Med en Scania R560 som trekkvogn, ble de 110 kvadratmeterne, fordelt over to etasjer, manøvrert inn på finsk territorium ved daggry onsdag, fullastet med skipar for to stilarter og med både kalde og varme egenskaper i strukturen.

- Med tjue løpere i troppen, og om vi svært forsiktig kalkulerer med at hver av dem har med fem par kalde og fem par varme i begge stilarter, er vi oppe i tjue skipar per mann og kvinne. Fire hundre par, altså, men det høres plutselig lite ut igjen, synes jeg, så jeg tror nok trygt vi kan legge på et par-tre hundre til sammen, og kanskje noen til. Så si at det er med åtte hundre par ski til VM, og vi er ikke langt unna, tror skikongen Oddvar Brå.

Skinasjonen Norge leker ikke vinterkrig i år heller, og slett ikke når den snart skal utspille seg i Finland igjen, for første gang på 16 år. Men denne gang er de forberedt på både skyttergravskrig og konfrontasjoner i mer åpent lende etter alt som har skjedd i norsk langrenn de siste månedene. Forrige fredag ble Therese Johaug dømt til 13 måneders dopingutestengelse etter den ulykksalige bruken av leppekremen med det forbudte stoffet clostebol i fjor høst. Fjerningen av Therese fra sideveggen på smøretraileren, var en konsekvens av denne dommen, og kom bare to dager etter at utstyrsgiganten Fischer benyttet seg av sin antidoping-klausul, slik selskapet alltid gjør, og brøt millionkontrakten med Johaug.

Tøft år: Therese Johaug snakker med pressen på Holmenkollen Park Hotel.

Torsdag denne uken ble granskningsrapporten om medisineringen i norsk skisport lagt fram. Utvalget ble nedsatt da vår andre store langrennsstjerne, Martin Johnsrud Sundby, i juli i fjor ble dømt til to måneders utestengelse for brudd på dopingreglementet i forbindelse med bruk av astmamedisin. Senere ble deler av praksisen i smøretraileren avslørt for hele verden, slik den artet seg under sprintkonkurransene rundt om i Europa. Etter å ha unnagjort prologen, og før heatene i utslagningskonkurransen, pleide flere landslagsløpere å stikke opp i trailerens Annen Etage, der menyen besto av flytende medisin gjort om til bitte små dråper som kunne inhaleres i et hensiktsmessig støverapparat. Diagnostiserte astmatikere, som det ifølge utlendingene fins påfallende mange av i norsk langrenn, har full rett til slik behandling, men inntrykket av at norske langrennsledere tøyde strikken og opererte i etiske gråsoner, fikk ny næring.

Maktens sentrum: I flere år har den norske smøretraileren trillet rundt fra den ene verdenscuparenaen til den andre i Europa og demonstrert sin overlegenhet. Her skygger Martin Johnsrud Sundby for bildet av Ola Vigen Hattestad langs den ene sideveggen, som ellers prydes av Therese Johaug, ham selv og Heidi Weng. Men nå er Therese dekket av blå folie.

I 2001, sist det var VM i Lahti, ble seks av finnenes aller største langrennsstjerner tatt for doping i tur og orden mens mesterskapet pågikk. Det var en nasjonal ydmykelse av verste sort, og en sportslig katastrofe som den stolte skinasjonen ennå ikke har kommet over. Da Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug ble felt for sine overtramp, var det som om finnene fikk utløsning for årevis med oppmagasinert frustrasjon. «Enten er man tatt for doping, eller så er man det ikke. Enten røyker man, eller så røyker man ikke», var den nådeløse dommen fra verdensmester Aino-Kaisa Saarinen.

Viker ikke en tomme

Det går en snorrett klassiskløype fra polarhelten Fridtjof Nansen, som tok med skiene ut i verden og brukte dem som et slags imperialistisk våpen i nasjonsbyggingens ånd, og fram til våre dagers maskinpreparerte verdenscupløyper. Det er grunntesen til forfatteren og skihistorikeren Tor Bomann-Larsen, som denne formiddagen har revet seg løs fra arbeidet med bind åtte i maratonbiografien om kong Haakon, for å ta en tur inn til forlaget sitt, Cappelen, i Akersgata i Oslo.

