Da jeg kom til Norge, møtte jeg mange innvandrere som advarte mot barnevernet. Jeg ble veldig redd, sier Shemsa Rousso Eve.
I 2005 landet hun på Værnes flyplass, etter å ha flyktet fra hjemlandet Burundi. Det tok ikke lang tid før hun og hennes kongolesiske ektemann fikk høre skremmende historier om barnevernet.
De er ikke de eneste:
- Jeg fikk høre at barnevernet er et uhyre man må prøve å unngå. Da jeg kom hit, fryktet jeg dem hver eneste dag, forteller en somalisk kvinne (25) til Ukeadressa.
- De sa at barnevernet ville ta barna hvis jeg for eksempel sendte med sjokoladepålegg på brødskiva hver dag, sier Shihnaz Jalbout, som har flyktet fra borgerkrigen i Syria.
- Da vi kom, hørte vi om et institutt som hadde som eneste oppgave å ta barna fra foreldrene, sier hennes bror Abdulrahman Jalbout.
Elleve år etter at Shemsa Rousso Eve flyktet fra hjemlandet, jobber sosionomen med integrering i Trondheim kommune. Her veileder hun nyankomne i det norske samfunnet og har selv hentet flere flyktninger på Værnes.
- Noen har ikke vært i landet i mer enn 20 minutter før de spør om barnevernet, sier hun.
«Family destroyer»
New York. London. Bucuresti. Wien. Trondheim.
Kritikken mot norsk barnevern har vært massiv. Protestene har spredt seg til mange land i kjølvannet av at et norsk-rumensk ektepar bosatt på Vestlandet ble fratatt barna i desember i fjor. Foreldrene får nå alle barna hjem igjen. Også tidligere har norske ambassader jobbet på spreng for å møte beskyldninger om «terror», «overgrep mot foreldre» og «kidnapping av barn».
Barnevernet har vært under press her hjemme: Over 100 fagpersoner leverte i fjor høst et opprop og varslet om overtramp og uforstand av barnevernet, ifølge Aftenposten. Også i Trondheim og Oslo har opprørte voksne markert sin misnøye med slagord som «Send barna hjem nå» og «Family destroyer».
Dagbøkene
Shemsa Rousso Eve sitter med fanget fullt av notat- og dagbøker i den blå skinnstolen i stua en senkveld i mai. Oppskårne melonskiver og et stort fruktfat står pent dandert på bordet.
- Dette er ikke engang alle! Flere av bøkene var i kjelleren og ble tatt av flommen for tre år siden, ler hun.
Fra første dag i Norge begynte hun å skrive dagbok. Det meste havnet mellom permene. Hvem hun møtte, adresser hun måtte huske, navn på nye bekjentskaper, nye inntrykk og betraktninger. Savnet etter sønnene, som skulle komme etter, var tungt å bære. Øynene fylles raskt når hun tenker tilbake på den tiden, da den yngste bare var ett år. Som flere foreldre på flukt har hun måttet ta noen tøffe valg.
- Jeg gråt hver dag. På voksenopplæringen måtte jeg daglig på toalettet for å gråte. Jeg savnet dem sånn.
Da familien ble gjenforent i Trondheim to og et halvt år senere, begynte hun å notere hvis en av guttene skadet seg på skolen, på fotballbanen eller hjemme. For å dokumentere omstendig-hetene dersom noen stilte spørsmål. Familien fikk skrekken av ryktene som gikk om barnevernet, spesielt da et vennepar ble fratatt sine to barn, som de senere fikk tilbake. Siden har hun ført nøye logg over barnas skrubbsår og skader, over årsaken til avlyste avtaler og hvis de var for sene på skolen en dag.
I dagbøkene står blant annet sirlige notater og referat fra foreldresamtaler.
«30.08.2014: NN (sønnen) hadde en viktig kamp og ble skadet. Tok kontakt med lege/fysio. Han sa det ikke var farlig.»
Noen sider senere, innimellom fotballmøter og bursdagsnotater, står det om en annen sønn:
«11. 10. 2014»: Ble brent på skolen. Ingen tok kontakt. Har tatt bilde.»
- Se her, sier hun og blar seg frem til et bilde på mobilen: Den viser blemmene på sønnens hånd etter en stekeskade på skolekjøkkenet.
