Tegneren sitter ved siden av meg i bilen og gråter. Han har nettopp fortalt hvordan moren og faren møttes i leiligheten hans, etter å ha vært skilt og fra hverandre i ti år. «Det er jo bare meg», hadde faren sagt, og så hadde moren slått ut med armene og holdt omkring ham. Fjorten dager senere var faren død av hjertesvikt. Men det er ikke derfor Jan O. sitter og jamrer seg i passasjersetet, på vei hjem til leiligheten på Kalvskinnet etter en tretimers lunsj i Palmehaven. Det er Ibsen. En tanke har tatt en annen og denne gangen endte det hos Terje Vigen.
- Det der når han hever åren … Tegneren snur hodet mot vinduet og prøver kanskje å hente seg inn, men han vet at det ikke nytter. Det er ikke første gang han må gi tapt. For hver kone han har hatt, har han forsøkt å lese høyt, men ordene kommer i hulk: «Dit barn har guldhår og øjne blå» og «min datter var intet at akte på …».
- Jeg lærte det utenat da jeg var 14. Men herregud, at det går an å være så sentimental. Jeg er håpløs.
- Skal vi si klokken ett, spurte Jan O. da vi skulle avtale møte.
- Kunne vi si tolv?
- Da sier vi halv ett. Som et kompromiss, slår han fast.
Og nå står vi der og venter. Klokken har passert kvart på, og drar seg mot hel. Inne i restauranten har pianisten formidlet at vi må skynde oss å elske og at det er en spennende dag for Josefine. Vi burde skjønt det. Dette er jo ikke en mann som inngår kompromisser. Fem over ett ringer vi.
- Herregud! Var det i dag?!
Syv minutter senere stiger han ut av en drosje, og før den andre glassdøren inn til Britannia åpner seg, rekker han å kontrollere i gjenskinnet at den stripete luggen ligger som den skal. Mannen, som også farger skjegget («for at mitt ytre og indre skal være like falskt»), beklager inderlig rotet og lover til gjengjeld å oppføre seg fint.
For det er ingen selvfølge. Adresseavisens mangeårige tegner kan være utkrøpen. Selv kaller han det «duell», men for mange av dem som blir utsatt for hans verbale stormangrep kan det minne mer om en slakteprosess. Når tegneren nærmer seg, må man være forberedt på alt, og helst ha frisket opp kunnskapene om det tyske valget i 1932. Kolleger som har vært i redaksjonen i årevis, må gjerne presentere seg, som for første gang. Han tillater seg de styggeste angrep, i håp om å få slagget i retur. Får han det, gapskratter han lykkelig og forsøkene på ydmykelse kan gå over i innstendig smiger.
- Vet du, sier han nå, og ser sjarmerende smørblid opp på serveringsdamen som vil ta opp bestilling.
- Når jeg kommer hit til Palmehaven, så er det på grunn av stemningen og fordi alle dere som jobber her gjør en sånn utmerket jobb. Men maten er dørgende kjedelig.
- Jo da, sier serveringsdamen medgjørlig. - Vi har jo det vanlige …
Han tar en biff tartar, med ekstra Dijon-sennep og et glass melk.
Noe rått. Noe sterkt. Noe mildt og lindrende.
- Det ryktes at du med årene er blitt lettere å ha med å gjøre. Er det en utvikling du er komfortabel med?
- I aller høyeste grad! Men jeg har da aldri vært vanskelig?
Løgnen, skal han siden fortelle oss, verdsettes ikke tilstrekkelig. Det er når han er i ferd med å forstille seg for fotografen og har hentet fram sitt falskeste smil, at han kommer fram til det: «Sannheten klarer vi oss godt uten. Løgnen er en nødvendighet».
Mannen som daglig setter virkeligheten presist på spissen for midtnorske lesere, er kanskje blitt rundere i kantene, men ikke verre enn at han fortsatt er fryktet.
