- Altså!

Hun stryker fingrene over den grønne alkantarasofaen, på toppen av treningssenteret som hennes far etablerte for trettitre år siden. Det ble lite søvn i natt, forklarer hun, og så har hun jo blitt så forkjøla.

- Du skal ikke se bort fra at det er immunforsvaret mitt som reagerer på denne avtalen med en journalist.

- Å?

- Ja, noen ganger har jeg det med å snakke og snakke med så mange unødvendige bisetninger, og da er det gjerne bisetningene som kommer på trykk.

- Ok.

- Altså, denne journalistangsten handler om at det står så mye på spill, 3T er jo blitt så stort, men for meg handler fortsatt alt om trening. Æ e 3T.

- Takk, der kom en hovedsetning vi kan bruke.

- Ja, men den stemmer jo ikke med virkeligheten den heller, jeg er jo mer enn 3T, og 3T er jo mer enn meg. Før jul pakket vi 590 julegaver, og det er alle disse fantastiske menneskene som utgjør 3T. Det er de ansatte som har gjort 3T-Treningssenter til det det er.

God for en milliard

Men treningskjeden 3T, som Hilde Thommesen Holck eier sammen med sine foreldre og sin bror, er blitt mye mer enn de seksten treningssentrene. Familieselskapet er engasjert i alt fra fondsmegling til tetting av oljebrønner, og til sammen er konsernet god for nesten én milliard kroner. Alt grodd opp rundt de tre t-ene som står for «trim, trening, trivsel», en trippel så innarbeidet at konkurrenten Fresh Fitness nylig måtte trekke annonsen med «trim, trening, trivsel for halve prisen

Nyåpning: 3T har 16 treningssentre, 13 av dem i Trondheim. 40 000 medlemmer. Her er Hilde da de åpnet nytt senter på Solsiden i 2010.

Likevel fortsetter kundene, som i 3T-verden kalles medlemmer, å strømme til den dominerende treningskjeden i Midt-Norge.

- Og, vet du hva, drivkraften er ikke bunnlinja, men gleden av å se alle som kommer inn døra og gjør noe bra med livene sine.

Hun dropper noen tall.

40 000 medlemmer.

200 000 besøkende i måneden.

70 000 av dem går på gruppetreninger.

- En stor andel av dem som kommer har aldri trent før, men etter å ha kommet i gang trener 62 prosent av dem to ganger i uka. Er det ikke fantastisk?

- Du ser nesten litt rørt ut?

- Ja, jeg får en klump i halsen når jeg tenker på alle de flotte historiene fra medlemmene våre om hva trening har gjort med dem, og hva 3T har betydd for dem. Mange har vært her siden starten og er nå pensjonister som tilbringer store deler av dagene sine her. «Legg liv til årene, og år til livet», het det i de første brosjyrene mine foreldre laget. Det gjelder fortsatt!

Klesdesigner i LA

Allmennlege Tor Albert Thommesen på Heimdal, nordlendingen som gikk på ski og syklet Den store styrkeprøven, hadde klokkertro på at trening var beste medisin mot rygg- og hjerteplager da han i 1985 åpnet «3T - Dr. Tor Thommesens Treningsinstitutt» på Rosten, som fortsatt er landets største treningssenter. Der plasserte han også sitt legekontor.

Hilde, pappa og mamma: - Jeg som baby med mamma og pappa fra da vi bodde i Wien. Jeg ble behandlet for hoftedysplasi og lå i reimer - her er jeg lykkelig og sluppet fri. Foto: Privat

Omtrent samtidig reiste datteren Hilde til Los Angeles hvor hun og ei venninne jobbet som au pair. Hilde husker det som noe surrealistisk, sier hun, de tjente lite, men de levde i de super-rikes liv og ble med til Hawaii mot å passe litt på ungene deres. Etter hvert jobbet hun i klesforretning for å finansiere studiene i klesdesign.

- USA er jo herlig overfladisk, i butikkene hilses du alltid med et «hi, how are you», mens de hjemme skvatt litt når jeg ønsket dem velkommen i resepsjonen på 3T.

Etter fire år i Los Angeles kunne hun godt ha blitt, men hjemme på sommerjobb kom en rødhåret fyr inn i resepsjonen og spurte om gratis prøvetime - noe alle fikk på den tida.

