Foto: Illustrasjon: Britt Eirin Johansen

Jeg kan for eksempel bli opprørt over foreldre som holder på å kjøre ned andres unger i iveren etter å komme så nær døra til fritidstilbudet som mulig, eller syklister med gule jakker i høy fart på fortauet. Er det galt å vise dem finger'n? Eller hva med en liten grimase? Jeg har klart å begrense meg til nå. Men etter nylig å ha overhørt en skiløper som brølte etter en turgåer som lagde dype fotspor i skiløypa: «Jeg skal gi deg et helvete», tenker jeg at jeg fortsatt har litt å gå på når jeg møter neste syklist.

Men at nettopp teateret eller konsertsalen har blitt et sted som gir meg intens kløe og høy puls på grunn av ergrelser, er nesten litt flaut å innrømme. Å sitte ved siden av en far som administrerer Netflix for sønnen på toppen tre år under en julekonsert i Nidarosdomen, eller høre sidemannen nynne med når en av solistene synger, forstår alle kan være en forbannelse. Men i det siste har jeg begynt å irritere meg over at det alltid gis stående applaus, ovasjoner og bravorop etter hver minste begivenhet jeg er på. Uansett om den er bra eller ikke, føler jeg meg tvunget til å gi stående applaus. Klapp, klapp, klapp. Jeg blir nesten ille berørt av skuespillere og musikere som må inn på scenen gang på gang. Spesielt hvis forestillingen ikke var helt i toppsjiktet.

Er det normalt? Er ikke stående applaus forbeholdt de som har gjort en ekstra god innsats, spør jeg en venninne. Det er fordi vi er en nasjon av underdanige kulturkonsumenter, svarer hun. Da var det annerledes på Ludwig Van Beethovens tid. Da brøyt ordensmakten inn hvis trampeklappen oversteg urimelige dimensjoner. Etter fremførelsen av Beethovens 9. symfoni i d-moll var begeistringen så stor at politiet måtte rykket inn i konsertsalen for å avslutte hyllesten. Grunne til det var at publikummet tok imot komponisten med stående applaus og trampeklapp fem ganger. Problemet var at ifølge datidens etikette ble keiserparet tatt imot med tre stående ovasjoner når de ankom.

At den uforbeholdne hallelujastemningen fra sal og scene i kalde Norge ennå ikke har nådd Californias varme kyst, fikk vi nylig demonstrert under den siste Oscar-utdelingen i Los Angeles. Et videoklipp avslører en ganske lunken respons da kostymedesigner Jenny Beavan mottok en Oscar for «Mad Max: Fury Road». Ingen av mennene som satt på enden gadd å løfte hendene, og applausen i salen var ellers laber. Skal vi tro anmeldelser fra utlandet er det ikke uvanlig at publikum buer heller enn å klappe etter en forestilling.

Skal du bue må du jo ha peiling på det du ser og hører, sier en venninne. Hun tror nordmenn er så redde for å avsløre at de ikke har kunnskap om kultur, at de reiser seg og klapper, bare sånn for sikkerhets skyld.

Men fine skiløyper har vi greie på. Og ingen skal ta fra oss retten til å kjøre bil og sykkel der vi vil. Da er selvtilliten på topp. Var det noen som sa kulturnasjon?