«Vi har også en musiker her, og mange flinke bakere har som vanlig laget noen lekre kaker. Så er det Elins lotteri til slutt. Det er bare å hygge seg. Men før vi glemmer det, må vi klappe for Elin.»

Utenfor har den skarpe kveldssola tegnet skygger av trær på murfasaden. Ved de store plenene, det hvite lysthuset og de tomme benkene.

Området er totalfredet fordi det er et typisk eksempel på hvordan psykiatriske institusjoner ble bygget for hundre år siden, pasientene skulle få naturen tett innpå seg fordi vakker natur kan ha helbredende virkning.

Men i år er sommerfesten på «Spesialpost 6» flyttet inn på grunn av det usikre været.

Spesialpost 6 er en lukket avdeling hvor du må låses inn. Og ut. Nå er ti av de femten pasientene tvangsinnlagt, eller dømt til psykiatrisk behandling. Fem er frivillig innlagt. De tre langbordene er dekket med hvite duker, kubbelys og fargerike markblomster, og halvparten av de tjuefire personene i matsalen er ansatte.

Kanskje.

På andre siden av bordet sitter en kvinne i førtiårene, ansiktet hennes virker kjent og hun sier vi godt kan prate sammen etter festen. Så løfter musikeren gitaren og spiller «Long as I Can See the Light» av Creedence Clearwater, og kvinnen med det kjente ansiktet går fra bordet.

Plutselig løftes coverlåtene av toner fra et piano borte i hjørnet.

I et annet rom

I døråpningen står «Ali», en høyreist mann i slutten av tjueårene. Ali liker sommeren, men du bryr deg ikke så mye om sommeren når du er alvorlig syk. Men nå, når han er blitt litt bedre, kan han legge merke til sånne ting som været.

Ali, som har pyntet seg med en afrikansk skjorte, snur og går tilbake til røykerommet som er ribbet for alt bortsett fra tre askebegre i vinduskarmen og en lighter som er festet til veggen med en lenke.

Det er flere ting å ta hensyn til når det innredes rom i psykiatrien. Er du redd, kan du bli sint, og da kan du skade både deg selv og andre. Og med mye indre kaos, er det bra med litt mer ro utvendig. Du trenger at virkeligheten er sammenhengende og forståelig. At bordet er et bord. Og sofaen, en sofa.

Men røykerommet er ribbet av en annen grunn, det er et forsøk på å få røykerne til å være der kortest mulig tid av gangen. Det er ikke helsefremmende å tilbringe tiden med røyk og kaffe.

Ali tenner den ene røyken med den andre, ser ut av vinduet og sier broren hans er på avdelingen der borte. Han har tenkt litt på om sykdommen skyldes arv eller oppvekst.

Alis familie er flyktninger.

Som barn gikk han rundt i en storby hvor han stagget sulten ved å spise mat andre kastet fra seg på gaten. Han fikk ingen skolegang og lærte aldri å skrive på sitt eget språk. Ali var sytten da han kom til Norge. Han følte seg utenfor på så mange vis, sier han, og kanskje var det derfor han søkte kontakt med et miljø hvor det var mye alkohol og hasj.

Og så var det denne sykdommen, som antagelig ble trigget av rusen. Det er sju år siden han ble innlagt første gang, og siden har han vært innlagt flere ganger.

Det røde lyset

- Første gang jeg merket sykdommen var da alt rundt meg ble rødt. Alt. En intens rødfarge. Når jeg er syk, ser jeg ting andre ikke ser. Ansikter forandres helt, til og med mitt eget ansikt blir ugjenkjennelig i speilet. Nesen blir like bred som resten av ansiktet, og pannen står rett ut som på et dyr. Jeg har sett mennesker på bussen med våpen, og jeg blir veldig redd når jeg har det sånn.

Ali har fått diagnosen schizofreni som er den alvorligste formen for psykotisk lidelse, et begrep som brukes om en tilstand hvor du ikke kan skille mellom det som er virkelig, og det som ikke er det.

Det er typisk at du har vrangforestillinger som fastholdes selv det er uomtvistelige bevis på at de ikke er riktige. Mange pasienter hører stemmer. De kan for eksempel oppleve at tankene ikke føles som sine egne eller at tankene kan høres av andre. Sykdommen debuterer oftest i starten av tyveårene.

Som hos Ali.

Ali har gjort syke ting når han har vært syk, sier han, som å gå splitter naken hjemmefra. Men mye verre var den kriminelle handlingen han er dømt for. Ikke til fengselsstraff, men til psykiatrisk behandling.