- Men Morten Holck fikk nei! Fordi du syntes han så arrogant ut?

- Haha, ja, men kvelden etter traff jeg ham på Bajazzo, og da var han alt det andre. Vi krangler fortsatt om hvem det var som ba den andre opp til dans.

Morten Holck var nettopp kommet tilbake fra Canada hvor han hadde utdannet seg til flyger, og han skulle videre til Sør-Afrika for å jobbe. Men halvannen uke etter den dansen på Bajazzo, hadde han flyttet inn hos Hilde som bodde i sokkelen hos sine foreldre på Heimdal.

Designer: Hilde i egen kreasjon fra studietiden med fashion design i Los Angeles. Å lage hatter var det morsomste hun visste. Foto: Privat

Hilde skrinla den amerikanske drømmen og fikk prøve seg som daglig leder på 3T. Morten ga opp planene om å jobbe som flyger og begynte som altmuligmann på treningssenteret.

- Morten var min første og beste ansettelse. Vi hadde 735 medlemmer og ingen økonomi til å ansette flere folk. Han tok ansvar for det tekniske, treningsapparatene, bassenget, sånne ting, mens jeg tok ansvar for innholdet i treninga. Vi jobbet døgnet rundt og traff heldigvis på timinga. Fra USA hadde jeg Jane Fondas aerobic friskt på netthinna, det var bare å ta med seg den trenden og implementere den hjemme.

Siden har hun og Morten vært sammen nesten konstant. På dagtid er det bare ett kontor mellom dem, og det er kontoret til Hildes far, gründeren, som kommer og går som han vil og tar hånd om selskapets investeringer.

En versting i huset

- Lykkelig?

- Ja, jeg vil si det, Morten var min første, og eneste, ordentlige kjærlighet, og vi har det fortsatt veldig fint sammen. Men det er jo litt hva du gjør det til også, da. Vi krangler så busta fyker, men ingen av oss er langsinte og vi har lært å komme den andre i møte. Ja, vi konkurrerer vel egentlig om hvem av oss som sier unnskyld først, men det er jo noen trekk som alltid vil være der og som den andre bare må finne seg i.

- Som at du er helt elendig på husarbeid?

- «Tror du at det rydder seg sjøl her,» spør Morten, og da svarer jeg, «ja, det gjør jo det!» Haha, akkurat der tror jeg parforholdet vårt er litt utradisjonelt, men han er jo så god på det der at han får bare holde på. Det er jo det som er godfot-teorien, du skal gjøre enda mer av det du er god på. Jeg er veldig stolt av å ha en så ryddig og huslig mann!

- Du fyller ikke bensin på bilen heller?

- Nei, den uvanen tok jeg med meg fra USA. Morten sørger alltid for at det er drivstoff på bilen, men nå har vi en hybrid og da setter jeg faktisk i kontakten selv.

Hilde og Morten: Mathilde kom til verden i 1997. Tre år etter kom Pernille. Å følge jentene på håndball- og fotballkamp er det Hilde liker aller best.

Syr puter under vingene

Og mens han henter svette treningsklær opp av bagene til kona og ungene, vasker og tørker og bretter dem sammen, mellom gulvvask og matlaging, slapper hun gjerne av med «Sapiens, en kort historie om menneskeheten»av Yuval Noah Harari. Hun har alltid flere bøker gående, sier hun, og har gått på hurtiglesekurs fordi hun leser så sakte.

- Jeg synes det er spesielt interessant med psykologi, teologi, antropologi og sånne ting.

- Og spesielt ornitologi?

- Å ja! På hytta på Inderøy har vi et tjeldpar som kommer tilbake år etter år, og de siste to årene har de lagt eggene sine på taket vårt. Første gangen det skjedde var jeg så bekymret at jeg tok ut alle putene og la dem rundt hytteveggen.

Hun trekker pusten og himler med øynene.

Hun har det på film, sier hun.

Se det for deg i «slow motion»:

En fugleunge i fritt fall roterer et par ganger rundt sin egen akse før den lander dempet som en stavhopper på den myke sofaputa. Så kommer tjeldemor bort og brer den ene vingen rundt ungen sin, før de sammen spaserer sakte ned til vannkanten.

- Er det ikke fantastisk!