- Ble du født sånn, kravstor på andres vegne - og fortørnet? Hvorfor vil du ha oss sinte?
Nå strammer han blikket over bordet, til intenst granskende. På forunderlig vis rommer blikket på samme tid en anklage og en beklagelse.
- Jeg? Som alltid har vært innadvendt og grublende, prøver han seg, før han fortsetter. - Evig eies kun et dårlig rykte, og det bør en leve opp til. Jeg prøver etter fattig evne.
Kanskje var det et ledd i dette forsøket, da han i mange år tok med seg Se og Hør til Ni muser. Ikke noe sted egnet seg bedre til å sitte med det utskjelte sladrebladet og en skummende halvliter enn blant kaffe lattè-drikkende akademikere og kunstnere. I dag tar han heller med seg dagens post og parkerer sykkelen utenfor Hornemannsgården, gamliskafeen der ingen under 70 liker å bli sett.
- Vet du hvorfor?
Vi rister på hodet, men tror egentlig vi vet det. Ryktene sier at det er den lave kaffeprisen, samt at klientellet er så tunghørt at de roper til hverandre - og Jan O. kan sitte og lytte uanstrengt til andres bekymringer og gleder. Men i dag har tegneren en annen forklaring.
- Jeg opplever en sånn nydelig høflighet der. Når to møtes i en døråpning, sier han, og reiser seg for å vise. - Så trekker de seg galant til siden for å la den andre slippe gjennom først.
- Jeg elsker den gammeldagse høfligheten. Et lite smil er som olje i maskineriet, sier kranglefanten. Han er i ferd med å formulere sin bekymring over «ungdommen», idet serveringsdamen nærmer seg igjen.
- Smaker det?
Jan O. griper den hvite bomullsservietten og trykker den lett mot munnen.
- Aldeles nydelig, smiler han elskverdig.
Sin egen oppvekst, ut mot havgapet i Ibestad i Troms, oppsummerer han som «kurant og grei». Han var yngst av tre. Mor var mor og far var far. Ikke stort mer å si om det.
- Men var jeg født en generasjon eller to før, ville jeg nok blitt avfeid som en hjelpeløs tulling. Keivhendt og klumsete. Jeg kunne verken med ljå eller slåmaskin, og jeg hatet å fiske. Ubrukelig til skikkelig arbeid.
Å se ham skifte en lyspære eller åpne en hermetikkboks, skal visstnok fortsatt gi eventuelle tilskuere en halvtimes gratis stand up-show av beste merke.
Da Jan Oddvar var fire år, flyttet familien til Trondheim.
- Jeg, som jo er en kameleon, la om til trøndersk over natta, men min fem år eldre bror ble mobbet for nordlandsdialekten. Siden jeg var så glad i broren min, bestemte jeg meg for at jeg skulle plage trønderne resten av mitt liv.
Hans første åpne protest mot makten var trolig da han nektet å skrive med høyrehanda, til tross for lærerens krav. I sløydsalen på realskolen fulgte han opp. Så fort oppropet var ferdig, snek han seg ut. Han fryktet flis i fingeren og gikk heller på biblioteket, der han satt i to timer mens de andre lagde kråskap. Etter to år hadde han ikke engang ei brødfjøl å vise fram. «Jeg har sett deg én gang ved høvelbenken», ropte læreren, «da festet du matpakka mi i tvingen så den ble flat som et flatbrød».
- Snakk om mobbing! Henge ut en elev på den måten!
Det hadde kanskje ikke vært så farlig med «Ikke» i sløyd, om ikke far Henriksen var snekker.
- Da jeg gikk hjem den dagen, er det faktisk den eneste gangen jeg har tenkt at det kanskje ville være like greit å ta livet av seg.
Maktkritikeren synes å ha en egen evne til å oppnå forsoning. Faren kom ikke med ett kritisk ord.
Etter videregående på Ringve ble det ikke mer skole.
- Jeg var jo pinsevenn, og skulle man ha det gøy … Ja, så måtte man jo gifte seg da.