- Selv om jeg ikke kan minnes det jeg gjorde, angrer jeg veldig. Men det var ikke meg, ikke den jeg er når jeg er frisk.

Ali synes behandlingen hjelper. Når alt rundt ham blir rødt, eller han får vrangforestillinger, er han nå i stand til å forstå at det er sykdom.

- Medisinene hjelper meg veldig, men de har også noen bivirkninger. Jeg blir sløvere, trøtt, og det kjennes ut som om sykdommen stenges inne i kroppen min. Det gjør fysisk vondt, det er som om noen pumper luft i årene mine med en sykkelpumpe.

Trygghet, det viktigste

- Får du noen annen behandling?

- Jeg har samtaler med psykiateren min hver fredag, og jeg har gode samtaler med de andre som jobber her. Jeg får god mat, folk er trivelige og jeg har ei god seng, men det viktigste er at jeg føler meg trygg. Før kunne jeg være redd hele tiden. Det hender noen skriker og hyler, men det har jeg også gjort. Jeg har også slåss med personalet, men det var fordi jeg var redd.

- Har du en drøm?

- Å bli frisk og få en enkel jobb, for eksempel på et lager. Ellers har jeg ikke mange drømmer.

- Kjæreste?

- Jeg har aldri hatt noen kjæreste. Jeg er ikke bra på å finne det. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje er det på grunn av sykdommen.

- Når er du glad?

- Når noen sier hyggelige ting til meg, som at jeg er hyggelig å prate med. Men rusen har ødelagt mye for meg.

- Kan du ruse deg her inne?

- Nei, men hver fredag og søndag kan jeg dra til byen alene, og da sitter jeg på kafé med noen venner. For noen uker siden var det en som ga meg litt hasj, jeg sto der med hasjen i hånda og sa til meg selv: «Skal du røyke og bli syk nå, eller skal du kaste den?» Jeg kastet hasjen i toalettet. Nå er det tre og et halvt år siden jeg sist brukte hasj. Jeg tar også antabus, en medisin som gjør at jeg blir skikkelig syk hvis jeg drikker alkohol.

«Bjørn», som har hørt deler av samtalen, sier det er tøft å snakke om fortida, så tøft at han helst bare vil snakke om framtida. Men det er jo en fortid der også, smiler han.

Hjemme var det mye «kauking», sier han. Mye. Han droppet ut av den ordinære skolen og bodde delvis på institusjon. Siden bodde han lenge på gata. Det ble mye rus og en del kriminalitet. I likhet med Ali er også Bjørn her på grunn av en forbrytelse. Han er dømt til behandling.

- Jeg prøver ikke å lage for store bilder av framtida, men heller små bilder som er lettere å oppnå, sier Bjørn.

- Hvilke bilder lager du?

- Jeg skal fortsette å trene, det er sikkert, og jeg vil gå på biblioteket en gang i uka, lese aviser og se etter gamle kjente. Men det er jo ikke enkelt å treffe på gamle kjente heller, du vet jo ikke helt hva de vil si.

- Hva kan de si?

- De kan jo for eksempel spørre, «hvordan går det med deg?»

- Og hva svarer du da?

- Jo takk, det går ikke så verst. Det er kanskje nok. Ryktene om psykiatrien er jo ikke så bra, og for noen er det kanskje skremmende å møte folk som har vært innlagt.

- Hva om de spør hva du har gjort den siste tida?

- Da kan jeg jo si at jeg har brukt litt tid på å tenke over livet. Men de som kjenner meg godt, vet jo at jeg er her.

Ali sender tjukk tobakksrøyk ut i rommet og sier han vil gjøre gode ting.

- Gode ting som tar litt tid, sier Bjørn.

Han løftet 40 kilo da han kom hit, nå tar han 67 kilo i benken. Han startet med å gå trapper, så begynte han å gå turer. Og etter noen uker med gåturer, begynte han å jogge.

Ali vet ikke om han vil inn på sommerfesten. Formen er litt dårlig, det er den følelsen av at blodårene fylles med luft.

- Kanskje senere, smiler Bjørn.

Noen av de andre pasientene har valgt å bli på rommet. Beskjeden om at det kom besøk utenfra, var litt skremmende. I matsalen selges lodder til det store sommerlotteriet, sykehuspresten sier premiene er så fine at et loddkjøp kan sammenlignes med en investering. På premiebordet er en kjøkkenmaskin, noen pæreskinker, røkelaks og flere t- skjorter. Et par sko, og et opphold på spa. Du må huske å takke næringslivet som har gitt oss de fine premiene, hvisker en stemme.