- Du syr puter under vingene på ungene!

- Å ja, men det andre året rakk jeg ikke å få ut putene, men ungene klarte seg likevel, det er utrolig! Akkurat nå er jeg veldig opptatt av linerla, tenk at den om vinteren drar helt ned til Nilen hvor den setter seg på ryggen til en krokodille. Er det ikke fantastisk! Ah, når jeg blir gammel skal jeg bare sitte der i hytteveggen hele sommeren og se på fuglene.

- Vennene dine kaller deg en omsorgsperson.

- Vel, jeg har aldri sett meg selv på den måten, men jeg er glad hvis noen opplever det slik. Kanskje skyldes det at jeg ikke er redd for å prate med folk som har problemer. Noen ganger er det jo bare det du trenger, å ha en å prate med om de vonde tingene. Men i vår familie er nok Morten den omsorgsfulle, det er han ungene ringer til når de vil snakke.

Den dødsangsten

Hun har kjent på angsten, også dødsangsten. For tretten år siden satt hun, Morten og ungene i frokostsalen på hotellet da bølgen slo over palmetrærne i Phuket, Thailand:

Hun reiser seg og roper. Tsunami! De tar hver sitt barn og løper opp i skogen bak hotellet. Mørket. De befinner seg i et slangeterritorium. Hun blir den tjelden som legger vingene rundt sine egne og sier det skal gå bra. Hun finner en fransk familie med kredittkort, selv har de verken pass, penger eller telefon. Hun løper rundt og låner mobiltelefoner. Hun ordner elleve timers haik med en bil til Bangkok, i motsatt retning av hva Det norske utenriksdepartement råder dem til å reise. Morgenen etter sitter de på første fly hjem etter tsunamien, med hjelp fra Hildes foreldre som jobbet hardt for å få dem hjem.

Hjem fra Thailand: Morten, Pernille (4), Hilde og Mathilde så tsunamibølgen fra frokostsalen på hotellet, men rakk å flykte opp i høyden.

Hilde er «en doer», sier mannen, en person som lett tar kommandoen, men som aldri tar unødvendige sjanser.

- Du safer?

- Ja, jeg faller aldri på ski, for å si det sånn.

Tsunamien satt i henne i mange år.

Hørte hun lyden av et tog, gikk hun til vinduet for å forsikre seg om at det ikke var en bølge.

Hun liker fortsatt ikke å bo i første etasje nær sjøen, sier hun, og bestiller alltid de bakerste setene i flyet, for der er sjansen størst for å overleve et flykrasj. På telefonen har hun en app med jordskjelvvarsel.

- Jeg fikk nok et slags posttraumatisk stress etter den opplevelsen i Thailand, men det er ikke noe å sutre over sammenlignet med den tragedien mange andre opplevde under tsunamien. Jeg har ikke gått til behandling, men trening hjelper mot det meste. Hjerneforsker Anders Hansen, professor ved svenske Karolinska institutet, mener trening forebygger de fleste psykiske lidelser fordi vi er skapt for å bevege oss. I mange tilfeller er joggesko den beste resepten, tror jeg, men vi er fortsatt i startgropa når det gjelder kunnskap om hva fysisk aktivitet betyr for folkehelsa. Tenk at legestudiet bare har to timer undervisning om trening - gjennom hele studiet!

Nå inviterer Hilde den ene stortingsrepresentanten etter den andre for å vise fram treningssentrenes bidrag til folkehelsa.

- Vi leter hele tiden etter hva du motiveres av.

- Ja?

- Å ha et sted å komme til, hvor du blir sett og kan trene sammen med andre, betyr mer enn vi aner. Det er her våre ansatte gjør den store forskjellen. Så er det trendene. Squash, som hadde sin storhetstid på åttitallet, er på vei opp igjen og yoga er bare i startgropa. Og kommer du ikke i gang med treninga, kan jeg garantere at du kommer i gang med en personlig trener!

Sendte mor på englekurs

Familien Thommesen er ikke ukjent med å lese i stjernene, da faren åpnet 3T for over tretti år siden, fikk Hildes mor stilt horoskopet til senteret for å kunne åpne på en mest mulig gunstig dato. Da moren fylte sytti, ga Hilde henne et opphold på prinsesse Märtha Louises «Engleskole».

