foto
Hva nå, Europa? Storbritannia er på vei ut av EU. Nasjonalistiske partier stormer frem over hele Europa. Adresseavisens danske samarbeidspartner, Politiken, søker svar på om det europeiske fellesskapet har en fremtid. I Ukeadressa og på våre utenrikssider kan du i ukene fremover følge jakten på den europeiske identitet. I dag: Gardasjøen, Italia. Tidligere: Templin, Tyskland (Ukeadressa 24. sept.), Wroclaw, Polen (26. sept.). Bratislava, Slovakia (Ukeadressa 1. okt.), Nickelsdorf, Østerrike (4. okt.). Foto: Frandsen Finn, POLFOTO

Vi svinger bobilen opp gjennom klaustrofobiske smug i en norditaliensk landsby, sneier ved et uhell et hus med vår sammenlagte markise, finner skranglende veien ut igjen, runder et hjørne og havner på Camping Al Lago, som bare er et stopp på veien mot Gardasjøen.

Det er dit vi vil - Gardasjøen, det klassiske turistmålet - fordi vi forestiller oss at det er det perfekte stedet å småprate med et rikt utvalg EU-nasjonaliteter uten at vi trenger å bevege oss for mye.

Alt dette forteller vi til den nysgjerrige vertinnen på Camping Al Lago mens vi ordner det nødvendige papirarbeidet i resepsjonen.

- Hva jeg synes om Den europeiske union? sier vertinnen, iført en T-skjorte med Minni Mus på brystet.

- Det er bra og dårlige ting å si om den. Det verste er Angela Merkel. Noen burde drepe henne.

- Drepe henne?!

- Hun tenker bare på Tyskland. Alle land må være som Tyskland. Merkel burde trekke seg tilbake og konsentrere seg om å være bestemor. Dra på campingferie, bli litt solbrun, sier hun og vifter med hånden mot de tomme solsengene borte ved bassenget.

- Det er også Merkels skyld at alle afrikanerne kommer opp hit.

Er det mange afrikanere i området?

- Nei, ikke akkurat her, men andre steder. Man burde bare ...

Hun lager en plystrelyd og knipser afrikanerne vekk med fingrene.

Den frittalende kvinnen vil ikke ha navnet sitt i avisen. Det kan være skadelig for forretningene, mener hun.

Å ankomme en campingplass ved Gardasjøen i september viser seg å være en reise rett inn i den sørtyske middelklassen.

Tyskere, tyskere, tyskere

Overalt ser vi «D» for Deutschland på biler og campingvogner, mens vi haler bobilen vår gjennom en labyrint av oliventrær på gressplenene ved Camping Continental, som skråner rett ned til sjøens sandstrand. Når vi kort tid etter ankomst slentrer opp til campingplassens restaurant, insisterer de italienske servitørene med beste hensikt på å svare på tysk hver gang vi snakker til dem på engelsk.

Den germanske invasjonen av det italienske turistmålet skyldes hovedsakelig at et par sørtyske delstater har fellesferie akkurat nå. For noen av med-camperne våre handler det imidlertid minst like mye om tryggheten ved å krysse teltsnorer med folk fra sitt eget land.

- Det er bra, fastslår Church på 69 år, som nettopp har ankommet bakpå et monster av en trehjult og blomsterfarget Harley-Davidson.

Fremst sitter vennen hennes Christoph i bar overkropp. Hun har på seg en leopardflekket kjole. De setter seg lynraskt ned for å sløve under markisen, hvor ettermiddagsheten skylles ned med rødvin fra hvite plastkopper.

Paret har kjørt sammen fra Tyskland til Italia i bobilen sin med Harley-en i en tilhenger.

For mange fremmede

Under den søvnige tyske idyllen finnes det også negative følelser. Det positive med å campe med andre fra Tyskland handler nemlig mest om frykten for fremmede, forteller Church. En frykt som hun nevner aller først når vi spør om hennes syn på EU og unionens fremtid.

- Hvor enn du drar hen er det likedan. Det er for mange fremmede. De tar ikke til seg reglene våre, sier Church.