Flere av de ansatte har snart jobbet et helt yrkesliv på Spesialpost 6. Akkurat det er noe av det beste med avdelingen, sier «Bente»:

- De fleste ansatte kjenner historien min så godt at jeg slipper å starte på nytt hver gang jeg legges inn.

Bente er snart førti, hun har vært innlagt på de fleste sengepostene på Østmarka siden hun var tjuetre. Det er ikke så vanlig at pasienter snakker sykdom når de sitter sammen, sier hun, og i alle fall ikke på en sommerfest.

Vi snakker sammen på et møterom.

Spiste kattemat

Bente hadde en normal og god barndom, sier hun, i en ressurssterk familie. Familien hadde ingen erfaring med psykotiske lidelser før hun ble alvorlig syk.

Bente kunne gå alene rundt i byen om natta fordi hun trodde det var farlig stråling inne i husene. I perioder hadde hun irrasjonelle tanker, og en adferd som var helt annerledes enn sin normale oppførsel.

- Jeg spiste for eksempel kattemat i kjelleren fordi det var krig og fienden hadde forgiftet maten. Sånne ting tenkte jeg. For foreldrene mine ble det viktig at jeg ble innlagt. Jeg forstår det, det er umulig å ha med en psykotisk person å gjøre, men samtidig føles det bittert. Eller, et bedre ord er vel… sint.

Snart. Den årlige sommerfesten.

Bente forteller om de gangene hun ble hentet av politiet, og med tvang kjørt til akuttmottaket på Østmarka fordi hun motsatte seg behandling. Hun visste ingenting om schizofreni og psykose, og det var en skremmende opplevelse å bli kjørt et sted hvor du låses inne på skjermet avsnitt uten at du skjønner hvorfor, sier hun. På skjermet avsnitt skjermes du fra medpasienter og fra for mye inntrykk.

- Jeg trodde jeg skulle bli voldtatt eller misbrukt i medisinsk forskning, og jeg slo mot personalet da jeg ikke fikk snakke med en dame. Det var ingen damer der, bare menn, og bitte lille meg, som ikke er farlig for noen, ble lagt i reimer. Bundet til hender og føtter i en seng. Mye av det der kunne vært unngått, men det var ingen som satte seg ved siden av meg, holdt meg i hånda og fortalte hva som skulle skje - og hvor lenge jeg skulle bli der. I stedet ble jeg reddere og reddere, noe som gjorde at stemmene og hallusinasjonen ble enda mer dominerende.

Fra Bente var tjuetre til hun var tretti, var det mye fram og tilbake, sier hun. Hun fikk tidlig diagnosen «paranoid schizofreni», men det var noe av «omsorgen» som gjorde henne redd for behandling.

- Egentlig var det først da jeg kom hit til post seks at jeg fikk den tryggheten jeg behøver.

Vannet i dusjen snakket til henne

Nå er det er akkurat ti år siden Bente første gang ble innlagt på Spesialpost 6. Den lengste innleggelsen var sist vinter da hun var her i fire måneder. Nå besøker hun avdelinga en dag i uka.

- Blir jeg psykotisk nå, er det første jeg gjør å ringe hit. Det er en fantastisk trygghet i å vite at jeg kan komme hit hvis det blir nødvendig.

Dette med psykoser er nok vanskelig å forstå for den som ikke har opplevd det, sier Bente. Hun har hørt stemmer som hvisker til henne gjennom veggen, og opplevd å høre vannet i dusjen snakke til henne. Hun har følt seg brukt i et eksperiment hvor det forskes på hjernen hennes, og hvor stemmene i hodet styres via en datamaskin. Hun har i perioder også vært overbevist om at åndeverden snakker direkte til henne.

Bente var tjuetre da hun første gang ble innlagt. Siden har hun hatt mange opphold i psykiatrien. Nå er hun snart førti.

Sykdomsmekanismene bak schizofreni er fortsatt uklare, men sannsynligvis er det et komplisert samspill mellom miljø og biologi/gener. Det er ikke lenger slik at det kan forklares med en dårlig barndom, selv om en vanskelig oppvekst øker risikoen. Det er støtte for hypoteser om at det skjer en feilutvikling under hjernens remodellering i ungdomsalder. Infeksjoner i fosterlivet, traumer, migrasjon og rusmisbruk, øker også risikoen for å utvikle schizofreni.

- Enten så er jeg frisk, oppegående og reflektert. Eller jeg er dårlig og helt det motsatte, sier Bente. Gjennom flere år har behandlerne på posten blitt godt kjent med henne, og denne kontinuiteten er avgjørende, mener hun.

