Det flyter ungt blod i strie strømmer på Hovedscenen denne kvelden, der Mari Hauge Einbu svever stille og målbevisst rundt
mens hun stikker, hogger og dreper sine medspillere for fote. Selv blir hun heller ikke spart for noe som helst i løpet av det mektige og bisarre oppspillet til «Ubu», der alle til slutt har slått hverandre i hjel.
Samtidig, nærmest vegg i vegg på Gamle Scene, er kjæresten til Mari, Jon Lockert Rohde, i gang med en like krevende arbeidsøkt i rollen som tjeneren Clov i «Sluttspill». Han forsvant ut av sminkestolen for en snau time siden med håret støpt som en hjelm over hodebunnen, og det er ennå uendelig mye intetsigende dialog igjen av denne Samuel Beckett-kvelden før teppet skal gå ned.
Når vi vet at Studioscenen, i den andre enden av bygget, heller ikke byr på lystspill for tiden («Uår av Terje Vigen»), skal ingen kunne beskylde Trøndelag Teater for skamløst publikumsfrieri. Men om det har vært en ellevill, beksvart, leken og absurd start på teateråret, fremstår i hvert fall dette som det rammeste alvor: De unge har omsider tatt over scenen, som du kan se av bildet på forrige side.
Og det er jo gøy?
- Definitivt, sier den avtroppende teatersjefen, Kristian Seltun og Elisabeth Egseth Hansen, den påtroppende, i munnen på hverandre.
Over halve ensemblet består nå av skuespillere med en gjennomsnittsalder på 30,6 år.
- Det er nesten blitt litt i yngste laget, humrer Seltun.
Kjærlighet binder
Da Kristian Seltun kom til Trøndelag Teater for åtte år siden, var situasjonen ganske annerledes.
- En tredjedel av det faste ensemblet hadde passert 60 år. Det var et ganske seniortungt lag som møtte meg, kan du si, men mange av de utskiftningene som senere skjedde, tvang seg fram av naturlige årsaker. Det var helt udramatisk, det var fullstendig logisk - og det var ganske vemodig.
Siden Kristian Seltun sjekket inn i 2010, har han måttet si adjø til profilerte scenekunstnerne med til sammen hundrevis av oppsetninger ved teatret. John Yngvar Fearnley var førstemann ut døren, før Jakob Margido Esp, Helga Wendelborg, Mona Jacobsen og Jan Erik Berntsen fulgte etter. Så var det tid for å takke av Arne O. Reitan, Kine Bendiksen, Harald Brenna, Ragnhild Sølvberg og Helle Ottesen, som riktig nok gjør sin avskjedsforestilling i «Takk og farvel!» til høsten.
- Det faste ensemblet er ikke så stort, og det sier seg selv at det merkes når så mange kjente og kjære navn blir borte over en relativt kort periode, sier Elisabeth Egseth Hansen, som flytter noen meter bortover gangen i tredje etasje og overtar sjefskontoret etter Kristian Seltun fra årsskiftet.
Sammen har de håndplukket hver eneste nykomling i denne perioden, og Elisabeth Egseth Hansen er trygg på at publikum har uendelig mye sprekt i vente fra den nye generasjonen i årene som kommer. Flere av dem har for lengst tatt både publikum og kritikerne med storm.
- Nå handler det først og fremst om å knytte dem til Trondheim så lenge som mulig, sier Egseth Hansen, slik at de kan bli bautaer på samme måte som flere av forgjengerne ble.
Men tidene forandrer seg, og selv om Trøndelag Teater lenge har vært et ettertraktet sted å komme til for nyutdannede skuespillere, er fristelsene flere enn noensinne. I tv og film, for eksempel.
- Film er noe dritt, sier Kristian Seltun.
- Ni dagers filminnspilling kan fort generere et halvt års fravær, fordi hun eller han i verste fall verken kan være med i den pågående forestillingen hos oss eller i den neste, der lese- og prøveperioden gjerne foregår samtidig, på dagtid. Det er noen som påstår at profileringen for teatret er viktig, men den er i beste fall marginal, og innebærer først og fremst masse merarbeid for oss, mener Kristian Seltun.
Både han og Elisabeth Egseth Hansen forstår de unge skuespillerne som kjenner en dragning også mot filmen, og de vil fortsette å legge forholdene til rette som best de kan når tilbudene dukker opp.
- Men de yngste i dette ensemblet er like dedikert til det de skal gjøre ved Trøndelag Teater som generasjonen før dem var. Det er ingen ting i veien med attityden, forsikrer Elisabeth Egseth Hansen.
- Vi må bare sørge for å binde dem fast til masten, ler de to sjefene.