Nasjonsbyggeren: Det går en snorrett løype fra Fridtjof Nansens og Roald Amundsens polekspedisjoner til dagens verdenscupløyper, akkurat som det går en rød tråd gjennom Tor Bomann-Larsens forfatterskap. Historien om skienes Norge er historien om Norge.

- Norge slåss en mental eksistenskamp på to vesentlige fronter, mener Bomann-Larsen.

- Både oljerikdommen og klimakrisen truer med å stille oss til veggs. Lenger unna vårt nasjonale selvbilde er det vanskelig å komme, enn et privilegert millionærfolk blottet for minusgrader.

Akkurat denne mandagen er det et par kuldegrader i Oslo, og attpåtil antydninger til noen snøflekker borte ved regjeringskvartalet. Snøfattige vintre er det eneste Bomann-Larsen frykter på den norske skisportens vegne, for alt det andre vil løse seg, tror han.

- Vår hardføre geografiske beliggenhet gjorde oss til et karrig, men utholdende og oppfinnsomt folkeferd, som - med Bjørnstjerne Bjørnsons ord - «på de fleste områder har uavhengiggjort oss ved geni». I dag lever dette selvbildet fortrinnsvis videre i forestillingens univers, og derfor passer det utmerket at kampen utkjempes på idrettens symbolarena, med dertil hørende rettslokaler, doserer Tor Bomann-Larsen.

- Den mest brennhete frontlinjen går langs Therese Johaugs hardt pressede lepper. Hun er vår momentane Jeanne d’Arc. Vi viker ikke en tomme. Det vil si at vi kommer grusomt tilbake. Slik vi gjorde det etter Petter Northugs møte med det nasjonalpatriotiske autovern, fastslår Bomann-Larsen, som er en evig optimist.

Et mollstemt møte

Omtrent samtidig som Tor Bomann-Larsen poserte for fotografen i flekken av litt sentrumssnø i hovedstaden, utspilte det seg en sår liten scene oppe ved Sjusjøen, der de to bestevenninnene Ingvild Flugstad Østberg og Therese Johaug kom til å krysse spor. Ingvild og deler av landslaget hadde lagt de siste VM-forberedelsene til området der Therese Johaug har hytte. Som følge av utestengelsen har Johaug ikke lov til å trene med landslaget, og da de to møttes på formiddagsøkten, kunne de bare hilse kort på hverandre, før de sørget for å fortsette i hver sin retning etter noen sekunder. Ingvild i lag med VM-løperne, Therese i ensomme skøytetak innover på fjellet.

Resignert: Jan Erik Vold lot seg bevege av Therese Johaugs ublide skjebne til å skrive et dikt.Én gang hadde vi to nasjonalidretter, men dikterens kjære skøytesport har gitt opp å puste. Og om skisport har strengt tatt Jan Erik Vold intet å si.

Noen bør skrive en blues for Therese Johaug, hadde lyrikeren Jan Erik Vold tenkt litt forbløffet flere måneder tidligere. For selv om han helst skrev poesi om sin egen kjære skøytesport og aldri hadde brydd seg et snøfnugg om skiløperne, ble den gamle dikteren (77) berørt av Thereses skjebne, kjente han. Han kvesset blyanten og skrev «Blues for Therese Johaug», og sendte diktet som et leserinnlegg til Adresseavisen.

«Noen bør skrive en blues for Therese

Johaug, fordi

Noen bør skrive en blues for Therese

Johaug, fordi

hun fikk et sår på leppa si og sår er

slikt som svir»

Før i tiden hadde Norge to nasjonalidretter, ifølge Jan Erik Vold, og den norske nasjonalfølelsen ble like mye basert på resultatene på skøytebanen som i skisporet. «Den som var best på isen/var best på kloden», skriver han i et av sine mange såkalte sirkeldikt, og det samme gjaldt antagelig om vi beslagla de første plassene på femmila i Holmenkollen. Han hevdet en gang at norske idrettsutøvere betydde like mye for norsk selvfølelse som norske forfattere, før han presiserte at de ikke var like viktige som forfatterne for norsk selvforståelse.