- Jeg vet jeg kan bli syk igjen, men så lenge jeg lever livet mitt med rutiner hver dag, og får vedlikeholde min psykiske helse gjennom kontakten med avdelingen her, tror jeg at jeg kan holde meg frisk. Jeg er ikke lenger redd for å bli lagt inn etter å ha hørt stemmer. Jeg føler meg trygg på at personalet her vil holde meg i hånda, se meg i øynene og si at dette kommer til å gå bra.

Alt vakkert er fint

Men ellers er det jo mange som synes dette med schizofreni er skummelt, sier Bente. Vi hører jo om det i mediene, om drap begått av schizofrene.

- Mange tror schizofrene er sånne som gjør det stemmene i hodet deres befaler, og det er det jo noen som gjør, men har du mye empati går du ikke rundt og dreper folk. Du kan like gjerne gå rundt på Nordre, dele ut blomster og snakke om kjærlighet.

Bente har mange ganger vært for syk til å være med på sommerfesten.

Men i år er hun her.

- Du kan se på oss om vi er veldig syke, eller om vi begynner å bli friske igjen. I starten virrer du rundt i gangene, du klarer ikke å dusje og bryr deg ikke om hvordan du ser ut. Men de fleste blir jo lettere til sinns når det skjer noe på posten, som for eksempel denne sommerfesten.

Det er heller ikke tull at vakker natur gjør noe med deg, ser du en fin blomst gjør det noe med stressnivået, sier Bente.

- Alle fine ting gjør noe med deg. Jeg setter meg ofte ved lysthuset her for å nyte de fine omgivelsene, og av og til går jeg ned til sjøen for å bade. Psykiateren min er opptatt av at jeg skal gå en time hver dag, minst, og hun motiverer meg til å trene. Ha på deg joggesko, sier hun.

I matsalen er det noen som synger, og en kvinne med blomster i håret reiser seg og danser. En annen kommer bort og gir henne en klem.

Så kommer kvinnen med det kjente ansiktet tilbake. Hun som satte seg ved pianoet da gitaristen begynte å spille. Vi kan godt prate, smiler hun, men hun vet ikke om hun har så mye å fortelle.

Pianisten. Snart tilbake

Det er akkurat fem år siden «Marte» spilte på en av de største scenene i landet, på en av de store festivalene. Det var like før hun ble alvorlig syk igjen. Marte har mange innleggelser i psykiatrien. Den lengste varte i fire år. Nå har hun vært innlagt i snart to og er snart frisk nok til å flytte hjem igjen.

- Jeg tenker ikke på mitt liv som psykiatrisk pasient, det der er liksom noe på siden. Det blir på en måte to liv. Et liv i samfunnet, og et annet som innlagt.

- Forskjellig?

- Veldig forskjellig, og i alle fall i forhold til yrket mitt. Jeg viser meg ikke på en scene når jeg er dårlig, der går grensa.

Det er stort sett bare «verstingsakene» i psykiatrien mediene skriver om, synes Marte, men psykiatrien er jo så mye mer. Det arrangeres ingen «åpen dag» i psykiatrien, men kanskje det skulle vært det?

- Jeg har opplevd flere sider av psykiatrien, men det er viktig å få fram det som er bra. De lange innleggelsene har hatt ufattelig mye å si for kvaliteten på mitt eget liv, og jeg mener det bør satses mye mer på sengeposter som dette.

- Men linja i psykiatrien er motsatt, sengeposter erstattes med dagbehandling på psykiatriske poliklinikker?

- Ja, men jeg tror ikke de har spurt pasientene. Det er ikke det morsomste som finnes å være innlagt, alle ønsker seg hjem, men det er heller ikke morsomt å bruke en masse krefter på halvgod hjelp som gjør at du aldri får snuten over vannet. Mange er så syke at de rett og slett har behov for å bli innlagt.

På sommerfesten satte Marte seg ved pianoet. Snart er hun igjen klar for en mye større scene. Kanskje.

I kjelleren har Marte fått et eget musikkrom. Bli med ned, smiler hun. Det er trangt, men her har hun instrumenter fra halve kloden. Minst ti gitarer. Noen hatter. Trommer. Snusbokser. Et elektronisk piano. Rommet ble ordnet for henne mens hun var på akutten.

- Jeg må lage musikk, ellers blir jeg veldig syk. For meg er det litt som å puste. Her øver jeg masse, og spiller inn låter.

Marte finner fram basstromma, en bombo- tromme fra Chile. Og en vakker valiha fra Madagaskar, et strengeinstrument laget rundt et rør. Det er litt skjørt det også, smiler hun. Der borte ligger en outar fra Midtøsten, og tempel- gongongene fra Sør- Korea høres ut som kirkeklokker.