- Hvis noen skulle spørre meg hva som har skjedd, har jeg bevisene her. Tidligere ba jeg skolen om skriftlig bekreftelse hvis barna skadet seg. Fordi jeg var redd. Vi visste jo ikke noe om barnevernet før vi kom hit.
Selv nå fører hun logg, selv om hun er utdannet sosionom, skriver en mastergrad om nettopp samarbeidet mellom barnevernet og minoritetsfamilier - og jobber tett med barnevernet i kursingen av nyankomne flyktninger. Hun er blitt en del av systemet hun fryktet. Men uroen sitter fortsatt i.
Kanskje er det blitt som en tvangstanke, sier hun. Alt må dokumenteres. Barna er det viktigste hun har. Hun tar ingen sjanser, selv om hun har desidert mest positive erfaringer med norske lærere og helsevesenet. Det handler om ikke å ha vokst opp her, om ikke å kjenne sitt nye samfunn like godt som det man forlot. Et par hendelser har likevel forsterket følelsen av ikke å stille på lik linje med andre mødre. At hun blir sett på som en innvandrermor, ikke bare en mor. Som da hun og mannen gjentatte ganger forsøkte å varsle om at en av sønnene for første gang mistrivdes på skolen. Da skolen reagerte, følte hun at det ble stilt spørsmål ved hjemmesituasjonen først - uten å ta hensyn til at de hadde forsøkt å si fra. Senere kom det frem at han var blitt mobbet av medelever. Hun forteller også at hun har opplevd å bli snakket nedlatende til. Forklarer hvordan familien har jobbet for å knekke sosiale koder, hvordan hun har trent sønnene på å ha blikkontakt med voksne - noe som anses som frekt og uhøflig i hjemlandet.
Tanken streifet henne ikke i Burundi, men her …
- Jeg føler jeg må jobbe ekstra hardt for å bevise at jeg er en god mor. Alt må være perfekt. Jeg har min utdannelse og jobb, men som mor føler jeg hele tiden at jeg må bevise noe når jeg møter nye folk, for eksempel overfor nye lærere som ikke kjenner meg, sier hun.
Hvordan sette grenser?
En måned senere, på Dialogsenterets lokaler på Kalvskinnet i Trondheim: Shemsa hilser foreldre fra Syria, Somalia og Eritrea varmt velkommen til dialogkurs for foreldre, en del av intro-duksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger.
Denne dagen er barnevernet invitert tilbake, foreldrene på kurset ville vite mer om deres arbeid. Mens fuglekvitter og den sløve duringen av en gressklipper strømmer inn i rommet gjennom halvåpne vinduer, hagler spørsmålene: Hva gjør barnevernet før barna blir fjernet fra foreldrene? Kan de virkelig bare ta barna? Når barnevernet flytter et barn fra familien, tenker de ikke på resten av familien? På at mor blir syk og at det kan gå ut over de andre barna? Hvis man ikke kan klapse barna, hvordan setter man da grenser? Hva er den beste oppdragelsen sett med norske øyne?
Saksbehandler Inger Marie Wilmann i barne- og familietjenesten i Trondheim kommune svarer etter beste evne. Til daglig tar hun imot bekymringsmeldinger.
- Vold er et av kriteriene som gjør at vi foretar en undersøkelse uten at foreldre får beskjed i forkant. Det gjelder også ved mistanke om seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, sier barnevernsarbeideren.
Tre tolker i rommet oversetter til arabisk, somali og tigrinja, et språk brukt i Eritrea.
Wilmann forklarer videre at oppdragervold er straffbart i Norge, uansett om det er snakk om ett slag eller mishandling over tid. Voldssaker tas videre til politiet.
- Vi må også se hva vi kan gjøre sammen med familien, for at de skal slutte med oppdragervold. Hva tenker foreldrene selv at de kan gjøre? Er de villige til å jobbe for å få slutt på volden? Har de et støtteapparat som kan hjelpe? Disse momentene er med på å avgjøre om barnet kan bo hjemme, sier Wilmann.
Vold mot barn har vært straffbart i Norge siden 1972. Barnevernssakene handler også om andre ting: om grensesetting og hva som anses som god omsorg og oppdragelse. Wilmann forteller deltagerne om ulike tiltak de kan bidra med og deres vurderinger om hvorvidt forel-drene kan dekke barnas behov.