- Snarere tvert imot. Det kunne få oss til å tro at vi var et utvalgt folk.

På tampen av sin blues til Therese Johaug kommer han med noen trøstens ord til skiprinsessen:

«Har du smørt deg bort, så veit du:

Det går alltid flere renn

Har du smørt deg bort, så veit du:

Det går alltid flere renn

Legg på annleis klister neste gang

Og bare kom igjen»

Men dette får egentlig holde, synes Jan Erik Vold, for det blir ikke mer omsorgsfull poesi om ski fra hans hånd nå.

- Om ski har jeg egentlig ingenting å si, så det beste er å la det være usagt, sukker dikteren, som har reist til London for å hente åndelig inspirasjon og som neppe kommer til å følge et eneste stavtak fra neste ukes Lahti-VM.

Fripenn-skribent Sven Egil Omdal mener vi i Norge må slutte å kalle oss en skinasjon.

Kjepphøye ledere

Det Ingrid Kristiansen mangler av finstemt og poetisk retorikk, tar hun igjen med grasiøse bevegelser i bakkene nedenfor Frogner-seteren, der hun arrangerer skiskole i klassisk diagonalgang.

- Jeg har aldri lært meg å skøyte, sier den gamle løperdronningen (60). Hun vant flere NM-gull i stafett for Freidig, før hun flyttet fra Trondheim og ble friidrettsutøver på heltid og en av verdens beste langdistanseløpere med flere verdensrekorder og VM-titler. Hun gikk 5 km i Lahti-VM i 1978 (21. plass) før konkurranseskiene ble pakket bort. Nå er hun usikker på hvor mye tid hun gidder å tilbringe foran tv-apparatet når mesterskapet begynner i neste uke.

Stilsikker: Ingrid Kristiansen la vekk konkurranseskiene før skøyting kom på programmet. Når hun inviterer til skiskole ved Frognerseteren i Oslo, lærer hun bort den samme diagonalstilen som hun praktiserte da hun tok seg fram i Bymarka for 40 år siden, før hun ble en av verdens beste langdistanseløpere i friidrett.

- Det er en myte at hele nasjonen er kollektivt interessert i skisport, tror Ingrid Kristiansen.

- At langrennsløperne har en kolossal status her hjemme, er det likevel ingen tvil om. Den kulturelle ballasten er tung, men jeg synes det går over alle støvleskaft. Det er mange andre idretter som hadde fortjent oppmerksomhet, og internasjonalt må vi bare innrømme at langrenn bare er for de spesielt interesserte. Jeg har all mulig respekt for Martin Johnsrud Sundby og de andre enerne, men han ville fått gå i ro og fred i de fleste europeiske storbyene. Brødrene Henrik og Filip Ingebrigtsen derimot (mellomdistanseløpere i verdenstoppen) kunne fått det litt heftigere.

Ingrid Kristiansen tror omdømmeproblemet til skisporten er forbigående, om det som har skjedd de siste månedene overhodet har innvirket på noe som helst.

Ble løper i stedet: Men Ingrid Kristiansen tar seg gjerne en skitur til Frognersetra.

- Det ser ut som om skisporten tåler mye, men om ikke annet, så har Martin- og Therese-saken avslørt at skiforbundet er blitt for kjepphøy. Det ser ut som om de har smurt seg bort, i all sin selvgodhet. I næringslivet ville flere av lederne blitt sparket på dagen, tror Ingrid, før hun flyter videre i estetisk-nostalgisk diagonalgang og forsvinner inn i Nordmarka.

Ånden som går

Oppe i Granåsen har Oddvar Brå nettopp bestemt seg for å droppe en formiddagstur i retning Skistua. Dagen etter skal han plukke opp skihistorikeren og folkeminnegranskeren Thor Gotaas på Værnes og kjøre ham til Hølonda. Der har Oddvar ordnet en avtale med 87 år gamle Rolf Gaustad, som gikk på gullaget til Leik i NM i 1951.

