-Jeg er jo blitt kjent som han som går å leite etter kvinnfolk i fjellet.
Elgkarbonader, eggerøre og ansjos. Multer, tyttebær og hjembakst. Det spares ikke på noe når bygdas store sønn ved lunsjtider ankommer samfunnshuset i Ogndal for å snakke til pensjonistene.
Nå ler de.
Og karen i hettegenser leverer glimt på glimt i øyet til sine sambygdinger.
Jens Kvernmo.
31 år.
Tjue minutters kjøring innover fra Steinkjer.
Best etter Dagsrevyen
Denne høsten ble han landets nye tv-kjendis.
Gjennom ti episoder i TV2-serien «Alene», i konkurranse med ti andre, klarte han seg lengst ute i villmarka. Og i NRK-serien «Vinterdrømmen», basert på hans overvintring i Sylane, deler han sine innerste tanker over seks episoder.
Serien er blant de mest sette på NRK, på det beste bare slått av Dagsrevyen.
Han smiler og sier det er helt surrealistisk. Hånden sjenert gjennom den bolleklipte luggen. Dere kjenner jo meg, sier han.
- Jeg vokste jo opp med gammelkaran som drakk karsk og fortalte skrøner fra Skjækerfjella, om ørreter store som sjømonsteret i Loch Ness. Jeg fant tidlig ut at jeg ville bli som dem, leve et slikt liv og fortelle spenstige historier når jeg blir gammel. Den drømmen er viktigere enn penger i banken.
Tjuefem foredrag er plottet inn de neste to månedene. Åtte på ei uke. I dag var han oppe klokka seks for å svare på e-poster fra folk som vil ha ham til å fortelle.
- Jeg har jo aller mest lyst til å stikke til fjells, men dette hører vel med når jeg forfølger drømmen om å gjøre turlivet til levebrød.
Videokameraet er hans «samtalepartner» på turene, som volleyballen Wilson ble kompis med Chuck Noland (Tom Hanks) da han strandet på en øde øy i filmen «Cast Away».
En finger gjennom det pistrete skjegget. Nytt klipp. Lyden av ski over isete snø. Stopp. Jens sier til kameraet at han så en bevegelse tre hundre meter borte: «Så va det bætterdø ræv.»
To blås i lokkefløyta som lager en lyd «borti natta fra noe mellom himmel og jord.» Så kom reven mot med halen til vers, «den gikk rundt og tøffa seg».
Jens smiler til kameraet:
«Fytte grisejåmmi så flaks da, vettu! Det e godt å skjøt ræv!»
Etter foredraget går Jens fra bord til bord.
En av pensjonistene tror villmannen Lars Monsen har gått ut på dato, og at Jens vil overta posisjonen hans. Jens rister litt på hodet, smiler og sier Monsen er unik. Monsen brukte tre år på å krysse Canada. Tusen døgn! Tusen fyrstikker!
«For meg har Lars Monsen vært en stor inspirasjonskilde, det var han som gjorde det tradisjonelle friluftslivet stort igjen.»
- Det trenger ikke være ekstremt, du må ikke opp på Everest eller gå Norge på langs på hendene. Monsen gjorde det fint å fyre opp et bål og klare seg på lite. Men jeg skal ikke gå i hans fotspor, jeg vil gjøre mine ting, gå de turene jeg har mest lyst til, men det er jo surrealistisk at jeg nevnes i sammenheng med Monsen.
Og på skjermen hviler et bilde av ham selv med jaktbørse og elghund.
Kanskje var han tre.
Og kanskje var det moren som tok det.
Hjemme i Ogndal
Det var ikke noe brått og brutalt, sier han, ikke sånn at det plutselig forsvant noen i livet hans. Hun var jo så mye på sykehus. Jens var syv da moren døde av kreft.