Det skjedde første gang da han var 20 år gammel. Sin første kone traff han i Betel, der han var søndagsskolelærer, og ikke lenge etter ble han far. Planen var å studere historie, da han fikk tilbud om fast jobb i Adresseavisen. God lønn for morsomt arbeid ble for fristende for den unge familieforsørgeren.
Med ett høres klokkespill fra bukselommen hans, som en katedral som kaller til messe. Det er Siri Wahl-Olsen som ringer, politisk redaktør og tegnerens nærmeste sjef.
«Ja! Jeg tegner gjerne», forsikrer han, stikker telefonen tilbake i lomma og tar opp tråden om troen:
- Ethvert menneske som stiller eksistensielle spørsmål om livet, er i utgangspunktet religiøst, men det betyr ikke at du tror på noe. Jeg tror ikke på den kristne kirkens dogmer eller på den grunnleggende læren om Jesu stedfortredende død.
- Hender det at du ber?
- Hvis et sukk er en bønn, så er det omtrent så nær jeg kommer.
Han reiser seg og løfter bort tallerkenen med rester av gul eggeplomme, finhakket løk og sennep.
- Jeg hater rot, unnskylder han seg.
Mange vil nok hevde at hans privatliv har vært preget av nettopp det, av rot, at det i det minste sett utenfra kan sammenfattes som «uoversiktlig». Han sier han er en feminin mann, uten interesse for biler og jakt. Men damer liker han, og de har fulgt ham som et rødt skjerf gjennom tilværelsen.
- Du har vært gift tre ganger. Er du vanskelig å leve med?
- Nei, det kan jeg ikke tenke meg.
- Så det var de som var vanskelige?
- Nei. Jeg har bare vært gift med hyggelige kvinner, smiler han uskyldig.
Som far til tre sønner på slutten av 60-tallet liknet ikke Jan O. andre fedre. Ungene kunne bli hentet på skolen for å bli med ut i båt, med journalistkolleger, fotografer og en kasse øl, for å lage glade reportasjer fra sørlandssommeren. Til forskjell fra de andre pappaene, var han gjerne med ut og spilte fotball. Han brukte ikke rødt skjerf den gangen, men trengte det heller ikke for å få naboungene til å legge beina på nakken. Fikk han nyss om at noen hadde vært ufine med hans egne, nølte han ikke, men «brølte som en gal gorilla». Det ga respekt i gata.
Jan Oddvar Henriksen kan kanskje framstå som uredd. Kanskje er han det også. Men én gang lot han seg skremme. Det var en tirsdag ettermiddag i juni 2008. Han har hatt en hektisk dag etter at Adresseavisen trykket hans tegning av en muslim, kun iført et bombebelte, turban og en t-skjorte med påskriften: «Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg!» Rabalderet som følger er massivt. Nå snakker han i telefonen med sin eldste sønn, Jan Oddvar, som er journalist i Fædrelandsvennen. Han vil høre om faren står oppreist i stormen.
- Mens vi snakker, ringer det på døren. Sønnen min hører en mann på gebrokkent norsk gjennom dørtelefonen: «Hallå. Det er blomster til Jan O. Henriksen. Vil du åpne døren!» Idet jeg slipper ham inn hovedporten nede, hører jeg sønnen min rope: «Dæven! De kommer allerede. Åpne døra, pappa! Jeg vil høre skuddene!»
Det blir galt å si at han var feig da han svarte, tilgjort rolig, etter at det ringte på døren til leiligheten: «Bare sett blomstene utenfor, jeg står i telefonen.»
- Det tok en halvtime før jeg torde åpne døren. Utenfor fant jeg en blomsterkvast fra sjefredaktør Blix. Han var fornøyd med måten vi hadde taklet bråket rundt tegningen på!
Tegneren rister på hodet og gapskratter: - Aldri har jeg vært så lite glad for å få blomster.