- Gaustad hører litt dårlig, men han bør være snadder for Gotaas, tror Oddvar.

Før de kommer så langt, skal de to ta en lang skitur sammen, og det er derfor Oddvar velger å spare litt krutt. Thor Gotaas er nesten like seig med ski på beina som han er når han hamrer løs på tastaturet og serieproduserer den ene mursteinsboka etter den andre om norsk skihistorie.

VM-klar: Oddvar Brå dukker alltid fullakkreditert opp på ethvert stort mesterskap, og er snart på vei til Lahti. Skikongen ruver i Granåsen, men innimellom hender det at han misunner dagens toppløpere.

Oddvar Brå er blitt 65 og jobber fortsatt som treningsfaglig rådgiver i Olympiatoppen, og det er ikke mange stavtakene han går glipp av i løpet av en sesong. Han skal selvsagt til Lahti også.

- Jeg kan være med på at Martin- og Therese-sakene ble håndtert litt klønete av enkelte ledere i skiforbundet, men ellers er jeg ikke redd for at disse sakene på kort sikt har skadet langrennssporten. Det er viktig å se hvor de mest høyrøstede kritikerne holder til, i Finland, sier Oddvar.

- Og da trenger vi ikke å si så mye mer om det.

Selv har han et utmerket forhold til finske langrennsløpere, selv om noen av dem - som dopingdømte Harri Kirvisniemi - også var blant dem han følte seg mest sviktet av.

- Men først og fremst sviktet de seg selv, sier Oddvar.

I fjor traff han sin gamle venn Juha Mieto på nytt, i et ganske bisarr oppvisningsrenn i Sarpsborg.

- Han hadde nettopp skiftet hofte og stilte med stokk.

Oddvar Brå var den første toppløperen som fikk stilt diagnosen astma for over 30 år siden, på tampen av en lang karriere. Medisineringen han fikk var mangelfull, erfaringen var liten, og kortisonbruken gjorde at han senere utviklet benskjørhet.

- Hadde jeg vært toppidrettsutøver i dag, ville jeg prestert på et normalt jevnt og høyt nivå, uten de svingningene jeg måtte godta i de årene jeg selv gikk, sier Oddvar.

Petter Northug under 30 km i Ski Tour i Canada.

Han har få betenkeligheter om det som skjer i den norske smøretraileren, fordi han er overbevist om at alt skjer innenfor regelverket.

- Smøretraileren er i det hele tatt noe av det beste som har skjedd norsk langrennssport de siste årene. Først og fremst fordi det har bedret arbeidsforholdene til smørerne dramatisk, der de kan jobbe i rom med ekstra avtrekk når de setter inn skiene med fluorpulver i time etter time. Men traileren gjør det samtidig mulig å forflytte seg på en kostnadseffektiv måte fra arena til arena i én stor doning.

Traileren skal ha kostet omkring seks millioner kroner.

- Det må i så fall ha vært en av de beste investeringene skiforbundet har gjort, tipper Oddvar Brå.

Da traileren ble tatt i bruk for litt over tre år siden, provoserte den mange der den rullet fra sted til sted med krigerportretter av Petter Northug og andre seierssikre nasjonalsymboler på sideveggene. Den høsten traileren ble sjøsatt, så å si, overtok den som langrennssirkusets største etter svenskenes superbuss på skarve 70 kvadratmeter.

- Poenget er at alle nasjonene har fulgt etter, og det som før kunne fortone seg som en provokasjon for mange, er i dag blitt allemannseie hos alle de store skinasjonene, sier Oddvar Brå.

Sporene til Trysil-Knut

Thor Gotaas innser at norsk langrennssport fikk det han kaller noen skuddsår i fjor, men han tror at alt er i ferd med å gro. Samtidig er Gotaas ærlig på at han utelukkende framsnakker langrennssporten, og aldri har andre hensikter med sitt forfatterskap.

