1. Landovertakelsen

Mange steder i Norge hadde samer etablert seg flere hundre år før nordmenn. Andre steder slo samer og nordmenn seg antakelig ned omtrent på samme tid. Etter hvert arbeidet statsapparatet til fordel for den norske befolkningen, og samene ble fordrevet. Det skjedde for eksempel ved at kongen fra 1600-tallet ble eier av alt land som ikke var privat grunn tilknyttet gårder. Kongen delte så ut land til nordmenn som ryddet nye gårder, og den samiske befolkningen ble fordrevet. Slik ble inntrykket vi har i dag av at «det samiske er rein og fjell» skapt. Men den samiske bosettingen i Skandinavia gikk i tidlige tider fra kyst til kyst. Samene bodde i små grupper - sijth på sørsamisk og siida på nordsamisk - og flyttet primærnæringsdriften sin rundt etter årstidene. I Nord-Trøndelag trakk den samiske bosettingen seg vekk fra kystområdene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Deretter fulgte en bevisst fornorsking av samene.

Trykk på punktene på kartet for å lese, eller les hele lista under kartet.

2. Misjoneringen

Gammel, samisk religion var livskraftig helt frem til 1700-tallet, også i de sørlige sameområdene. Sjamaner og runebommer var viktige i det samiske livet, og i hyppig bruk helt sør til Trondheim. Da presten Thomas Von Westen tidlig på 1700-tallet oppdaget dette, startet en offensiv misjonering. Pietismen hadde blitt den rådende åndsretning. Samene skulle bli gode kristne - runebommene måtte leveres inn eller ødelegges. Samtidig må misjoneringen også ses som et sikkerhetspolitisk tiltak. Sverige var fienden, og samene måtte bli danske undersåtter.

3. Språkutryddelse

Allerede på 1700-tallet påla toneangivende biskoper i Trondheim misjonærene å bruke dansk språk, til tross for at mange misjonærer mente det kristne budskapet kom tydeligere frem om de misjonerte på samenes eget språk. Språkundertrykkelsen ble intensivert med den hardhendte fornorskingspolitikken på siste halvdel av 1800-tallet. Fra midten av 1800-tallet slo norsk lov stadig fastere at all undervisning i skolen skulle foregå på norsk i de samiske områdene. I 1898 kom den såkalte Wexelsen-plakaten, sendt ut av kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen. Den slo fast at samisk og kvensk skulle «ikke Bruges i videre udstrækning, end forholdene gjør uomgjængelig fornødent». Denne skoleinstruksen ble stående til 1963. Virkningene av instruksen var merkbare i flere tiår etterpå.

4. Lappekodisillen

Allerede på 800-tallet forteller den nordnorske høvdingen Ottar om samer og reindrift. I 1751 kom Lappekodisillen, eller egentlig «Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellom Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende». Dette var et tillegg til grensetraktaten mellom Norge og Sverige. Den sikrer at svenske og norske samer skal kunne flytte rein uavhengig av landegrensen, og betale skatt til kun ett av landene.

5. Felleslappeloven og Tilleggslappeloven

Koloniseringens høydepunkt, i negativ forstand, er tildeling av beiterettigheter i Felleslappeloven (1883) og senere Tilleggslappeloven. Målsettingen var å begrense samisk reindrift. På denne tiden var samisk kultur sett på som underutviklet og først og fremst en plage for jordbruket. Loven sørget for at reindriften ble inndelt i reinbeitedistrikter, slik at man kunne få tak i den enkelte reineier for å kreve beiteskadeerstatning. Dette var imidlertid ikke nok. I 1897 kom Tilleggslappeloven. Da ble reindrift forbudt utenfor reinbeitedistriktene.

6. Finnejagingen

I det sørsamiske området, hvor samer tidlig var en minoritet, hendte det at bønder samlet seg i en mobb og gikk løs på samiske bosettinger. De slaktet ned rein, jaget folk og truet med vold og drap. Et av de mest kjente eksemplene kommer fra Dalbusjøen ved Os i Østerdalen i 1811. Der ble de samiske reineierne tilkjent erstatning i retten. Alle var ikke så heldige. I Nord-Trøndelag hendte noe lignende på Otterøya ved Namsos, der en svigersønn av en tidligere sorenskriver mislikte samenes tilstedeværelse. Han organiserte derfor en manngard for å jage dem vekk. Samene hadde fått rede på dette, tatt med seg reinen og reist sin kos. Siden kom de tilbake igjen.

7. Kautokeino-opprøret

I 1852 kom det til vold mellom samer og nordmenn i Guovdageaidnu (Kautokeino), da en gruppe samer angrep og drepte handelsmannen og lensmannen, og pisket presten. Andre samer slo ned opprøret sammen med norske myndigheter. (Se også saken om Elen Skum).

8. Naturressurser

Ofte har konfliktene mellom nordmenn og samer dreid seg om naturressurser. Et tydelig eksempel er Trollheimen-saken fra 1981. På sytti- og åttitallet var konflikten mellom samiske reineiere og grunneiere som ville nekte disse beiterett hard og betent. Konflikten gikk helt til høyesterett, som dømte i grunneiernes favør. Høyesterett mente altså det ikke var riktig at samene hadde historisk rett til å beite i Trollheimen, delvis på bakgrunn av den såkalte «Framflyttingshypotesen», eller «Innvandringsteorien. En teori som hevdet at samene ikke fantes sør for Namdalen før på 1600-tallet. Denne teorien har svært få følgere i dag. Tilsvarende konflikter fant sted flere steder på siste halvdel av 1900-tallet, for eksempel ved Femunden. Et svært aktuelt eksempel finner vi i saken om vindmøller på Storheia på Fosen. Her er utbyggingen i startfasen, men det foregår en kamp fra samenes side for å stanse den.

9. Alta-saken

Da de første planene om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget i indre Finnmark ble lagt frem i 1968, mobiliserte både samer og naturvernere. Oppdemming av Altaelva ville ha svært negative konsekvenser for samisk reindrift. Beitemarker ville forsvinne, og den samiskspråklige bygda Máze (Masi) ble foreslått neddemmet. Samene førte sin kamp både for Stortinget og i retten. I 1978 ble Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget startet, og i 1979 tok de i bruk sivil ulydighet for å stanse anleggsarbeidet. Samme år teltet samer foran Stortinget i protest, og sultestreiket da teltaksjonen ikke nyttet. De nådde ikke frem, selv om planene ble endret slik at Máze ble vernet. En konsekvens av aksjonen var ny samelov, en grunnlovsparagraf og et eget sameting.

10. Fortsatt fornorsking

I dag dreier konfliktene seg rundt rettigheter i forbindelse med fiske og reindrift. Lakseoppdrett, gruvedrift og vindkraftanlegg truer samisk næringsliv. Sametinget viser til internasjonal folkerett og krever retten til å utøve sine kulturbaserte næringer. Det mest aktuelle eksempelet er reineier Jovsset Ánte Sara som gikk til sak mot staten da han fikk beskjed om å slakte halve reinflokken sin.

Kilder: Ivar Bjørklund, professor ved Universitet i Tromsø, Håkon Hermanstrand, Nord universitet, Store Norske Leksikon, Wikipedia, nationalmuseum.se