- Si mer om behov barnet kan ha som foreldrene ikke kan dekke, oppfordrer Shemsa.
- Jeg skulle spørre om det samme, sier en mann fra Syria:- Hvis en fattig familie ikke klarer å tilby barna alt de har behov for, blir man da fratatt barna, spør en syrisk far.
- Nei, det har ingenting med økonomi å gjøre, skynder Wilmann seg å presisere. Det kan være at barnet ruser seg, ikke kommer hjem om natta, ikke kommer seg på skolen eller får i seg mat. At foreldrene ikke greier å følge opp, slike behov, forklarer hun.
- Å, sier mannen og nikker.
Den erfarne barnevernsarbeideren sier at rykter og feilinformasjon også kan skade barna direkte:
- Jeg møtte en gutt som trodde at barnevernet solgte barn til pedofile mot betaling. Jeg skulle flytte ham fra hjemmet, og visste ikke at han var blitt fortalt det. Jeg så bare at han var veldig redd. Da det kom frem hva han trodde, kunne vi snakke om det. Men informasjonen hadde allerede påført gutten masse smerte, i tillegg til smerten vi påførte ham ved å måtte flytte ham, forteller hun.
Gjentatte ganger understreker hun at det skal mye til for at et barn blir fjernet fra foreldrene.
- Å flytte et barn ut fra hjemmet og familien sin, er et nederlag for barnet, for familien og for barnevernet. For det betyr at vi ikke har klart å hjelpe familien og barnet til å bo sammen, sier Wilmann til de 18 foreldrene i rommet.
Etter kurset sier hun:
- Det er gjennomgående at de tror barnevernet er et monster, og at det eneste vi gjør er å ta barn. Det er en rykteflom som går foran oss, som når dem allerede før de kommer til Norge.
Flest hjelpetiltak i hjemmet
53 088 barn og unge i alderen 0-22 år mottok hjelp fra barnevernet i 2014. Ifølge Bufdir var 39 prosent av disse plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2014. Resten mottok hjelpetiltak, som å styrke barnas utvikling eller ruste foreldrene bedre, i hjemmet.
Barn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i barnevernssaker: Av de over 53 000 barna som mottok hjelpetiltak, hadde 12 500 minoritetsbakgrunn. 3,2 prosent av barn og unge uten innvandrerbakgrunn fikk barnevernstiltak, mens tilsvarende tall for innvandrerbarn (født i utlandet) var 7,6 prosent. Professor Berit Berg ved NTNU Samfunnsforskning sier overrepresentasjonen hovedsakelig gjelder hjelpetiltak, som økonomisk hjelp, råd og veiledning – ikke omsorgsovertakelser. Hun mener også den er mindre enn inntrykket man får av mediene.
- Hjelpetiltakene for enslige mindreårige inngår også i statistikken, bare i fjor kom det 5300 enslige mindreårige til Norge. De utgjør en stor del av de minoritetsspråklige som mottar barnevernstiltak. Denne gruppa tenker man vanligvis ikke på som «barnevernsaker», påpeker Berg.
Overrepresentasjonen skyldes flere ting: kulturelle faktorer som ulik forståelse av hva som er «god omsorg», fattigdomsproblematikk og sosiale utfordringer, eller helsemessige ettervirkninger av flukten til Norge. Foreldres rusbruk nevnes oftere når barnevernet er inne i etnisk norske familier. Når minoritetsbarn får hjelp, trekkes psykiske lidelser hos foreldre og barnas adferd oftere frem.
På oppdrag fra Bufdir har Berg og to kolleger undersøkt forholdet mellom innvandrerbefolkningen og barnevernet. Tillit, språk og bruk av tolk og rettssikkerhet er sentrale tema. Professoren mener kompetansen i barnevernet må styrkes. Bruk av tolk står fortsatt til stryk enkelte steder.
- Kompetanse handler også om å vite hvorfor og hvordan du skal bruke tolk. Da vil mye av det som ofte kalles «kulturforskjeller» smuldre opp. Kultur er i endring, folk forandrer seg og folk forstår når de blir forklart hvordan systemet fungerer.
- Misbrukes kulturbegrepet i barnevernssaker?