Hun oversetter engelsken sin for Christoph, som nikker og sier seg enig på tysk. Opprinnelig var Church selv fremmed i Europa. Hun kom til Tyskland fra USA for 50 år siden da hun ble utstasjonert av det amerikanske militæret. Hun reiste aldri ordentlig tilbake.

Nå snakker hun engelsk med markante tyske «g»-er og føler seg hjemme i Europa. Mens engelsken hennes har blitt mer europeisk, har det samtidig gått andre veien med selve Europa, føler hun.

- Det har kommet inn for mye søppel. Dårlige mennesker. Mange er muslimer. De har på seg de tingene sine slik at man ikke kan se om det er en mann eller kvinne under klærne. Hvis de vil leve sånn, kan de gjøre det et annet sted.

- Vi bør bli i EU alle sammen, sier Church som en hilsen til de flyktende britene.

- Vi bør leve og jobbe sammen, uansett hvem vi er. Det er også bra at vi har de samme pengene slik at vi ikke må veksle hele tiden. Likevel har det oppstått problemer overalt. Bare se på naboen.

Church peker på noen etterlatte ølbokser som steker i solen i den tomme nabobåsen.

- Slik har det blitt, fordi vi ikke samarbeider lenger.

Er det håp for Europa?

- Well …

Vi sitter en stund og speider etter svar oppe i trærne. Church gynger vinen rundt i koppen.

Hjem med dem uansett

- Det er greit nok at det kommer inn familier, men alle de enslige unge mennene som kommer er folk redde for. De voldtar jentene, og man risikerer hele tiden å få en kniv i ryggen. De dårlige menneskene, som er syke i hodet, de bør sendes hjem straks, uansett om det er krig i hjemlandet deres eller ikke.

Frykten har fått Church og Christoph til å endre livene sine.

- Går man til en stor fest, vet man ikke om det står noen med en bombe og sprenger alt i luften. Så vi drar ikke lenger til steder hvor mange mennesker er samlet, sier hun.

Christoph nikker mens han myser ut mot sjøen og videre ut i ingenting.

Den frykten deler ikke Florian Anderl og Carina Osterried. De to vennene på 21 og 20 år sitter på hagestoler mellom to bobiler og byr på boksøl som har holdt seg kaldt i kjølebagen i den ene bilen hele veien fra München. Dette er tredje gang de er ved Gardasjøen sammen.

- Flyktningene er nok et problem, begynner Florian.

- Men de har vel ikke endret noe for oss? avbryter Carina og ser spørrende på Florian.

Han sier seg enig. I Tyskland er likevel oppmerksomheten rundt emnet enorm, sier han.

- For oss handler EU mer om å kunne reise fritt, å kunne jobbe og studere i andre land og bruke de samme pengene overalt. Det gjør alt mindre komplisert. Det er slett ingen tvil om at vi bør bli i EU. For oss unge er det ingen alternativer.

Holder med Merkel

Omtrent samme optimistiske tone møter vi når vi omsider får øye på et nederlandsk nummerskilt blant alle de tyske.

Selv om Michel Engelsman og kona er fra Alkmaar nord i Nederland, begynner de straks å snakke om tysk innvandringspolitikk når vi spør om Europa.

- Jeg er fan av Angela Merkels flyktningpolitikk og hvordan hun insisterer på at vi skal klare det, sier Michel Engelsman med henvisning til Merkels berømte uttalelse «Wir schaffen das».

Han skynder seg å tilføye at han selv jobber med flyktninger hjemme i Nederland.

Likevel er både han og kona dypt bekymret. Ikke så mye for effekten av de mange flyktningene, men heller at politikerne som ser på flere muslimske innbyggere som en trussel mot samfunnet har sterk medvind over hele Europa.

- Jeg tror ikke at politikerne kan holde Europa samlet. Alt endrer seg for raskt akkurat nå. Britenes utmelding fra EU handlet om frykt. Det vil komme flere grenser, sier Michel.

- Vi har Marine Le Pen i Frankrike, Geert Wilders hjemme i Nederland, Alternative für Deutschland, og i Danmark har dere … Hva er det hun heter nå igjen, spør fru Engelsman, som ikke ønsker navnet sitt på trykk.

Vi opplyser om at dansken heter Pia Kjærsgaard.