- Men savnet kom i tolvårsalderen, på den tida i livet da alt er kjipt og fatter'n hadde fått ny dame, og jeg hadde fått to småsøsken. Jeg følte meg ikke som femte hjulet på vogna, men det var liksom en kjernefamilie. Pluss meg.
Først da gikk det opp for ham at moren var borte, sier han. Da kjente han hva det ville si å miste en mor, selv om han hadde en stemor som ikke kunne vært bedre.
Han parkerer den gamle Skodaen utenfor eneboligen som han nylig kjøpte etter å ha solgt den lille leiligheten i Trondheim. På bygda får du mye hus for pengene, sier han, og her kan han skyte rev fra vinduet og rådyr i skogen.
I stua står ei skuvseng, et skatoll, en sofa og et bord. En gitar. En tv. Ikke mer. Han har god plass til kjerring og unger når den tid kommer, smiler han.
Han henter noen rypebryst fra fryseren, serverer gulrotkake og spør om vi må spise med skje. Han har noen teskjeer liggende, tror han. Pulverkaffe.
Kanskje var det fordi moren døde at han fikk så mye tid med farfaren, Kåre.
- Bestefar er mitt store forbilde, det var han som lærte meg å spore rådyr, skille ferske og gamle spor fra hverandre.
- Du var ikke gamle karen da du skjøt din første orrhane?
- Kanskje fjorten, den satt i treet utenfor da jeg var på vei til skolebussen. Jeg gikk inn og henta hagla til fatter’n. Å fortelle kompisene at du skjøt en orrhane tidligere på morran, gir kred på bygda.
Jens begynte å skyte da han var sju, kanskje seks. Luftgevær og salong. Miniatyrskyting. Han har fire NM-gull som junior. Sjetteplass i EM. Femten år gammel begynte han på skytterlinja på Meråker videregående hvor han møtte Niklas Dyrhaug, skiløperen som ble bestekompis.
- Det var ikke mange som hadde trua på Niklas, men han fulgte drømmene sine og ble en av verdens beste skiløpere. Niklas er den som har motivert meg mest ved siden av bestefar.
Jens gikk Hærens befalsskole. Ble skarpskytter. Dro til Afghanistan.
- Som skarpskyttere er du trent til å drepe. Mennesker. Var du klar for det?
- Du tenker ikke sånn, du er i en annen modus. Vi er ikke som amerikanerne, de har en annen tankegang enn oss, vi er opplært til å gjøre alt for å redde andres eller vårt eget liv. Å drepe er siste utvei. Det var stort sett rolig det halvåret jeg var Afghanistan, men det var episoder hvor vi var i reell fare for å bli drept.
- Hvordan er det?
- Du er mer spent enn redd, det er så mye adrenalin og du får med deg alle detaljer, du går nesten på instinkt. Men det jeg husker best er unger uten sko på vinteren, fattige familier som likevel var smilende og gjestfrie. Hundrevis av millioner lever som dem, mens vi lever i en overflod av luksus.
- Og ditt bidrag er å fly alene rundt på fjellet?
- Ja, sånn har det blitt.
Å bryte opp
Høsten for to år siden, det var da han bestemte seg. Jens jobbet som oljedekksarbeider på Nordsjøen. Én uke på, to uker av. Fin jobb, sier han, men en bedriten bransje. Men det var ikke derfor.
- Den tredemølla med fast jobb, fast inntekt, bygge hus, finne partner og få unger, er jo forutsigbart og bra for mange, men jeg hadde ikke lyst til å være der. Jeg passet ikke inn.
- Deppa?
- Jeg var ikke ulykkelig, men kanskje litt smådeppa, dårlig humør. Jeg tok meg sjøl i at jeg satt og drømte om noe annet hele tida. Om turer jeg ville ta. Om en slags ... frihet.
- Hvilken frihet?
