– Leter dere etter noe?
Spør han mens det knatrer hørbart fra metalldetektorene mennene skyver foran seg.
– Ja, for så vidt.
Karl Johan Valderhaug, som selv skal gjøre et praktfunn før dagen er omme, presenterer seg og sin medbrakte detektor for mannen i bilen, før han kjapt understreker at alle grunneierne i området har gitt tillatelse til den lett synlige aktiviteten.
– Så spennende. Under pløying dukker mye rart opp av åkerjorda. Hestesko og annet skrot. Håper dere finner noe skikkelig verdifullt, smiler mannen i bilen og farter fornøyd videre.
Mer til museene
Metallsøker-interessen brer seg. På få år har salget av metalldetektorer økt kraftig. Betydelige funn av stor arkeologisk verdi er også gjort. Museene merker godt at innleveringen av historiske gjenstander tar seg opp. Bare i løpet av siste år har Vitenskapsmuseet i Trondheim tatt imot flere økser, sverd, mynter og smykker som er fra flere hundre til mer enn tusen år gamle.
Metallsøkerforeningene er opptatt av å drille medlemmene sine i lovverket som gjelder for denne typen aktivitet. Alle funn av førreformatoriske gjenstander skal rapporteres. Å beholde innleveringspliktige ting er straffbart. I Sverige har ikke vanlige folk lov til å bruke detektor. Et forbud kan også komme i Norge om detektoreierne ignorerer regelverket.
– Da jeg kjøpte min første metalldetektor på postordre for et par år siden, fulgte et informasjonsskriv fra Norsk Metallsøkerforening med på kjøpet. Det er jeg glad for, sier Valderhaug. På tampen av fjoråret var han med på å stifte Trondheim Metallsøkerklubb. I dag er han leder for 27 medlemmer. Kjæresten Marthe Stendahl er eneste jente.
Giftering fra 1954
– En sær hobby. Men etter å ha fulgt Karl Johan ut i felt et par ganger, er også jeg bitt av basillen, ler Marthe, midt i gruppen av mannlige klubbkolleger. Alle er på tur ut i det nyslåtte åkerlandskapet, som er omgitt av historisk kjente gårdsnavn som Gimse, Rimol og Tranmæl.
Brått knatrer det i en detektor på motsatt side av veien. Alle snur seg og lytter spent. Gull og jernskrap lager ulik lyd.
– Et «hot spot»?
– Neeei, det er nok bare «søppel spot» denne gangen også, fastslår Marthe og ler.
Mye metall er å finne i trøndersk åkerjord. Oftest varsler detektoren om komplett verdiløse saker som knapper, spiker og sølvpapir. Sølv og sølvpapir kan fremkalle samme detektorlyd. Metallsøkerne lærer tidlig å tøyle spenningspulsen. Langt ute i åkeren vifter Sven Erik Brunes brått med formiddagens største funn. En rusten spiker av magnumformat.
– Et av medlemmene samler på hjemmesmidde spiker. Han blir sikkert glad, smiler Brunes, som var langt heldigere under et søk ved Jonsvannet tidlig på sommeren. Da fant han en giftering i gull med inskripsjonen: «Din Torbjørn 1.1. 1954». Han ber oss nevne funnet i avisa. Kanskje rette eier melder seg?
Tambarskjelves pil?
Brunes drar også en annen av formiddagens skatter opp fra lomma: En blyantlignende, rusten sak på knappe ti centimeter åpenbarer seg.
Kanskje er det en pilspiss? En brynjepenetrerende pilspiss til og med? For tusen år siden bodde Einar Tambarskjelve, mesterskytteren fra slaget ved Svolder, på gården Gimse, rett opp i bakken. Kanskje fløy pilen en gang ut fra hans stramt spente bue? Det er lov å fabulere. Medlemmene i metallsøkerklubben gjør jevnlig oppdagelser som frisker opp skoledagenes historiepensum.