Polske fordeler

Omtrent midt på plassen møter vi noe så uvanlig som en vaskeekte italiensk campingturist. Den 48 år gamle økonomen Luca Hotellier har reist fra Firenze til Gardasjøen sammen med sin amerikanske kone, Bonnie Bates, og deres logrende golden retriever, Googie. Straks vi spør om vi kan sette oss ved klappbordet deres heller de chianti til oss.

Akkurat som nederlenderne er Luca tilhenger av unionen uten å nære varme følelser for medlemskapet av den grunn.

- Vanlige mennesker merker ikke fordelene ved unionen lenger. Vi føler at vi gir så mye og ikke får noe igjen, sier han og ser på Bonnie.

- Datteren hennes bor i Polen, og der har man fått alle fordelene med nye veier, jernbaner og lufthavner betalt av EU. Her ser vi ikke noe slikt, sier Luca.

Han jobber for det offentlige selskapet som står for vedlikehold av veiene i regionen, så han mener å vite hva han snakker om. Likevel er det mer positivt enn negativt å si om Italias EU-medlemskap, skynder han seg å understreke.

- Hvis vi ikke var med, ville vi vært som Argentina. Italia kan ikke styre seg selv, og dessuten bruker vi altfor mye penger. Med EU er vi tvunget til å unngå sløsing, sier Luca og smiler.

- Samtidig kan det også bli for mye. I nyhetene hører folk hele tiden at Merkel tvinger resten av Europa til å spare, men vi kan ikke alle være som Tyskland.

Vi forstår etter hvert at Tyskland er et tema uansett hvem man spør om Europa her på campingplassen.

Kanskje kan Merkels dominans i Europa få en avløser i form av Italias regjeringsleder, Matteo Renzi, sier Luca, mens han gjør seg klar til å legge kyllingspyd på parets bærbare grill.

- Jeg er ingen stor fan av Renzi, men kanskje han kan lede Europa fremover. Han har en evne til å se lyst på ting, noe vi mangler akkurat nå med all uenigheten vi har om alt. Og spesielt om flyktningene.

De strandede afrikanerne

Stort sett alle vi møter på europareisen vår snakker om dem - flyktningene. Kanskje burde vi selv prøve å finne noen - og snakke med dem?

Faktisk skal det ha ankommet en flokk afrikanere til byen Como et par hundre kilometer fra campingplassen vår. De er strandet der på vei opp gjennom Europa fordi Sveits har stengt sin sørlige grense få kilometer unna.

Vi kjører drøyt et par timer vestover og ankommer Comos vakre fjell. Det er her hollywoodstjernen George Clooney har sommerhus.

Det er også tydelig at 200-300 afrikanere har slått leir midt i ferieidyllen. Vi ser på lang avstand at de har hengt opp bannere med slagord om åpne grenser idet vi ruller forbi en park bak byens jernbanestasjon. «STOP DEPORTATION» står det på et av bannerne.

Midt mellom telt og presenninger sorterer de klær og røyker sigaretter. Så får vi øye på to grupper kampkledd politi som har tatt oppstilling på hver side av leiren.

En sivil politibetjent beordrer oss til å stikke av - ellers kan vi havne i trøbbel. Vi tar sjansen og går inn i leiren, hvor motløse afrikanere står og ser på at et nødkjøkken er i ferd med å bli fjernet etter press fra politiet. En ung italiensk kvinne kommer joggende mot oss.

- Er dere journalister? Dere er nødt til å skrive om dette her, nærmest roper hun med fortvilt stemme.

Hun heter Catharina og har reist nødkjøkkenet sammen med en sveitsisk hjelpeorganisasjon. Hun er fortvilet over at de fleste innbyggerne i Como ikke prøver å hjelpe flyktningene.

- Mange er rasister her, åpenbart. De vil bare at disse menneskene skal forsvinne, sier hun.

Det viser seg at det ikke er noe afrikanerne heller vil enn å forsvinne. Og alle vil til samme sted.

- Jeg vil til Tyskland, sier 19 år gamle Ibrahim Tiallo fra Guinea.

- Vi var på vei mot den sveitsiske grensen da politiet jaget oss ut av toget.