- Jeg kunne ikke spilt solo på noen av disse instrumentene, men jeg får til det jeg behøver når jeg komponerer.

- Det ble veldig vakkert da du satte deg ved pianoet oppe i matsalen, på sommerfesten.

- Takk. Piano er hovedinstrumentet mitt, men jeg synes jo alt med lyd er fryktelig artig, da.

- Det hender det er litt lyd i gangene her også?

- Ja, det høres ikke alltid ut som musikk, men du blir vant til det. Jeg har vært høylytt selv også, bare så det er sagt, men man blir veldig romslig overfor mennesker når man har vært i psykiatrien. Du blir mindre fordomsfull av å se hvor fine mennesker det er her, selv om de kan være veldig syke og har noen rare fakter. Det er så mye klokskap blant psykiatriske pasienter. Det er ikke sikkert det ser sånn ut, men det er det. Når du opplever veldig vanskelige ting i livet ditt, blir du ganske dyp i tenkninga også. Du skal aldri ta feil av folk, altså. Du skal aldri forhåndsdømme.

- Hender det folk tar feil av deg fordi du i perioder er innlagt i psykiatrien?

- Det kommer an på hva du mener, jeg har for eksempel aldri opplevd noe slikt i musiker- miljøet. Men jeg synes man i psykiatrien skal være mer forsiktig med å forhåndsdømme. Altså, det er viktig å se på oss som mennesker - og ikke en diagnose. Selvfølgelig har vi problemer som kan klassifiseres, men det er skummelt hvis man glemmer at vi alle er forskjellige. Det kan føles ganske nedlatende å bli stemplet med en diagnose, det er ikke noe kult. Jeg føler ikke jeg er en diagnose. Jeg er meg. Jeg passer ikke inn i en klassifikasjon, og det tror jeg de færreste gjør, faktisk.

Det er noe hver dag

Marte har samtaler med psykolog to ganger i uka, som hun skal fortsette med etter utskriving. Psykiater en gang i uka, og samtaler med en annen psykiater i en slags evaluering. Treningsklinikken en gang i uka. Trening funker, sier hun. Hun går også til psykomotorisk fysioterapeut.

- Jeg har behandlingstilbud hver dag. Jeg liker det, merker jeg blir friskere av alt dette.

- Hvordan merker du det?

- Jeg begynner å bearbeide, tenker over ting. Det som er vanskelig, begynner å løsne for å si det veldig, veldig enkelt.

- Hvordan er samtalene mellom pasientene, dere bor jo sammen i et slags kollektiv?

- Jeg utleverer meg ikke, det gjør jeg ikke, men det er veldig koselig å prate med de andre her. Her gjør det ingenting om du er stille i en forsamling, du trenger ikke gjemme deg fordi om du har det veldig dårlig. Jeg er ikke flau av å ha psykiske plager, på mange måter synes jeg det gir en ekstra dimensjon til livet. Du får et annet perspektiv, og noe av dette perspektivet er verdifullt.

- Hvordan da?

- Jeg føler jeg får en veldig dybde, også for det som er vondt. Og da blir det mer dybde i det som er bra også.

- Den litt nervøse kunstnersjelen, er ikke det bare en myte?

- Nei, jeg tror ikke det. Musikk er mye følelser, i alle fall for meg. Sykdommen gir meg en dybde som jeg bruker i musikken.

Nok til ei ny plate

Marte har laget tolv nye låter mens hun har vært på Spesialpost 6. Det holder til en plate, men det er jo ikke alt hun synes er like bra.

- Kan vi få høre?

Marte smiler.

- Da må jeg ta noe jeg er veldig fornøyd med, da.

Marte setter på ei låt.

- Woow! Du, det der var skikkelig vakkert!

- Takk, det er fint å høre, det er litt annerledes enn det jeg laget før jeg ble syk denne siste gangen. En annen stilart, kanskje, du får bedømme sjøl.

- Litt Midtøsten. Litt samisk. Litt jazz.

- Takk, så kult at du synes det.

- Men du, vi trenger ikke diagnostisere musikken heller?

Marte ler en rå latter. Så spør hun om vi vil høre ei låt til, og hun blir litt rørt når hun forteller hva den heter. Den heter «Godfolk», sier hun, og er en hyllest til alle som jobber på Spesialpost 6.

Sånne som Elin. Elin Espnes.

Hjelpepleieren som har jobbet over tretti år på posten, og som hvert eneste år organiserer sommerfesten.