Foto: Illustrasjon: Britt Eirin Johansen

Vi fester klistremerker på postkassene våre, der vi på noenlunde høflig vis forklarer at denne dritten vil vi ikke ha. Vi irriterer oss grønne av alle reklamepausene på tv. Vi klikker i vinkel om det kommer reklame på delt skjerm når en brukbart god skiskytter fra Sørlandet kan sikre OL-bronse på siste skyting. Vi skriver lange, sinte brev til Kringkastingsrådet når sportssendingene på NRK innledes med logoen til en sponsor. Er det ikke nok med at de flår oss gjennom kringkastingsavgifta, liksom? Og, avisene. Færre og færre saker. Mer og mer reklame. Og hva er mer irriterende enn å måtte se en reklamesnutt på 30 sekunder før du kan se den søte dyrevideoen på ti sekunder på nettet? Og hva med de mystiske og usynlige algoritmene? De som bombarderer deg med reklame for hoteller i Paris - ETTER at du faktisk har bestilt hotellrom til Paris. Hva er poenget, liksom?

Les også: Følgefeil

Vi glemmer at reklamefinansiert tv nødvendigvis må inneholde en viss andel reklame. At annonser og reklame har finansiert journalistikk siden tidenes morgen. Vi vil ikke skjønne at vi ikke hadde fått sett et eneste skirenn på riksdekkende fjernsyn om kringkastingsavgifta alene skulle finansiere festen. Vi vil liksom ikke innse at den som skal selge varer er avhengig av at folk vet om varene.

Les også: Du må ikke sove i timen

Men ett sted lar vi alle hemninger og prinsipper fare. På Facebook velter vi oss i reklame og skryter av det etterpå. En tommel opp til frisøren nedi gata, en til for nærbutikken ved hytta. Ikke bare røsker vi av klistremerket på den digitale postkassa, men vi tilbyr oss i tillegg å bære ut reklamen for dem. Vi tagger en venn som kunne trengt en halvkilo kaffe fra butikken på hjørnet. Og vi argumenterer godt for hvorfor vi selv fortjener en stor pizza fra sjappa oppe i bakken. Før jul og påske flommer feeden over av julekalendere og påskeegg. Lik og del, kommenter og bli med, tagg en tulling. At antall likes, kommentarer og delinger enkelte ganger er så skyhøyt at sjansen er større for å bli truffet av halepartiet til en Boeing 737 mens du står i grøfta og plukker leirfivel, er det ingen som bryr seg om. Den fjonge fuglemateren må jeg bare ha. La oss si at 10 000 hiver seg på, og at alle har 500 venner hver. Du kan regne ut resten selv. Det er klart den fuglemateren betaler seg selv for dem som gir den bort. Og tro ikke at du ikke blir straffet i den andre enden. Som jeg selv ble, da algoritmene kostet meg flere tusen kroner fordi de ga meg en skampris på et altfor stort telt jeg strengt tatt ikke trengte. Bare fordi jeg fra tid til annen drømmer meg bort i turutstyr. Snakk om lettlurt.

Les også: Kan det være nødvendig å være så sint?

Visste du forresten at Facebook har retningslinjer for hva som er lov når man lager en konkurranse? At det er små marginer som skiller en såkalt konkurranse fra å være spam. Problemet er vel at man slipper unna med det meste på Facebook, så lenge man ikke viser en flik av ei brystvorte. Nei, vi må nok ta noen grep sjøl. Tagg en som burde vært teipa fast i en stol og plassert foran en storskjerm med rullerende Facebook-konkurranser i åtte timer. Det hadde vært noe. Lik og del.

Les også: Hei, det er meg

Les flere Tankestreif her!

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.