Da ryktene begynte å svirre i gangene på teatret om at Mari Hauge Einbu og Jon Lockert Rohde visstnok var blitt kjærester, eller i hvert fall var i ferd med å bli kjærester på ordentlig - noe annet var umulig å tolke ut av det som skjedde på Almas om kveldene, stamstedet til skuespillerne - hadde sjefene i tredje etasje smilt lykkelig. Elisabeth Egseth Hansen hadde sett Mari på audition på Teaterhøgskolen i 2014, og hadde falt for den råheten hun tok med seg på scenen. Jon var blitt husvarm ved Trøndelag Teater allerede, og selv om han ikke var kommet inn på det mest prestisjetunge lærestedet for skuespillere trass i to søknader om opptak, hadde Kristian Seltun sett mer enn nok til å bli overbevist. Glem det, hadde han sagt til slutt, du skal jo være skuespiller resten av ditt liv, Jon, og så hadde han klasket ansettelsespapirene i bordet og bedt ham signere.
Da Mari og Jon i fjor høst fortalte at de hadde kjøpt leilighet sammen på Lilleby, var dagen bortimot reddet for Kristian Seltun og Elisabeth Egseth Hansen. En bolig kan saktens både selges og leies ut, og er i seg selv ingen garanti for et livslangt forhold til en arbeidsplass i våre dager.
Men denne signaliserte noe langsiktig.
Stille feiring
En halvfull 4-buss rekker akkurat å passere busstoppet i Stiklestadveien idet Mari Hauge Einbu og Jon Lockert Rohde kommer løpende over gata. Klokka er litt over halv ti denne tirsdagen, og det er ennå tre dager til premieren på «Sluttspill» og fortsatt en uke til «Ubu» skal sjøsettes. Foran seg har de en maratondag med prøver og en første scenefremvisning på hvert sitt hold.
- Vi lever i hver vår boble i slike faser som dette, sier Mari mens vi spaserer inn mot sentrum og hopper på neste buss i Biskop Sigurds gate.
- Da er det fint å være sammen, i samme hus. Vi har jo noen rare arbeidstimer og jobber ofte både dag og kveld i uke etter uke, og da er det veldig greit å vite at den andre er tunet inn på samme frekvens.
Gjennom hele studietiden ved Teaterhøgskolen i Oslo var det hit opp, til Trondheim, Mari fra Skedsmokorset aller mest ønsket seg.
- Trøndelag Teater var poppis, det var liksom dette teatret alle snakket om på skolen. Og flere av mine gode venner hadde allerede begynt å jobbe der, så jeg var veldig klar på at det var hit jeg ville.
Elisabeth Egseth Hansen hadde i hvert fall likt det hun så på skolens audition, og ba Mari komme oppover for å vise hva hun virkelig var god for.
- Jeg hadde fått beskjed av Kristian om å ta med en monolog og fremføre to sanger. Jeg røsket med meg en tekst av Trude Marstein som jeg hadde brukt for å komme inn på Teaterhøgskolen, og så øvde jeg inn to musikal-låter, én fra «The Last Five Years» og én fra «Tolvskillingsoperaen», og lot det stå til.
Det var 9. april 2015 og bursdagen til Mari Hauge Einbu.
- Jeg hadde aldri vært så nervøs før i mitt 25-årige liv, som da jeg sto der skolerett foran teatersjefen og dramaturgen og liksom skulle vise at jeg var ferdig skuespiller og hadde noe å by på.
Etterpå fikk hun beskjed av Kristian Seltun om å vente i kantinen, så skulle han komme opp og ta en prat.
- De andre i klassen som hadde vært på audition, var blitt fortalt at det kunne ta litt tid før de fikk svar. Jeg hadde ingen forhåpninger. Samme kveld skulle jeg se «The Sound of Music», så jeg hadde god tid. Så kom plutselig Kristian og inviterte meg på en omvisning i teatret, før han spanderte en øl i Theatercaféen.
Der fikk Mari høre at Kristian Seltun ville tilby henne en ettårskontrakt. Om hun altså var interessert?
- Jeg bare gapte og sa oi og takk, og så gikk jeg rett inn i salen for å se «Sound of Music». Der satt jeg med avslått mobil i to og en halv time og jublet inni meg over å ha fått drømmejobben.
Men etterpå dro hun rett bort på Almas der hun visste at Karl-Vidar Lende, Henriette Marø og flere andre teatervenner satt, og der kunne hun endelig - og høylytt - slippe nyheten straks hun var innenfor døra.
- Og utpå kvelden kom skuespillerne fra «Sound of Music» dit også.
Jon Lockert Rohde, ikke minst.
- Det var første gang vi traff hverandre den kvelden.