- Oppi her, i skallen. Frie tanker. Uten sosiale medier, uten støyen og alt det søppelet som sniker seg inn i skallen din. Vi får så mye info vi ikke trenger og det er ikke rom for å la tankene flyte. Dette er vanskelig å forklare, kanskje enda vanskeligere å forstå, men det handlet om at jeg ville ta styringa over livet mitt. Jeg sa opp arbeid og kvinnfolkforpliktelser for å leve ut drømmene mine. Klinke til.
Jens kjøpte videokamera.
Han hadde aldri rørt et videokamera før, og derfor så han alt han kom over av naturprogram for å lære. Oversiktsbilder. Nærbilder. Detaljer. Fortelle en historie. Så dro han til Skjækerfjella for å overvintre på hytta til en gammelonkel. Ingen telefondekning. Tre måneder. Fangst. Jakt og fiske. Vinter.
- Ei helg er ikke nok for at det skal slippe. Ikke ei uke heller. Først etter tre uker slipper du tanken på en arbeidsgiver, den dårlige samvittigheten over dem hjemme, tanken om at du kanskje skulle gjort noe helt annet. Først etter tre uker kan du sitte ved bålet uten den horisonten som forteller når du må hjem. Det der er utrolig avhengighetsskapende!
Forduft og følelser
Vinteren i Skjækerfjella ble et vendepunkt, det var da Jens bestemte seg. NRK brukte noen av klippene i et naturprogram, og produsenten så at han hadde et talent for å filme og fortelle historier.
Omtrent samtidig så Jens en annonse hvor TV2 søkte etter folk til realityserien «Alene». Konseptet var enkelt. Ti villmarkinger ble sendt alene ut i skogen ved Altevannet, Troms, med sovepose, kniv, øks, et garn og en kaffekjel, sånne ting.
Premien var en firehjulstrekker.
Jens bygde gamme, fisket og plukket bær, og fant et stålrør som han brukte til å røyke fisk. Etter 35 dager hadde alle de andre gitt seg, mens Jens hadde røkt så mye fisk at han kunne holdt det gående i månedsvis.
Etter seieren spiste han seg opp tjue kilo og dro til Sylane for å overvintre. Han hadde en halvveis avtale med NRK, kanskje kunne de lage et halvtimes program hvis bildene ble bra.
Det ble en serie på seks episoder. «Vinterdrømmen».
- Det er jo bare Lars Monsen som har fått noe lignende, det er klart jeg er fornøyd.
- Suksessen forklares med at du er en machomann full av følelser?
- Monsen er macho, det er rått og brutalt, men han åpner seg ikke spesielt mye, kan du si, det er ikke mye følelser der. Jeg ser ikke på meg sjøl som macho og synes det er greit å dele de innerste tankene mine, men det er jo litt skummelt når du deler dem med kameraet. Som i den fadesen med kvinnfolka.
Utenfor Schultzhytta så Jens fire par sånne Cecilie Skog-ski.
- Jeg ble som en skjelven sekstenåring, alt gikk i stå og jeg fikk ikke til å prate. Og alt det der filmet jeg altså, snakk om å bygge image som en tøffing! Etterpå ringte jeg Niklas som ble forbanna og fortalte hvordan det skulle gjøres, haha.
- Du har fått noen meldinger i etterkant?
- Jeg har fått så mange meldinger at jeg ikke makter å svare alle. Nitti prosent av meldingene kommer fra folk som skryter av serien. Åtte prosent kommer med utdypende meldinger om seg sjøl. Og den siste to-prosenten er folk som spør om utstyret.
- Å!
- Hva jeg bruker av pulk, Gore-Tex, klær, kokekar og sånne ting. Det er alle dem som vil på tur, men som aldri kommer seg på tur fordi de tror det handler om utstyret. Jeg var over tretti før jeg kjøpte den første Gore-Tex-jakka, og i mange år dro jeg på en barnepulk. Jeg fikk forresten tips om å lage en realityserie: Hva om jeg tok med meg ti damer på tur, og sendte én etter én hjem til jeg satt igjen med kvinnen i mitt liv. Men jeg er jo ikke en sånn type, vettu. Jeg ville ikke klart å velge. Jeg er jo for snill. Ja, jeg er vel egentlig dumsnill.
