Hvorvidt Olavssteinen på Stiklestad defineres som en relikvie eller ikke, representerer en begrenset tematikk. Kanskje er det andre spørsmål som er vel så interessante å gå dypere inn i?
Gjennom flere oppslag i Adresseavisen har vi blitt presentert for ulike synspunkter på Olavssteinen i Stiklestad kirke, blant annet hvorvidt den er en relikvie eller ikke. Flere leser-
innlegg har fulgt i etterkant av saken. Når steinen vekker slik oppmerksomhet, må det bety at vi bryr oss om hvordan Olavs-arven framstilles som vårt felles historiske tankegods. Det må også bety at vi ikke er likegyldig til hvordan Olavsarven brukes i religiøs sammenheng. De som trodde at Olavsarven bare var ord i en støvete gammel Snorre-utgave må altså tro om igjen!
I utgangspunktet er det ikke stort vi vet om de faktiske realitetene rundt Olav Haraldsson.
Blant historikere er det imidlertid allment akseptert at han var en historisk person, møtte en hær av bønder og høvdinger som tok livet av ham i et slag på Stiklestad i slutten av juli 1030. Men etter slaget på Stiklestad skjedde det noe som historikere også må være åpne for. Mytene og legendene påvirket folks handlinger. Om menneskene handlet på grunnlag av myter eller faktiske realiteter spiller mindre rolle. Virkningen av mytene er like reell som virkningen av de historiske realiteter. Interessant nok er det ikke slik at vi mennesker i rasjonalitetens tidsalder har sluttet å forholde oss til myter og fortellinger – vi utvikler dem videre.
Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) har etter stortingsvedtak i 1995 et nasjonalt ansvar for forvaltning og formidling av kunnskap om og tema knyttet til Olav og slaget på Stiklestad. SNK gjennomførte sommeren 2007 en seremoni i samarbeid med Stiklestad kirke for å tilbakeføre steinen til kirka. Tilbakeføringen ble gjort som en del av et større arrangement som inneholdt både verdslige og religiøse elementer. Dette handler om at SNK ser på
Olavsarven både som en verdslig og religiøs arv av stor betydning i vår kultur. Det er imidlertid Stiklestad sokneråd sitt vedtak om at de ønsket å få steinen tilbake til kirka som er den vesentligste hendelsen. Gjennom dette vedtaket fikk steinen status som noe mer enn en museal gjenstand, den ble et fysisk symbol for en levende Olavsarv. Hvorvidt Olavssteinen defineres som en relikvie eller ikke representerer en begrenset tematikk. Kanskje er det andre spørsmål som er vel så interessante å gå dypere inn i? Erfaringene med Olavssteinen så langt ser ut til å være at ulike mennesker møter fenomenet på ulike måter. Noen tar på steinen - andre gjør det ikke. Noen ler av det hele, andre har sterke personlige opplevelser. Dette skaper igjen fortellinger som kanskje kan sammenlignes med middelalderens mytedannelse. Hva er det som skjer?
Olavssteinen er ikke det eneste uttrykket for at Olavsarven lever. Olav brukes innenfor ulike områder av samfunnet hver eneste dag; både innenfor politikk, næringssektor, kulturvirksomhet og religiøst liv:
Det norske riksvåpenet består av en løve med ei øks i potene. Det er kanskje ikke så mange som tenker over det, men øksa er den symbolske martyrøksa som Olav ble drept med i slaget på Stiklestad.
Olav ble nasjonalhelgen og «Norges evige konge». Det norske monarkiet har helt siden 1100-tallet forholdt seg til denne tradisjonen. Det er med andre ord en grunn til at Nidarosdomen er Norges kroningskirke og at kronregaliene har tilholdssted i Erkebispegården.
Vi er midt inne i en stor nasjonal pilegrimssatsing med utgangspunkt i Olavsarven.
Olsokdagene på Stiklestad med Spelet om Heilag Olav og Olavsfestdagene i Trondheim er nasjonalt attraktive kulturfestivaler som holder Olsokfeiringen i hevd.
Det politiske Trøndelag presenterer Olavsarven som en viktig ressurs for kulturell identitet og kulturbasert næring i regionen.
Olavshistorien gir grunnlag for opplevelsesprodukt i reiselivssammenheng eller merkevarebygging i profileringsøyemed.
Olavsarven har en rekke internasjonale forgreininger, det finnes blant annet et eget Olavsalter i Roma, og i fødselskirken i Betlehem finnes det en søyle hvor «Olavus Rex Norvegiae» er avbildet, bare for å nevne noe.
Nidarosdomen har utvilsomt status som en nasjonalhelligdom og et kulturminne av verdensformat, men diskusjonene rundt hvorvidt Trondheim bør etableres som kirkehovedstad eller sete for en ny leder av det norske bispekollegiet avslører at det er behov for å øke bevissthet og kunnskap om den nasjonale og internasjonale delen av Olavsarven.
Ved SNK har vi hatt tradisjon for å arbeide med Olavsarven ut fra et historisk perspektiv. Fenomenet Olavssteinen viser med all tydelighet at Olavsarven representerer et område som ikke lar seg beskrive ut fra et rent historisk perspektiv alene. Olavsarven er et mangefasettert fenomen - både religiøst, kulturelt og politisk - en blanding av faktiske hendelser og mytedannelse. Dette gjør det nødvendig at flere instanser og fagområder trekkes inn i arbeidet med å sette ord på hva Olavsarven dreier seg om.
Det er mange ulike fagfelt som kan trekkes inn; historie, teologi, religionssosiologi, antropologi, kulturminnefag og etnologi for å nevne noen muligheter. For å legge til rette for debatt og kunnskapsutvikling har derfor SNK utfordret flere ulike fagpersoner til å skrive kronikker hvor de redegjør for sine tolkninger av hva fenomenet Olavssteinen beskriver.
Flere spørsmål kan stilles: Hva det er som skjer med utviklingen av religiøsitet i Norge når et sokneråd vedtar, og en biskop gir sin tilslutning til at en minnestein for en helgen blir tatt inn i et luthersk kirkerom? Kan man se på fenomenet som en moderne mytedannelse? Hvilken betydning har autentisitet, sted og formidlingsmåte for folks opplevelse av Olavssteinen som en historisk og religiøs minnestein? Hva er de faktiske realiteter rundt steinsaken og hva er mytedannelse?
Til slutt er det interessant å summere opp de ulike perspektivene for å vurdere om en flerfaglig tilnærming har noe å tilføre den etablerte forståelsen og tolkningen av Olavsarven. Kunne et flerfaglig forskningsprogram være interessant?
borghild.lundeby@snk.no