- Men jeg tror ikke på det der. Jeg tror heller ikke det finnes en Gud som ser meg, det mistet jeg trua på i Thailand, da jeg så all lidelsen. Men om det - mot alle odds - finnes flere liv, er jeg jo litt engstelig for at akkurat dette livet er et slags hvileliv, haha, at jeg nå er skikkelig skyldig, jeg lever jo et fantastisk liv med muligheten til å gjøre akkurat hva jeg vil. Men det artigste av alt er å være sammen med de to jentene mine, å være med dem når de spiller fotball og håndball. Og av venninner får jeg masse energi, vi farter rundt på kunstutstillinger, i teater og på toppturer. I fjor sommer var vi i Toscana sammen med ti vennepar, jeg elsker når det er masse folk rundt bordet, når latteren henger løst og diskusjonene går høylytt.

- Du er privilegert?

10 år etter: Adresseavisen intervjuer familien Thommesen Holck om hvordan de husker de dramatiske timene. Opplevelsen satte seg fast i Hilde. Hun reiser fortsatt rundt med en jordskjelv-app. Foto: Richard Sagen

- Å ja, veldig. Jeg er klar over at jeg er født med sølvskje i munnen, heldige meg som har foreldre som ga meg en selvtillit som gjorde at jeg som barn trodde jeg var udødelig. Men det handler jo om valg også.

- Å?

- Valg av mann, for eksempel, allerede der velger mange feil og da kan det jo gå helt galt. Vi har en ordnet økonomi, tar ikke store sjanser, og lever jo et nokså ordinært liv, selv om vi er privilegerte.

Det var moren Unni, kunsthistoriker og pensjonert lærer, som dro Hilde og lillebroren rundt i teater og på museum, og som introduserte ungene til kunsten og designens verden.

- Du må ikke glemme at jeg kommer fra et allsidig, kunnskapsrikt og et godt møblert hjem. Med piano!

- Du spiller?

- Jeg holdt det gående til jeg var seksten, fordi mamma sa jeg ville angre om jeg sluttet, men det der var jo et mareritt, jeg angret aldri på at jeg sluttet. Da jeg selv fikk barn, tenkte jeg at vi må jo ha et piano, men etter et par døgn bestemte vi oss for å la leieboeren få fred.

- Du er bedre i seilbåt?

- Nei, hjelpe meg!

- For ei kløne, ropte mannen din da du omsider hoppet på sjøen?

- Ja, haha, jeg skulle fortøye den førti fot lange seilbåten og hoppet for tidlig. Den turen til Stokkøya ble forresten vår siste seiltur. Det var full storm, alle var sjøsyke, og vi solgte båten på vei hjem inn til byen. Dagen etter bestilte vi sydentur. Men vi har ikke gitt helt opp seilinga, vi har bestemt oss for å leie seilbåt i Kroatia i sommer.

Hilde liker seg bedre i fjellet, sier hun, og så vil hun reise mer. I fjor besøkte hun for første gang Romania hvor 3T gjennom flere år har støttet prosjektet «Mia Casa» i landsbyen Bârnova, et daghjem hvor over tretti barn med alkoholiserte og fattige familier får hjelp.

- Dette er først og fremst mammas prosjekt, men det var en mektig opplevelse å følge noen av ungene hjem til et hus med jordgulv, hvor de ble tatt imot av en bestefar som var dritings. Vi er uhyre privilegerte som er så heldige å ha et samfunn som er så godt organisert at alle kan gå på den samme skolen, uansett hva du tjener, med et helsevesen som fungerer, hvor vi kan gå trygt i gatene og hvor de som faller utenfor får hjelp. Alt dette fordi vi alle betaler vår skatt. Slik må det være, det er ikke noe å diskutere.

Sier Hilde.

Og legger til at hun er så konservativ at hun synes det er litt dumt at NRK mistet monopolet. Hun liker Dagsrevyen, sier hun og gir du henne en dokumentar, blir hun overlykkelig.

Og ned fra toppetasjen tar hun trappa, ikke heisen.

Og en personlig trener løper forbi henne opp, nikker mot sjefen, og sier:

- Jaså, du er fortsatt gangbar etter treninga i går.

Her kan du lese mange flere portretter fra Ukeadressa