Kampen for tilværelsen
- De er jo et sånt bedårende par, sier Jan Erik Berntsen antikvarisk og sedvanlig entusiastisk.
- Han gutten fra Røros, jeg kaller ham bare det, «gutten fra Røros», han blir jo bare bedre og bedre for hver oppsetning han er med i. Og Mari, hun er helt utrolig begavet.
Jan Erik Berntsen tok teppefall på Trøndelag Teater for siste gang for tre år siden, og selv om han fortsatt ser på seg selv som frilanser, innser han at det er over nå.
- Gjort er gjort, spist er spist, og godt er det.
Han poserte splitter naken og i all sin ikke ubetydelige velde her i Ukeadressa da vi portretterte ham før avskjedsforestillingen «JEB Show» i 2014. Senere har Berntsen og ektefellen Su’udah flyttet fra den godt innrøkte rekkehusleiligheten i Fagerlia til ny bolig på Hallset, dit han med jevne mellomrom inviterer de unge skuespillene på indonesiske retter og solide mengder drikke.
- Jeg ble selv tatt godt vare på av de gamle skuespillerne da jeg var ung, så det skulle bare mangle at jeg ikke selv stiller opp. Og hvem vet, kanskje kan jeg fortsatt komme med noen gode råd, selv om de unge i dag står trygt på egne bein og er ekstremt dyktige. Det er jo ikke slik i dette faget heller, at alt var mye bedre før. Men jeg misunner dem ikke, for det er litt av en kamp for å overleve der ute. Selv var jeg aldri uten fast kontrakt en eneste dag i over 50 år. Tenk det.
Men han ser ikke alt som vises på Trøndelag Teater lenger.
- Jeg er så konservativ, at jeg vet hvor min egen grense går. Jeg dropper «Ubu», selv om nesten alle mine favorittungdommer er med i det stykket. Jon fra Røros, Mari. Og så elsker jeg simpelthen Mads Bones, med den oppfinnsomheten og rikdommen som han har i spillet, og ikke minst når han utøver det i spann med Olve Løseth. Det kan jo gå rent til helvete også, og det skjer, men slik skal det være. Jeg elsker ungdommen.
At Trøndelag Teater står så høyt i kurs hos den nye generasjonen skuespillere, gleder Jan Erik Berntsen.
- I så måte lever teatret opp til sine beste verdier. Også tidligere var det slik at skuespillerne følte seg ekstra godt ivaretatt her, av et ensemble som var ekstra lydhøre og evnet å ta vare på hverandre.
Langt unna bushen
Det kan en annen av superveteranene, Arne O. Reitan, skrive under på. Han ble nærmest utplassert i Trondheim i 1970, da han frilanset ved Oslo Nye Teater.
- Jeg fikk beskjed om at den prøven jeg nettopp hadde gått opp til var ålreit nok, men at jeg ville ha godt av å prøve meg et par år i bushen først, som de sa i Oslo.
«Bushen» lå i Trondheim, der Oslo-gutten Arne O. fikk tilbud om en toårskontrakt. Han ble ved Trøndelag Teater i over 45 år og bor fortsatt i byen.
Espen Klouman Høiner (36) ble i bare fire år, fra han debuterte som Osvald i «Gjengangere» i 2012, til han dro etter å ha spilt «Hamlet» i 2015. Da var det nettopp en filmrolle som lokket i storproduksjonen «Kampen om tungtvannet».
- Trøndelag Teater har alltid vært kjent for å være et raust og inkluderende teater med gode arbeidsforhold og stor respekt på tvers av generasjonslinjene. I tillegg har Kristian Seltun både vært bevisst på hvilke typer han har ønsket seg, og hentet dem rett fra Teaterhøgskolen. Han har gitt dem sjansen til å prøve ut ting, innenfor visse rammer, og har skapt et bilde av et teater med store ambisjoner.
Da Espen Klouman Høiner kom til Trondheim, direkte fra Teaterhøgskolen i 2012, skyldtes det nettopp Seltun, som han kjente fra Black Box-miljøet. Han hadde uttrykt en del skepsis til institusjonsteatre før han ankom, men ble overrasket.
- Jeg måtte sluke i meg en del ting der. Det var litt annerledes enn jeg hadde trodd. Først og fremst fikk jeg masse respekt for de eldre skuespillerne, både av den faglige tyngden de hadde, og av det motet og lekenheten de uttrykte.
De gamle og rause
Tolv timer etter at Jon Lockert Rohde og Mari Hauge Einbu dro hjemmefra, er de klare for å runde av en lang arbeidsdag med en øl og et glass vin på Almas. Jon har fått tilbake sin vanlige frisyre, mens Mari ennå har sluppet å søle seg til med blod. Det er først neste dag at «Ubu»-gjengen skal trå til for fullt på Hovedscenen.
