Det er ikke hver dag at homofile, 70 år gamle menn gifter seg, sier Øivind Lunde.

- Og at den ene attpåtil er svensk statsborger!

Han ser ut over den ærverdige salen i Thomas Angells stuer på Kalvskinnet i Trondheim. 26 festpyntede kvinner og menn har akkurat fått vite at festmiddagen de var invitert til, vil inneholde en større begivenhet:

- Det skal være en aldri så liten festmiddag her i dag, i anledning av at Claes og jeg skal gifte oss om et øyeblikk. Så det er det som skal foregå her i kveld, for dem som ikke visste det, sier den tidligere riksantikvaren og direktøren av Nidarosdomens Restaureringsarbeider.

Lullys tyrkiske marsj strømmer ut av høyttalerne, og opp på talerstolen stiger dommer Jon Kapelrud. Øivind Lunde og hans kommende ektefelle, den svenske journalisten Claes Gylling, stiller seg ved siden av hverandre. Regnbueflagget henger nedover veggpanelet. Blant gjestene er kulturpersonligheter som kunstner Håkon Gullvåg og de nylig avgåtte museumsdirektørene Axel Christophersen (NTNU Vitenskapsmuseet) og Peter Andreas Kjeldsberg (Ringve Musikkmuseum).

- Jeg vil minne om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap, sier dommeren.

- Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte, i alle livets forhold, både i medgang og motgang.

Øivind og Claes ser høytidsstemte ut.

Kanskje går tankene 45 år tilbake i tid, til kvelden da det hele startet.

Kontaktannonsen

1. desember, 1968: Det ringer på døren i studenthuset i Norra Fäladen i Lund i Sverige. En ung student med elegant skjegg og pipe i hånden åpner. Han har sommerfugler i magen. Utenfor står 25 år gamle Claes Gylling.

Forfrossen og like spent.

- Det sa bare klikk, sier Claes.

- Han så ut som drømmeprinsen min. Intelligent og behagelig, sier Øivind.

Dette bildet av Claes klippet Øivind ut i studentavisen i Lund i 1968, like før de traff hverandre for første gang. Foto: Kim Nygård

Paret sitter ved kjøkkenbordet i Øivinds leilighet i Thomas Angells stuer og mimrer tilbake til kvelden da alt forandret seg. I 1968 var homofili fortsatt straffbart i Norge. Både her og i Sverige ble det ansett for å være en sykdomsdiagnose, for ikke å snakke om unaturlig, ja, til og med skittent. For en ung, blyg mann var det ikke bare bare å komme i kontakt med likesinnede. Så Claes satte inn en kontaktannonse i en skandinavisk avis for homofile. Ett av svarene han mottok, pekte seg ut.

29. november 1968 står det i dagboken hans:

«Fikk et telefonsamtal. Var dock ej hemma. Ringde upp. Thrilling!».

Tre dager senere står det bare:

«Øivind kl. 18!».

I dag smiler paret ved tanken på sitt første møte. Øivind reiser seg og forsvinner fra kjøkkenbordet i et sekund, før han kommer tilbake med et pent bevart avisutklipp. Et lite portrettbilde av Claes, klippet ut fra et studenttidsskrift, fra dagene før de møttes ansikt til ansikt.

- Han var jo den skjønneste av dem alle. Dagen etter at jeg fant bildet, så jeg ham i studentkantina i Lund. Han sto sammen med andre, så jeg kunne jo ikke si hei. Han ville ha dødd, ler Øivind.

De møttes i 1968, var kjærester, så bare venner, så kjærester igjen. Nå er de endelig gift. Foto: Kim Nygård

Skjult samliv

De nyforelskede studentene møttes så ofte de bare kunne, mellom studier og Øivinds pendling til halvtidsstillingen hos Riksantikvaren i Oslo. Nokså raskt flyttet de inn i hvert sitt gamle studentloftsrom med kakkelovn, hvor de satte opp kjøkken, toalett og dusj i korridoren mellom rommene. Offisielt var de bare to kamerater som bodde sammen. Til tross for Stonewall-opprøret i New York i 1969, der voldelige protester blusset opp etter at politiet stormet homobaren Stonewall Inn, var det ennå lenge til homofili skulle bli akseptert her hjemme.