Myndighetene vil rive ned nødkjøkkenet fordi de vil flytte afrikanerne til en statskontrollert leir på et mer diskre sted, slik at ikke innbyggerne i den fasjonable byen trenger å bane seg gjennom denne strekningen med europeisk virkelighet anno 2016, når de skal ut og reise med tog. Her skal afrikanerne registreres og sendes tilbake dit de kom fra - med mindre de oppfyller kriteriene for å søke asyl i Italia.

Mohameds historie

De fleste er unge menn fra Somalia, Eritrea, Etiopia og andre steder i Afrika. Politiet har gitt dem frist til 15. september med å flytte til den kontrollerte leiren.

- Jeg har vært her i en måned, sier en muskuløs mann i røde sportsklær og hvite Nike-joggesko.

Han vil gjerne kalles Mohamed Conteh og sier han er 28 år og fra Sierra Leone. Han har vært på flukt i et års tid. Faren hans, en velstående mann i oljebransjen, døde for ikke lenge siden og overlot firmaet sitt til Mohamed, noe en lokal gangsterbande ikke ville godta. De skjøt av ham langfingeren på høyrehånden hans, forteller Mohamed og viser frem sin firefingrede hånd.

Mohamed rømte. Først til Mali og deretter Libya, hvor han ble kidnappet av banditter som holdt ham fanget i fire måneder. Det er Mohameds historie. Under et internt skuddoppgjør lyktes han med å stikke av. Han nådde kysten og fant en gammel gummibåt som var i ferd med å klargjøres for en seilas over Middelhavet.

Og hva tenker de i Angela merkels hjemby, Templin?

- Vi seilte i fire timer før vi ble plukket opp av spanjolene. De leverte oss til italienerne.

Flyktningene ble tatt med til Palma de Montechiaro på Sicilia.

Vasket do

- Vi ble satt til å utføre hagearbeid og vaske toaletter, men vi hadde ingen klær, ingen sko, ingen medisiner, så vi var tvunget til å reise videre. Jeg vil til Tyskland, til München, for der har jeg familie og venner, sier Mohamed.

- Nå har de imidlertid stengt grensen … De er redde. Folk her i Como vil ikke snakke med oss. De tar bare bilder og ser på oss som om vi alle er tapere - men vi er ikke tapere.

- Har du familie i Sierra Leone?

For første gang går det et øyeblikk før Mohamed svarer.

- Jeg har en kone og en datter. Hun var et år gammel da jeg dro …

To ganger har han forsøkt å krysse grensen til Sveits. Begge gangene ble han tatt av grensevaktene. Om litt vil han prøve igjen, sier han lavt.

Han har skåret inn et telefonnummer under fotsålen slik at han kan ringe de andre i leiren fra en telefonboks og gi dem gode råd om hvor vaktene venter, i tilfelle de fanger ham og konfiskerer mobiltelefonen hans, betror han oss.

Så setter han av gårde mot grensen uten noen form for bagasje. Politiet aner neppe uråd.

- Kanskje han lykkes i kveld …

ukeadressa@adresseavisen.no

foto
Ferieidyll: F.v. Sosu, Anna, Giulia og Corenzo er italienere og dermed noe så sjeldent som ikke-tysker ved Gardasjøen på denne tiden av året. De er på ferie med sine foreldre på en av de tallrike campingplassene ved sjøen. De har aldri opplevd noe annet enn EU og kan ikke forestille seg hvordan det ville ha vært å stå utenfor. Foto: Melissa Kühn Hjerrild
foto
Stenger verden ute: Flere av de tyske turistene som kommer til Nord-Italia på denne tiden av året, forsøker som best de kan å stenge virkeligheten ute der de ligger og drar seg på strendene. Foto: Melissa Kühn Hjerrild
foto
På flukt: Området omkring Comosjøen er et av de mest eksklusive feriestedene i Italia. Nå forstyrrer omkring 300 afrikanske flyktninger idyllen i byen Como. De har slått leir i en park ved jernbanestasjonen, og noen tilbringer nettene på perrongen. De drømmer om å komme seg nordover, til Tyskland. Foto: Melissa Kühn Hjerrild