- Noe er kultur, men ofte handler det om kunnskap. At man ikke kjenner det norske velferdssystemet er ikke en kulturforskjell. Man legger altfor mye i «kultursekken», i stedet for å nyansere bildet.
- Er barnevernet godt nok rustet med tanke på de høye flyktningankomstene?
- Nei, ikke alle steder. Mange steder, som enkelte bydeler i Oslo, har flere tiårs erfaring og ligger langt foran. Men med de høye ankomsttallene berøres stadig nye kommuner med lite kompetanse, erfaring og få fagpersoner. Man må starte fra begynnelsen med å lære opp ansatte i enkelte kommuner. Det er en kjempeutfordring å få dette opp åstå i tide, sier Berg.
Opprøret
April 2013: Rundt 100 norsksomaliere fra Namdalen samlet seg i Grong. «Vi demonstrerer fordi barnevernet driver overgrep», sa en far til Adresseavisen. Forholdet mellom barnevernet og somaliere flere steder i landet var betent.
- I Somalia eier foreldrene barna sammen med storfamilien. Ingen myndigheter kan blande seg med mindre det skjer noe virkelig alvorlig med barna. Så kommer de til Norge, og her skal «alle» passe på barna dine sammen med deg. Det er nytt og oppleves som et sjokk for familien. Og ryktene begynner å gå, sier dataingeniør og Ap-politiker i Oslo, Fatima Ali Madar.
I mars holdt hun foredrag for ansatte i Trondheim kommune, politiet, Nav og frivillige organisasjoner. Somalisk velferdsforening i Sør-Trøndelag hadde invitert til seminaret om somalisk kultur og barneoppdragelse, for «å forstå gruppen og hindre fremtidige konflikter». Morsmålslærer Diamond Hussain, tidligere leder av Somalisk forening, var også til stede. Hun har vært tett på flere barnevernssaker i Trøndelag, forsøkt å formidle prosessen til fortvilte foreldre. Hun påpeker at foreldrene har ulik bakgrunn - og utdanningsnivå, enkelte kom hit som analfabeter. Hun mener brev og vedtak til foreldre må skrives og formidles på en enkel måte for å sikre at de forstår hva som skjer, hva barnevernet er. Manglende informa-sjon setter fart på misforståelser og rykter.
- Og barnevernet må forstå familiene de jobber med, sier hun, misforståelser kan gå begge veier. Hussain nevner et eksempel: Sier barn noe stygt i Norge, får de beskjed om å vaske munnen sin, mens i Somalia kan barna få høre «Jeg skal skjære av deg tungen». Et uttrykk ment som en tom trussel, sier hun.
- Men ungene har ikke vokst opp i foreldrenes kultur. De har vokst opp her og kan bli skremt av det. Det kan oppstå misforståelser både mellom foreldre og barn, og familien og barnevernet.
«Gir barna til barnløse nordmenn»
Barnevernet misbruker makten, eneste utvei er å rømme landet, får enkelte høre av andre i miljøet hvis det er registrert en bekymringsmelding på dem. I februar i år skrev Adresseavisen at 57 barn har forsvunnet fra barnevernet, de fleste bortført av egne foreldre til foreldrenes opprinnelsesland. Etter kommunerevisjonens gjennomgang kom det frem at hele 65 barn forsvant for barnevernet i perioden 2007 til 2016.
Ryktene og påstandene som går i innvandrermiljøene er flere: Noen får høre at barna deres gis til barnløse nordmenn, eller at barnevernet assimilerer barna slik at de glemmer sitt språk, identitet, kultur og religion.
Fatima Ali Madar påpeker at dette kan skyldes manglende kunnskaper om barnevernets arbeid og barnekonvensjonen. Hun mener barnevernet må bli flinkere til å benytte seg av tillitspersoner i miljøene og storfamiliene i sakene de behandler.
- Ressurssterke familiemedlemmer som tanter og onkler blir ikke brukt. Det at barna plasseres hos norske familier skaper stor utrygghet.
Selv har hun bistått somaliske foreldre på flere møter med barnevernet.
- Ofte går det veldig bra, barnevernet synes det er bra jeg kan være til stede og forklare og formidle. I én sak hadde familien fått brev om at skolen hadde meldt inn bekymringsmelding med mistanke om omsorgssvikt, noe som ikke stemte. Foreldrene kontaktet meg. Jeg jobbet i en uke bare med å få kontakt med saksbehandleren, allerede der ville foreldrene gitt opp å trenge inn i systemet. Da vi fikk møtet, løste saken seg fint, sier Madar.