Øivind Lunde var i tenårene da han innså at han likte gutter. Claes har alltid visst at han var homofil. I hvert sitt land satt ungguttene og saumfarte bøker etter noe som kunne fortelle dem mer. Gi noen svar. Kanskje til og med en form for aksept.

- Det du fikk, var at du var verdens verste avskum. Jeg prøvde å satse på damene etter hvert, og de var jo hyggelige, men det var ikke helt det samme.

Claes slo opp alt som kunne relateres til homofili i «Nordisk familiebok», som han fant i foreldrenes bokhylle. Også han fikk opp referanser til en sykelig drift, noe uønsket og unormalt.

- Man leser alt det negative, kjenner seg selv og tenker: Men jeg er ikke denne dårlige, negative personen, sier Claes.

Den pensjonerte journalisten jobber nå frivillig som reporter i Radio RFSL Malmø, som serverer homo-, bi- og transnyheter.

Øivind reiser seg fra kjøkkenbordet for å dukke ned i bokhyllen og kommer tilbake med noen avgjørende sider mellom velbevarte bokpermer.

- Her er en bok som er viktig for mange, sier han.

I 1957 ble «Vi som føler det annerledes» utgitt, signert under pseudonymet Finn Grodahl. Boka fikk han som trettenåring av sin eldre bror, som visste.

Det ble en åpenbaring.

- Det var den første boken Øivind lånte til meg etter at vi møttes. Den her må du lese, sa han, forteller Claes.

Bortsett fra en konfliktfylt periode på videregående, har han ikke hatt problemer med legningen. Det skulle likevel ta mange år før de begge torde å være helt åpne.

Bruddet

I studietiden var Øivind og Claes en enhet. Var de borte fra hverandre, skrev de brev for å unngå dyre tellerskritt. En fyldig brevbunke fra de siste 45 årene er godt bevart hjemme hos Claes i Malmø, hvor han fortsatt har sin base. Så mye hadde han på hjertet en gang, at Øivind mottok et 16 sider langt brev i posten. Pendlingen mellom Oslo og Lund, og Øivinds fokus på sin doktorgradsavhandling, drev dem likevel fra hverandre. Claes forsøkte å finne jobb i Oslo, uten hell. Ventetiden ble for lang. Etter hvert møtte Claes Bo Forsberg - en åpenhjertig svenske som aldri noensinne hadde vært inne i noe skap. Da Øivind kom tilbake til Lund, forsto han at det var over. Knust og vonbroten satte han kursen hjemover. På båten mellom København og Oslo tok følelsene så overhånd at han kastet ringen han hadde fått av Claes på havet.

Vel hjemme i Oslo forsto også hans foreldre at noe hadde skjedd.

- Mor tok seg av meg, og jeg fortalte henne alt. Vet du hva hennes største bekymring var? Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel, sa hun. De kjente jo Claes, han hadde vært med i alle mulige familiesammenhenger i alle år, selv om vårt forhold ikke var offisielt uttalt. Hun hadde nok skjønt det lenge.

- Det er i familien du forteller det sist, skyter Claes inn.

Få måneder senere var Øivind tilbake i Sverige i forbindelse med eksamen. Rastløs og alene på hybelen var det vanskelig å samle tankene. Han bestemte seg og oppsøkte Bo.

- Da løsnet det for meg. Bo var oppegående og sjarmerende, så jeg skjønner at denne idioten kunne falle for ham, smiler Øivind i dag.

Øivind og Claes har hver sin base i Trondheim og Malmø. Ofte holder de kontakten via Facetime og Skype. Fremover vil de feriere mer sammen og feire der det frister mest. Foto: Kim Nygård

Bos raushet tillot dem å feire påskeferiene alene sammen i Norge. Claes var til stede på store begivenheter i Øivinds liv, og julefeiringene tilbrakte de ofte i Malmø alle tre. Bo og Claes skulle holde sammen de neste 31 årene, frem til Claes ble enkemann i 2008.

Det var Bo som for alvor røsket først Claes, og deretter Øivind, ut av skapet.

Festen

Denne høsten har Frelsesarmeen fått det glatte lag for sin holdning til homofile, mens protestene har haglet internt i Presteforeningen etter at sentralstyret gikk inn for at homofile skal få gifte seg i kirken. Samtidig har Jonas Gardell grepet både svensker og nordmenn med den prisbelønte serien «Tørk aldri tårer uten hansker», som baserer seg på hans romantrilogi om homofile og aids-epidemien på 1980-tallet. Homofili ble avkriminalisert i Norge i 1972, men motstanden lever videre i mange miljøer. Frykten for fordømmelse bidro kanskje til at Øivind Lunde, som var Norges riksantikvar fra 1991 til 1995, i mange år holdt en lav, offentlig profil om sin legning.

