turistene. Det var litt vanskelig, men det ble slik. Haha! Så reiste han tilbake, men han ringte meg hver dag.

Hvordan kommuniserte dere?

- Litt spansk, litt engelsk. Når det er så god kjemi og god kontakt mellom to personer, da går alt bra. Vi snakket om mye forskjellig. Om hverdagen, livet, familien, barna. Det som falt oss inn. Jeg kunne si til ham: I dag tenkte jeg på deg, i dag drømte jeg om deg. Aller mest snakket vi om gode ting. Og hvis jeg ikke forsto alt, lo jeg bare. Haha!

Så møttes dere igjen?

- I august det året ringte han meg en dag som vanlig og sa han ville gifte seg. Jeg bare ...

Lucia tar seg til ansiktet.

- I september kom han tilbake. Vi måtte ordne masse papirer før vi kunne gifte oss. Han traff familien min, snakket med brødrene og søstrene mine. Moren min levde da, og hun sa til meg: «Lucia, for en kjempefin mann! Han er spesiell.» Hun så det i øynene hans. Jeg var litt usikker først, for hvis vi giftet oss måtte vi bo sammen i Norge. Jeg hadde hørt at enkelte menn som var gift med cubanske damer hadde skiftet personlighet etterpå. Jeg var litt redd for det, men mamma sa nei, han her er hyggelig og ærlig. Det tenkte egentlig jeg også. Men samtidig visste jeg ikke noe om Norge, bare at det var kaldt der. Jeg manglet ingenting på Cuba, jeg hadde fast jobb på hotellet og en leilighet som lå rett ved en katedral i Havanna.

Du ble med likevel?

- I 2011. Vi giftet oss i september året før. Jeg hadde aldri giftet meg før. Jeg var 48 da vi møttes. Mannen min var 63, men så ut som om han var 50. Når man er glad i en person, og personen selv har det bra, blir man yngre i ansiktet. Vi var på stranda sammen, følte oss som om vi var 30 år gamle! Og vi er fortsatt gift!

Så landet du i Norge. Hva tenkte du da?

- På Cuba er det mye bråk, masse lyder. Der jeg bodde spilte folk musikk utenfor fra klokken ti om formiddagen, tintintetantinitin.

Hun klimprer med fingrene i lufta.

- Du hører lyden fra restaurantene og praten som går over en lunsj og mojitoen. Her er det veldig rolig, stille. Vi landet en kveld, klokken var kanskje ti eller den kan ha vært fire på ettermiddagen, jeg vet ikke, men jeg trodde det var sent fordi det var så mørkt ute. Vennene og familien hans møtte oss på flyplassen, med norsk flagg!

Hva slo deg som den største forskjellen?

- Elektrisiteten og alt kjøkkenutstyret. Wow, tenkte jeg. Jeg har tenkt på hvordan alle kan bruke så mye strøm her. På Cuba ville det ha kostet veldig mye.

Fortell om hverdagen din her.

- I starten likte jeg alt med Norge. Første gang jeg så snø, måtte jeg smake på det. Haha! Jeg var så glad for å være her! Jeg begynte på skole, lærte meg språket og trodde jeg skulle få meg jobb raskt. Jeg har 27 års erfaring fra hotell- og turistnæringen på Cuba, som servitør, diskoteksjef, cashier, bartender - alle kjente meg der. Jeg hadde fast jobb og var trygg i jobben min. Jeg gråt da jeg sa opp for å reise hit, jeg elsket jobben min.

Hvor jobber du nå?

- Jeg trodde jeg raskt skulle få meg jobb som servitør, på en bar eller et hotell her, men det har vært vanskelig. Jeg stilte med cv og papirer på min tidligere arbeidserfaring, har gått til hoteller og restauranter. De sa de skulle ringe meg, og jeg gikk rundt og håpet og ventet. Kanskje ringer de mandag, kanskje tirsdag ... Men nei. Jeg jobbet to år i oppvasken på et hotell, men fikk mindre å gjøre da de fikk færre gjester. Nå vasker jeg på City Lade. Når kjøpesenteret stenger, begynner jeg å jobbe. Mannen min tjener penger, så jeg har ingen problemer, men vil ikke bare sitte hjemme i stua. Jeg hadde alt her, men ikke arbeid. Etter å ha vært «oppe» og glad i starten, ble det veldig tungt å gå uten jobb. Jeg begynte å savne familien min, begynte å miste håpet.

Og i dag?

- Mye bedre! «Jobbsjansen» i kommunen reddet meg! Der traff jeg tre kvinner, Randi, Gaby og Alicya, som hjalp meg masse. De lærte meg mer om samfunnet og hvordan jeg bør gå frem for å få jobb. Nå har jeg det kjempebra.

Benken: Solsiden kjøpesenter På: Lucia Maza Hernandez. Foto: SÆBA BAJOGHLI