Røverhistorier: Thor Gotaas reiser land og strand rundt og kåserer om norgeshistorien. Denne uka tok han turen til Hølonda sammen med Oddvar Brå for å snakke med en gubbe som gikk på gullaget til Leik i 1951.

- Langrenn er så rotfestet og står så sterkt at sporten neppe er klar over det selv, tror Gotaas, som akkurat nå skriver om skihistorien i Trysil når han ikke turnerer landet og holder foredrag om femmilshelter som Oddvar Brå og de som gikk opp løypene i alle tiårene før ham.

- Det går en snorrett løype i langrennsfolkets bevissthet. Petter Northug så Bjørn Dæhlie på tv, og Bjørn hadde sett Oddvar Brå, som hadde sett Gjermund Eggen på svart-hvitt-tv. Gjermund hadde hørt på radioen da Hallgeir Brenden gikk løp, og Hallgeir hadde hørt om Sigurd Vestad på radioen. Vestad hadde lest om Elling Rønes, og Rønes hadde hørt om Trysil-Knut. I denne tråden ligger mye av forklaringen, mener Gotaas.

Skikonge: De kom ut av skogen og erobret nasjonen. Oddvar Brå hadde sett Gjermund Eggen på tv, Gjermund Eggen hadde hørt alle løpene til Hallgeir Brenden på radio. Selv hadde Brenden, her avbildet på Røros i 1961, sitt store forbilde i mellomkrigsløperen Sigurd Vestad.1961 NM på ski på Røros. 30 kilometeren ble vunnet av Hallgeir Brenden. Her Brenden i aksjon i løypa.

Trolig brenner norsk langrenn av ca. 15 millioner kroner på skipreparering og smøring i løpet av en mesterskapssesong, ifølge indeksregulerte tall basert på investeringene i 2011, da VM gikk i Holmenkollen. Ingen andre nasjoner er i nærheten av å bruke tilsvarende midler.

- Gode smøreteam kan være helt avgjørende for resultatene, men hva løperne hadde under skiene var enda viktigere i gamle dager. På ei femmil kunne man fort tape en halvtime på dårlige ski, og i 1928, i Kollen, måtte noen av løperne smøre om ti ganger på den siste mila.

Norges historie

Smøretraileren ruller sannsynligvis inn i Lahti etter mørkets frambrudd søndag kveld, etter å ha tilbrakt helga i Ottepää på det siste verdenscuprennet før VM. Da verdenscupen ble avviklet i Finland før jul, i den lille byen Ruka lenger nord i landet, greide noen å snike seg inn på det akkrediterte området og klistre en lapp på den norske traileren der det sto: «DDR Norway Ski Team = Doping Team».

Folkesjela: Det går et snorrett spor, eller en rød tråd, fra Bjørn Dæhlies OL-triumfer på Lillehammer i 1994 (over) til Petter Northug (det store bildet), men historien startet jo med de aller første stavtakene, hundre år tidligere.

- En utrolig smakløs handling, som neppe blir gjentatt i VM. Lahti skal ta imot det norske laget med respekt, sier Pekka Holopainen, som er journalist i Ilta-Sanomat, en avis som har vært svært kritisk til medisineringspraksisen i Norge etter at Martin Johnsrud Sundy-saken sprakk.

Men om Therese Johaug ikke fikk være med i Lahti i overført betydning en gang, er Martin klar til å forsyne seg grovt av gullmedaljene som legges ut de neste dagene. Et aldri så lite verdensherredømme står på spill, i en knøtt liten idrett, men i noe som har definert oss som land og folk, slik Tor Bomann-Larsen forklarte det allerede i «Den evige sne» tidlig på 1990-tallet.

Han er fortsatt ukuelig optimist.

- Min spådom er at vi vil kjempe for vinteridrettslig verdensherredømme så lenge det fins en kunstprodusert snøklatt igjen på jordkloden. Slaget står uansett ikke i realitetens verden. Ergo går vi også seirende ut til slutt.