I squash finnes det ingenting. Du kan fortsette å lete, du kan sette deg i bilen annenhver tirsdag klokken 20.30 presis, legge ut på veien, en racket fra XXL til 1190 kroner i baksetet, en shorts i XL uten strikk rundt livet, drikkeflaska fra 3T med lunkent vann fra lenge siden, et ønske om å nagle det, mestre teknikken, slå mesterlig, kontrollere T-en, smyge som ei gjedde i sivet og eksplodere fra langt der bak på banen, smelle den skyhøyt, nei, så lavt som mulig, utmanøvrere. Men i squash finnes det ingenting.
Når stillingen er jevn, når kampen nærmer seg slutten, når det gjelder, da blir du forledet til å tro noe annet. Du blir forledet til å tro at her ligger det en gevinst et sted, en himmel, ikke så langt unna nå, bare du beveger beina hurtig nok, stokker dem, vrir deg, måker inn enda litt mer køl i den maskina som er din egen dvaske pappakropp, bortsett fra at du ikke har barn, du har bare kroppen, og nå gjelder det, dette går veien.
Det er da ryggen slår seg, det skjer når du vender deg rundt, vrir høyre arm i fysisk feil retning, smeller til, da smeller ryggen til i samme øyeblikk, du segner om, hviner, du er en halvt levende potetsekk på en squashbane i et treningskompleks med elendig luftkvalitet, det lukter kropp og hund, hunden er deg selv, og smerten tvinger deg ned på alle fire, panna mot parketten nå, smerten, smerten, spyttet i munnen, bare å svelge, øynene sure av svette og takk for i dag, dette var ei bra økt.
Men det var ikke det. Du ser deg selv utenifra nå, ser deg selv med Guds blikk, du ligger på den feite magen din i et underdimensjonert glassbur på Leangen i Trondheim, i burene ved siden av deg står de avdankede fotballspillerne, alle dem som ikke klarer å trene uten ball, uten lek, de som ikke har selvdisiplin nok til å jogge seg en tur, men heller må slå på noe, trikse, finne frem barnet i seg, det barnet som er dødt for årevis siden, det er i alle fall helt fullstendig dødt i deg, begravelsen må ha funnet sted i stillhet.
For ikke et SPOR av barn finnes det i deg nå. Du kan tro det i korte øyeblikk, at her er det fortsatt noe, noe viltert som vil sprelle, vri seg, gurgle og gråte, men du er bare en potetsekk på parketten under Guds blikk, og den potetsekken veier noen kilo, for å si det sånn. Og du skjønner det, at ingen vil komme til å hente denne potetsekken som er deg, ingen vil bære deg ut i en liten lastebil, kjøre deg milevis, lempe deg inn på bakrommet av en Kiwi, snitte deg åpen med en kniv, helle ut innholdet av deg i et trau ved grønnsakdisken, skrive prisen på et ark, FOR INGEN VIL NOENSINNE BETALE EI KRONE FOR DET SOM ER DEG.
Så du reiser deg igjen, ryggen full av stivelse nå, potetsekkroppen opp i loddrett, du trenger en slurk vann, det er tomt, du orker ikke ta trappa for å fylle på mer, kampen er tapt, walked over, du trenger en snus, kanskje to, du blir svimmel av dette, og da tenker du kanskje igjen, i et øyeblikk av selvbedrag, at dette er himmelen, her er Gud. Gud er nikotinet, svimmelheten, saligheten, men så kommer du på tapet, det totale nederlaget, selvbedraget, dette med potetene, og du erkjenner det, du kan slå det fast, med en hard serve rett i veggen, at i squash?
Der finnes det ingenting.