Men på hans egen 50-årsdag var det slutt.

Foran 80 gjester på Ekebergrestauranten i Oslo, heriblant familiemedlemmer, venner og kolleger, kom han offisielt ut av skapet.

- Jeg fortalte om det å være homofil. En av mine onkler, som jeg trodde var mest avvisende, satt med tårer i øynene. Han reiste seg etter talen, uten å si noe, og ga meg en klem.

Reaksjonene var utelukkende positive. Rundt år 2000 gjorde han det samme som direktør for Nidarosdomens Restaureringsarbeider. Etter en middagssamling på en velferdsreise i Sør-Norge sto det «Kaffe/ avec ved Øivind» på programmet.

- Nå har dere fått konjakken, så er det bare Øivind igjen, sa direktøren, før han fortalte sine rundt 50 ansatte om det å være NDR-direktør og homofil.

Det ble helt stille i salen. Han hadde alles oppmerksomhet.

- Jeg hadde innsett at alle mer eller mindre visste, men tenkte at det ikke lenger var noen vits i å gå stille rundt. Det samme gjorde jeg da jeg var hos Riksantikvaren. Jeg har ikke stått på barrikadene, ikke ropt i pressen, men i nærmiljøet og blant kolleger har jeg vært åpen. Men jeg torde altså ikke det før etter 50-årsdagen.

Etter at han kom ut, har flere betrodd seg. Om egne utfordringer, egen legning og om sine homofile barn. Lettelsen var stor over at reaksjonene bare var positive.

- Det viste seg at jeg fikk mer autoritet, for folk syntes jeg var modig.

En ny reise

De har oppført seg som et gammelt ektepar i mange år, men denne lørdagskvelden i Thomas Angells stuer er det alvor, her de står foran dommeren. Bak seg har de lagt 45 år i medgang og motgang. De har fulgt hverandre gjennom studieår og voksentid, i ulike jobber og gjennom forskjellige livsfaser. De har vært oppover ørene forelsket, delt bekymringer og tørket hverandres tårer. De har reist på utallige turer til Øivinds hytte på Ustaoset, vært på operaforestilling i Venezia og fartet rundt i Spania. Snart venter bryllupsreisen til London og Paris, og i januar en tur i Aleksander den stores fotspor i anledning Claes' 70-årsdag.

Denne kvelden starter en ny reise.

- Jeg spør deg først, Claes Herbert Gylling, sier dommeren.

- Vil du ha Øivind Lunde som står ved din side, til din ektefelle?

- Ja, svarer Claes.

- Så spør jeg deg Øivind Lunde, vil du ha Claes Herbert Gylling som står ved din side, til din ektefelle?

- Ja!

Det nyslåtte ekteparet ser på hverandre og smiler, før dommeren bryter inn:

- Da er det lov å gjøre ting!

Til latter og applaus fra gjestene gir de hverandre sitt første kyss som ektefeller.

Etter 45 år med heftig forelskelse, pendling mellom Norge og Sverige og et brudd, er de blitt rette ektefolk. Bak står dommer Jon Kapelrud. Foto: Kim Nygård

Det skåles i sprudlende glass. Latteren sitter løst.

- Slik de sa om kvinnene som bodde her i gamle dager: Nå er dere aktverdige, sier dommeren, med henvisning til at bygget tidligere ble brukt til å huse «eldre fattige, men aktverdige kvinner utenfor borgerstanden».

- Det her er heftig, ja, stråler hovedpersonene foran gjestene.

- Nå kan vi fortsette festen med å myrde bryllupskaken og alt det der!

I dagene etter hender det at de stopper hverandre og sier: Tenk, nå er vi faktisk gift!

- Bryllupet var en høydare. Ikke bare bekrefter man forholdet seg imellom, men den definerer vårt forhold for hele verden, sier Øivind Lunde noen dager senere.

- At vi nå sitter her og snakker om det i avisen, hadde jeg ikke trodd for noen år siden. At Claes og jeg offisielt står frem, er noe av det fineste med dette.