Fra før er Melhus kjent for flere fine arkeologiske funn fra ulike epoker, samt bosetningsspor av imponerende omfang fra tidlig jernalder. Mye kom fram i dagen under utgravningene før omleggingen av E6 gjennom kommunen. Einar Tambarskjelve er heller ikke eneste melhusbygg som er nevnt i sagalitteraturen. Høvdingen Asbjørn fra Medalhus sto steilt imot da kong Håkon den gode snakket varmt om kristendommen på Frostatinget for mer enn tusen år siden. Men mest kjent er trolig historien om Håkon Jarls ulykksalige flukt gjennom dalføret, etter at han kom på kant med lokale bønder som ikke lenger ville finne seg i at jarlen forgrep seg på konene og døtrene deres.
Jarlen og trellen Kark gjemte seg i Jarlshola like nord for metallsøkerklubbens leteområde, før de tryglet Tora på Rimol, jarlens trofaste elskerinne, om hjelp. Det var under hennes grisebinge at jarlen mistet hodet. Denne dagen skal mye av innmarka på Rimol sjekkes av detektorgjengen, og med stort hell. Men ennå er det tidlig søndag formiddag, og de tålmodige detektorbrukerne må nøye seg med å lirke fram en og annen hestesko og rare klumper som muligens er slaggrester, fra de små hullene sine i bakken.
Sensasjonsfunnet
Karl Johan Valderhaug finner heller ikke stort av betydning og han forteller om starten på sin metallsøkerinteresse. Som barn fikk han høre at bestefaren hadde gravd ned våpnene sine fra krigen i nærheten av familiehytta på Sunnmøre.
– Å finne igjen hans våpen er drømmen. En gammel bajonett, blant annet. Men ennå har jeg ikke hatt hellet med meg, sier klubblederen.
Vi tar avskjed og blir enige om å prate mer om dagens funn neste formiddag.
Men Valderhaug venter ikke til neste dag. I sjutida samme kveld ringer telefonen:
– Hei! Vi har funnet noe som du sikkert vil se!
– Hva da?
– En gullring. En skikkelig diger og feit gullring!
Stemmen skjelver ørlite.
Framme ved Rimol-gårdens låve nede på de flate Bagøyen-jordene er flere av metallsøkerklubbens medlemmer tett samlet rundt lederen sin. Opp av lomma trekker han en plastpose. Dagens sensasjonsfunn triller ut i hånda hans og glitrer magisk i lyset fra kveldshimmelen. Ærefrykten i ansiktene rundt er ikke til å ta feil av.
– Wow! Hvem kan ha båret en slik ring?
Valderhaug smiler og rister på hodet. Han nekter å tippe, antyder bare at ringen muligens skriver seg fra vikingtiden. Så romslig som den er, må den en gang ha sittet på en grovbygd mannshånd.
– Kanskje Håkon Jarl eller svigersønnen Einar Tambarskjelve har hatt den på fingeren sin?
Nei, Valderhaug vil ikke spekulere. Sier bare at arkeologene ved Vitenskapsmuseet allerede neste dag skal få ringen på sitt bord.
«Ringens herre» følger heller ikke kompisenes oppfordring om å ta gullfunnet på fingeren.
– Kanskje blir du usynlig, fleiper Roy Søreng, som ble anropt like etter at dagens gullfunn var gjort.
– Dere skulle sett ham. Han gråt og skalv om hverandre, ler Roy.
Glade arkeologer
Neste dag møtes vi på kontoret til magasinforvalter Jenny Kalseth ved Vitenskapsmuseet sammen med en stor forsamling arkeologer og pressefolk. I løpet av noen korte kvelds- og morgentimer har nyheten om gullfunnet spredd seg i vide kretser, og «alle» vil se, også via museets nettsider.
– Funnet førte til rekordmange «likes» på facebooksidene våre. Vi så også at saken spredde seg til mange andre nettsider, sier Tove Eivindsen, museets kommunikasjonsleder.
Og slike tilbakemeldinger til metallsøkermiljøet er til stor inspirasjon. Nesten hver uke gjøres nye oppdagelser. I Børsa ble et vikingsverd og to økser nylig funnet av et annet klubbmedlem.
– Dette er stort. Disse tingene ville sannsynligvis aldri blitt funnet uten metallsøkermiljøets innsats, sier arkeolog Anne Haug. Trolig må hun styrke museets mottaksapparat for å håndtere de mange arkeologiske funnene på forsvarlig vis.