Ingen vurderte visst å sende ham blomster da han i sin tid i Aftenposten tegnet Carl I. Hagen som en lus på hodet til Kåre Willoch. Det var ikke Hagen som lus som opprørte Frogner-fruene. Det var framstillingen av godgutten Willoch, som en blanding av lyspære og Munchs «Skrik», som gjorde at de sa opp abonnementet.
Han kan gå for å være en dekadent kunstner når han sprader rundt i byen med rødt skjerf og lyse dresser, en levemann som ikke skjenker sin egen fysikk en tanke. Slik er det ikke. Tegneren spiller tennis flere ganger i uka. Sykler han rundt Byneset, bruker han til og med hjelm.
- Jeg er sannsynligvis den eneste som sykler mindre etter å ha fått elektrisk sykkel. Poenget blir litt borte når du sykler fra Kalvskinnet til Heimdal uten å bli svett. Men det var jævlig morsomt i begynnelsen, gliser han og minnes hvordan han trykket inn elknappen og tok igjen en som med selvtilfreds mine hadde passert ham oppover bakken.
- Han gikk antakelig rett hjem og banket kona, om han da ikke fikk hjerteattakk bak meg i bakken.
Det er ikke mer enn tre år siden 65-åringen skulle sykle til Portugal sammen med en god venn. De kom til Brussel før de innså at det ikke bare var nedoverbakke, selv om det så slik ut på kartet.
- Din makker ved mange anledninger, Johan O. Jensen, sier at han svømmer fortere enn deg?
- Ha, ha. Jeg har da aldri svømt om kapp med Johan! Hvis han sier at han svømmer fortere enn meg, så må jeg svare at, intellektuelt, så er han langsommere.
Tegneren flirer fornøyd.
Om det er hans manglende formelle utdannelse som gjør at han hele tiden vil konkurrere, enten det gjelder fysisk fostring eller kultur- og historiekunnskaper, skal vi ikke spekulere i. Men skulle han gjerne hatt flere vitnemål?
- Jeg er en lystleser. Min kunnskap er ikke systematisk, men spredt utover. Kanskje har jeg hatt mer glede av det, enn jeg ville hatt av en formell utdannelse.
Etter at han kastet ut tv-en - og klarte seg uten i sju-åtte år - fikk han også bedre tid.
- Jeg fikk tilbake den deilige lesegleden fra ungdommen. Nå bestemmer jeg selv hva jeg skal bruke kveldene mine til. Jeg elsker å legge meg om kvelden og vite at jeg har tiden fram til klokken to med en god bok.
Jan O. er trolig avisens mest produktive arbeider, og farten ser ikke ut til å avta. Snarere tvert imot. Skjønt, aldri har han vært så arbeidsom som da han i 1966 reiste til Fosen med journalist Ulf Moen. Opp mot hundre tegninger om dagen leverte han, av fjord og fjell og folk og fe. Han tegnet fra tidlig morgen til seine kvelden, men fikk likevel ikke sove. Det falt ham ikke inn at det kunne skyldes slanketablettene Moen stakk til ham.
- Jeg gikk tre dager i amfetaminrus. De ble ikke forbudt før noen år seinere.
Den gang var han avholdsmann.
- Jeg har nok tatt det igjen senere, mumler han.
Tv-en har han også tatt inn igjen. Han måtte det. Hans amerikanske kjæreste forlangte det, for da brødrene hennes hørte at hun var sammen med en mann som ikke hadde tv, ikke bil og heller ikke eide sin egen leilighet, spurte de rett ut om det var sånn at hun var sammen med en uteligger.
- Hun kjøpte en tv til meg, så hadde hun noe å slå i bordet med!
Noen dager etter intervjuet overhører jeg Jan O.s råd til en kollega. Han siterer Alexander Kielland: - Du skal ikke skrive «Denne mannen er en idiot!», men du skal skrive slik at leseren, etter å ha lest, roper ut at «denne mannen er da en idiot!». Nådeløs mann, tegneren.