- Å?
- Altså, jeg er så lett å lure. Hvis en voksen sier noe, så tror jeg det er sant. Jeg er et lett bytte for bilselgere. Og nå, når folk fra hele landet spør om jeg kan være med på ditt og datt, så har jeg jo så vanskelig for å si nei.
Reiser fra, reiser til
Det ble 125 døgn i Sylane, og serien avsluttes med at Jens følger sørsamene til kalvingslandet. En herlig gjeng det der, sier han, det er så mye kunnskap om naturen blant samene.
- Noen opplever samene som vanskelige når det skal reises vindturbiner, bygges hyttetun eller anlegges nye veier, uten å forstå at den samiske kulturen er presset fra alle kanter. Snart er samene de eneste som kjemper mot inngrep i naturen. Trenger de min hjelp til noe, stiller jeg gjerne opp.
- Er du opptatt av politikk?
- Jeg var på fjellet under siste valg. Jeg vet ikke hva jeg ville stemt, men det er jo forferdelig å se hva som skjer i verden. Nå styres verdens mektigste supermakt av en tulling, og på toppen av den andre supermakten sitter enda en tulling. Det er merkelig hvilken appell tullinger har på vanlige folk.
Han ler.
Skjønner godt at noen ser på ham som enda en tulling, men så er han jo heller ingen toppleder. I vinter skal han gå alene hjem fra Finnmark for å lære seg hundespann.
Så vil han til Canada.
Han er fascinert av tanken om å stikke av, sier han. Ikke forberede så mye. Ikke legge for mange planer. Bare dra. Akkurat som forfatteren og eventyreren Helge Ingstad som brøt opp fra jobben som sakfører og reiste til Canada hvor han ble pelsjeger. Som senere ble sysselmann på Grønland og Svalbard, og reiste rundt i Mexico på jakt etter en myteomspunnet, tapt apasjestamme.
Jens vil ikke fortelle så mye, sier han, det er lurt å ha noe for seg sjøl, men etter planen reiser han til Canada neste vinter.
- Jeg ser for meg at jeg tenker mye av de samme tankene som Ingstad tenkte før han dro. Kanskje blir jeg borte et par år. Kanskje mer. Kanskje mindre.
- Hvis du ikke finner deg en kjæreste først, da?
- Dæven, det ville vært krise, men det kan du ikke skrive, jeg må jo holde noen dører halvåpne, haha, i det minste soveromsvinduet.
- Mye humor i å være på tur alene?
- Ja, da går jeg der ute og humrer for meg sjøl. Jeg bodde noen år i Trondheim, men ble aldri komfortabel inne i byen. Jeg er litt blyg, litt sjenert, jeg flekker ikke opp råe historier og er egentlig ganske ukomfortabel med å snakke med andre.
- Hvem så du «Vinterdrømmen» sammen med?
- Jeg så den ikke sammen med familien min, det ble for pinlig, men de kjenner meg nok bedre etter å ha sett denne serien. Jeg så den sammen med folk fra NRK, men den scenen fra Schultzhytta så jeg ikke, da gikk jeg ut av rommet. Den er så utleverende, det er jo veldig pinlig at jeg er så sjenert for damer.
- Du ber til jaktgudene, sier du. Tror du på Gud?
- Nei, men jeg tror på noe, det er en slags feeling om at noen passer på meg. Så kommer det store opplevelser, god fangst, en vakker soloppgang, godt fiske, og plutselig kommer det en rev eller en elg, og da er det som om noen trekker i trådene. Men hvem vet, kanskje er det ren flaks.
Sier han, og blir stille når han får spørsmål om det er et slags budskap her, til oss som ser på, før han svarer:
- At du skal leve ut det du går rundt og tenker på. At det bare er å klinke te!