I stedet snek hun seg inn og så den siste timen av prøveforestillingen med Jon tidligere på kvelden. Det var den første ordentlige publikumsforestillingen før generalprøven og premieren.
Men egentlig liker de ikke at den andre ser dem i kortene på denne måten.
- Jeg ser jo på det som en styrke og trygghet at Jon, mer enn noen andre, vet hva jeg jobber med. Men jeg er pisseredd når han sitter i salen. Jeg vil ikke at han skal være der på sånne lunkne prøveforestillinger. Han må vente til premieren.
- Jeg er ikke så begeistret jeg heller. På premieren derimot, når bragden skal feires, er det noe annet.
«Gutten fra Røros», som Jan Erik Berntsen altså kaller ham, er glad for at han rakk å oppleve så mange av veteranene før de sluttet. Rausheten til nettopp Jan Erik, omsorgen til Mona Jacobsen og Kine Bendiksen, nøyaktigheten i arbeidet til Harald Brenna og alle de andre, alt dette som har vært med og formet de som skal overta.
Hedda-pris
- Det er en overførbar kultur. Nostalgien er så høyst levende. Teaterhistorien man aldri blir mett av. Det er ikke slik at folk skuer tilbake og sier at alt var bedre før. Skuespillere er så vant med gjennomtrekk. Det kommer stadig nye folk inn i et ensemble. Noen kommer, andre drar.
Selv håper han, om 35-40 år, når han kanskje bare omtales som «gamle Rohde», å kunne gi det samme tilbake.
Mari Hauge Einbu kom akkurat for sent til å møte legendene, men hun fikk føle samholdet på huset og den kollektive omfavnelsen da hun allerede i sin andre oppsetning fikk Hedda-prisen for beste kvinnelige medspiller i «Armod og edelt sinn» i juni 2016.
Selv var hun helt uforberedt.
- Jeg tenkte at noen måtte ha gjort en feil. Eller at det hadde vært et usedvanlig dårlig år i Teater-Norge, at de rett og slett ikke hadde funnet noen verdige kandidater. Så hadde noen kommet på ideen om like godt å gi prisen til hun nye der oppe, slik at hun kunne få en opptur i starten av karrieren. I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde stressa ned og tatt det hele innover meg. Men folk på huset var utelukkende rause og glade på mine vegne.
Noen dager etter prisutdelingen på Nationaltheatret, feiret Mari og Jon prisen på Mellomveien Pub, der favorittlaget Tromsø (!) slo Lillestrøm 4-2.
Gutta-gutta-plass
- Det er en litt spesiell historie det der, men jeg har vært tro mot manuset hele veien, forklarer Jon Lockert Rohde.
- Storebroren min fikk et Tromsø-skjerf i bursdagsgave da han var sju år, av tanta vår som er fra Tromsø og som mente det var en god idé å gi ett til en guttunge på Røros. Men da hadde broren min allerede blitt Rosenborg-supporter. Så langt var ikke jeg kommet, og dermed ble det til at jeg overtok skjerfet. Siden har det vært meg og TIL.
- Pluss meg, sier lojale Mari.
- Det er umulig å begripe hvilken smerte det er å være Tromsø-fan, og som kjæreste må jeg bare støtte ham som best jeg kan.
Mellomveien Pub, ved Lademoparken, er blitt Jon og Maris andre stamsted. Jon er der oftere enn henne.
- Søndager er helligdager. Det er ukas eneste fridag på teatret, men full runde i den norske fotballsesongen og mye bra engelsk fotball ellers i året.
Men Mari henger ofte med.
- Det lukter øl og rumpe. Det er et topp sted, synes hun.
Snart frisøndag
Klokka nærmer seg halv tolv, og Mari Hauge Einbu og Jon Lockert Rohde går ned til Prinsenkrysset for å ta 4-bussen hjem til Lilleby. I noen dager fremover skal de «bare» jobbe på kveldstid i hver sin sal med «Ubu» og «Sluttspill». Men så begynner ekstremdagene med forestillinger om kvelden og lange leseprøver på dagtid til det neste stykket som skal opp på Hovedscenen. Da skal de spille sammen i «Spelemann på taket», hun i rollen som Tevjes datter, Tzeitel, han som skredderen Motel Kamzoil.
- Vi skal gifte oss i 80 samfulle forestillinger. Det blir jo riktig fint, sier Mari.
«Spelemann på taket» har premiere lørdag 10. mars. Dagen etter seriedebuterer Tromsø borte mot Start.
- Genialt, sier Jon Lockert Rohde.
- Frisøndag, sier Mari Hauge Einbu.
Og begge gleder seg allerede.