Det sitter 155 innsatte på Tunga. Alle har arbeidsplikt. Etter vekking og frokost klokka 7 skal de være på plass på sysselsettingsplassen sin kl 7.55.
- Vi driver jo med rehabilitering her. Straffen har de fått, de skal ha det greit mens de er her, og helst komme ut og være i bedre forfatning enn de var da de kom inn, sier underverksmester i Trondheim fengsel, Martin Staur. Han er hjernen og drivkraften bak bilpleien. Med egen lidenskap for bil som bakteppe, ivret han for å etablere en plass for vask og pleie av fengselets biler.
Fengselsgeiter er god terapi
Lokalet han hadde sett seg ut lå under snekkerverkstedet, hadde jordgulv og var fylt med løsmasse og tre 20000-liters tanker fra et gammelt fyringsanlegg.
- Det har vært en tung vei. Kriminalomsorgen er nede for telling rent økonomisk, så vi hadde jo ingen penger. Det virket egentlig umulig, forteller han.
Første nye tilbud siden 70-tallet
Men Martin ville dette. Det hadde ikke vært nyetableringer i sysselsettingstilbudet siden 70-tallet, og han syntes det var på høy tid. Og der det finnes vilje, finnes det vei. Så han tok tiden og innsatteressurser fra byggfag til hjelp, og etter ett år med jobbing sto lokalene klare, gravd fri for løsmasse, med flislagt gulv, pussede og malte vegger, røropplegg for bilvask og toalettfasiliteter, og et kontor for sjefen. Dermed hadde fengselet et tilbud som supplerer maler’n, snekker’n, mekanisk, gårdsdrift og butikken. Martin er stolt og fornøyd, og det er også de tre innsatte som nå har arbeidshverdagen sin her: Tom-André, Trond og Bjørn. Tre bilinteresserte karer som har midlertidig bopæl på Tunga på grunn av blant annet vold, fyllekjøring, smugling og økonomisk bedrageri. Nå går dagene med til å stelle med bilene til fengselet og de ansatte i kriminalomsorgen.
Gjør soninga lettere
Jobben krever nøyaktighet og flid, og Martin gir ikke ved dørene, selv om han er en trivelig kar.
- Jeg er pirkete og blir aldri fornøyd. Jeg er nok av og til et helvete å ha her, sier han på en måte som gjør at vi må sende en tanke til tante Sofie og tre røvere i en fjern krydderby.
- Folk betaler for den tjenesten vi utfører, det skal være topp kvalitet. Det er faktisk en utfordring å finne innsatte som et nøye nok, fastslår han. Men de tre han har nå, de fyller tydeligvis kravene – og er ivrige på å fortsette slik. For de opplever at de har trukket vinnerloddet – forutsetningene tatt i betraktning, når de får jobbe på bilpleien.
- Det er deilig at det er få folk å forholde seg til her. Det blir fort mye tullprat når femten stykk sitter sammen, sier Trond. Han er utdannet mekaniker og elsker BMW og store motorer. Når han kommer ut er planen å ta opp igjen driften av vaktmesterfirmaet han drev, men denne gang uten narkosmugling som attåtnæring. Mens han venter på neste livsfase er det godt å få pleie bilinteressen.
Også Bjørn, som etter eget utsagn nærmest vokste opp under en bil, setter stor pris på sysselsettingsplassen. Han planlegger å ta fagbrev innen bilfag slik at han kan starte et nytt yrkesliv når han atter er en fri mann. - For meg føles det å jobbe med biler litt som å «komme hjem». Det gjør soninga lettere, sier tobarnsfaren, som ikke legger skjul på at det er tøft å sitte inne. Savnet etter samboeren og de to små som rekker å vokse mye før pappa er ute igjen kan gjøre dagene ganske tunge.
Opplæring fra trøndersk gründer
- Jeg har aldri interessert meg for akkurat bilpleie før, men etter at jeg møtte Vegard har det tatt helt av for min del, forteller Tom-André og nikker mot Vegard Pettersen, en kar som er godt kjent i detailing-kretser. I de 28 årene som er gått siden han sto og polerte mopeden sin som 16-åring, har han bygd opp stor kompetanse og en egen produktserie med bilpleieprodukter som han selger under navnet Proglazer. Fordi fengselet bruker hans produkter, bidrar han med opplæring, og på den måten blir det gratis kursing og kompetanseheving på de innsatte. De lærer hvor ren bilen må være når de starter, hvordan produktene virker, hvilken rekkefølge de skal brukes i, og hvordan de kan fjerne striper, altså drive lakkorreksjon og polering, og til slutt legge et beskyttende topplag.
Jobben er den beste delen av dagen
- Disse her kan gå rett ut i jobb i en bilbutikk når de kommer ut herfra, sier Vegard, som framholder at bilpleie og såkalt detailing har tatt av de siste fem årene. – Det er mange som liker å ta godt vare på bilen sin. Som gjerne tilbringer lørdagskvelden med å polere, kanskje mens de koser seg med en pils, sier han. Akkurat det har ikke de tre røverne på bilpleien mulighet til. Når klokka passerer 14.45, er det slutt på nærkontakten med bil.
- Da venter middag klokka 15, innlåsing mellom 16 og 17 sånn at betjentene får pause, lufting mellom 17 og 18, TV fra 18 til 20.30, og så er det kvelden, forteller Trond.
- Timene her nede på bilpleien er helt klart den beste delen av dagen. Det er da man føler minst at man er i fengsel, tilføyer han.
Driftssjef Jens S, Andersskog stikker hodet innom, og får med glimt i øyet servert kaffe og lefse med et bukk. Det er avslappet stemning mellom innsatte og ansatte, i hvert fall på denne avdelingen.
Andersskog understreker betydningen av at de innsatte får inn den rutinen folk flest må leve etter.
- De må stå opp og komme seg på jobb.
Hvis de ikke har den rutinen inne, blir det vanskelig å få hjulene til å rulle når de kommer ut igjen.