Diamond Hussain synes det er vanskelig å se de sakene der barna er plassert i norske fosterhjem.
- Det blir stor avstand mellom barna og forel-drene. Når foreldrene endelig får samvær blir kommunikasjonen mellom dem og barna dårligere. Barna er blitt vant til å være i et norsk hjem, fått svekket morsmålet, de er blitt vant til at de nye voksne opptrer annerledes, kanskje mer lavmælte enn deres egne foreldre. En jente på en barnevernsinstitusjon sa til meg: «Jeg forstår ikke hva mamma sier.» Når de så møtes kan de bli frustrerte fordi de har fjernet seg fra hverandre. Det kan igjen bli tolket som at de ikke har et godt forhold, sier Hussain.
Blåmerker på baby
Aase Prytz Slettemoen ledet barnevernstjenesten på Heimdal i Trondheim kommune fra 1996-2013. Hun peker på to nøkkelfaktorer for å lykkes: tid og kompetanse.
- Det kan ta lang tid å få felles forståelse av situasjonen. Barnevernet har ofte knapt med tid. Kanskje noen foreldre føler de ikke får tid nok til å forstå det som skjer, sier Slettemoen. Hun mener kulturkompetansen i barnevernet er blitt betraktelig bedre.
- Var det eksempler på saker med misforståelser i din tid?
- Jeg husker en sak der en baby hadde blåmerker. I dette tilfellet tenkte vi først på mishandling. Så viste det seg at i deres kultur brukte de trykkbehandling hvis ungen var urolig, og det kan gi blåflekker. Det lå ingen vond hensikt bak. I andre saker har vi brukt tid på å veilede når det gjelder barneoppdragelse, blant annet om hva som anses som vold. For noen er det veldig uforståelig at man ikke kangi ungen sin et klaps.
Gir barna det de peker på
Shemsa Rousso Eve og familien har jobbet beinhardt for å komme dit de er i dag. Hun minnes hvordan hun gikk hjem fra Jakobsli til Byåsen etter å ha jobbet sene kvelder som personlig assistent ved en omsorgsbolig. De hadde ikke bil, og ikke råd til taxi. Som nye i Norge, før barna kom etter, sto hun og mannen opp klokken 4 for å gå med avisen, før de satte seg på skolebenken klokken 8.
De har jobbet hardt for å gi sønnene et godt hjem. Hun priser seg lykkelig for at de har fått vokse opp i Norge. En av sønnene studerer nå i utlandet, to har flyttet for seg selv og de to yngste bor hjemme.
- Jeg er ikke redd for barnevernet nå, sier hun.
Men fortsatt fører hun logg hvis noen av sønnene som bor hjemme skulle skade seg. For hva hvis en av sønnens lærere mistolker henne, stiller spørsmål ved henne fordi de tenker kultur og ikke individ?
- Det er et paradoks at du jobber med å gjøre folk tryggere på barnevernet?
- Hver dag!
- Hva tenker du om det?
- Jeg er trygg på barnevernet nå, de er mine kolleger og jeg har forstått hvordan de jobber. Men jeg er fortsatt ikke trygg på nye lærere jeg møter. Det er jo andre personer rundt barna som sender inn bekymringsmeldinger, i barnehager og helsevesenet. Da guttene var små kunne jeg være stressa hele dagen hvis barna glemte sokker i barnehagen. Slik er det ikke lenger, men det har bygd seg opp over flere år, sier hun.
Flere nyankomne foreldre betror henne den samme frykten. En frykt som gjør at enkelte ikke tør be om hjelp, noe som igjen kan ramme barna.
- Noen sier de blir bekymret hvis barna gråter på butikken, at andre skal tenke de er dårlige foreldre. Da kjøper de det barnet peker på. En mor på asylmottaket fortalte meg at hun bruker alt hun får på barna. Hun er redd for å bli sett på som en dårlig mor.
Hun sier det krever mye energi å dokumentere alt.
- Kan du ikke bare bestemme deg for å slutte med det?
- Jeg vet ikke, sier hun.
Smiler.
- Jeg tør ikke.