Mytene om Ap-kjempen Haakon Lie er mange. Fortsatt vekker spørsmålet om han var CIA-agent interesse.
Selv etter å ha skrevet en biografi på 848 sider, må historiker Hans Olav Lahlum si seg enig i at det fortsatt er noe uklart om den mektige Ap-sekretæren var amerikansk agent. Men det som står tindrende klart er at Lie var mannen som aldri sluttet å elske Amerika.
Lie-biografien fremstår som et imponerende verk. Det er nærmest uoverkommelig å skulle gi det hele og fulle bildet av Haakon Lie, en av etterkrigstidens sterkeste og mest markante politiske ledere. Lahlum har gjort en formidabel innsats for å blottlegge maktmennesket som fikk svinge partipisken i en mannsalder.
Haakon Lies innbitte kommunistjakt, provestlige holdninger og bankende hjerte for USA, fyrte opp under alle ryktene om at han var CIA-agent. Særlig innenfor NKP, men etter hvert også i SF og deler av venstrefløyene i Ap, var det mange som i etterkrigstiden mente å vite at han var agent. Den nye biografien bekrefter ikke ryktene, men den viser at de på ingen måte var ubegrunnet. Haakon Lie hadde i en årrekke meget tett kontakt med amerikanerne, og visste at alt han rapporterte gitt videre til CIA, skriver Lahlum. Han har hatt tilgang til boken «Tause menn». Der har forfatter Frode Nielsen sporet opp CIA-dokumenter som viser at Lie var informant.
Men Lahlum frikjenner på et vis Lie. Han mener det kommer an på hvordan man definerer agentrollen. I en streng tolkning var ikke Lie agent, siden det fortsatt ikke er påvist at han formelt var innrullert. Det er heller ikke dokumentert at han mottok penger for overlevering av graderte dokumenter, eller andre kriminelle operasjoner.
Det som klart fremgår i den nye biografien er at Haakon Lie var en slags informasjonsagent, i den forstand at han ga amerikanerne masse informasjon særlig om partiet og fagbevegelsen. Kontakten ble opprettet under krigen, før CIA var etablert, med forløperen OSS. Det er ganske spesielt fordi dette er lenge før Nato blir opprettet, og Norge blir alliert med amerikanerne.
Lahlum skriver at Haakon Lie åpenbart var klar over at informasjonen han ga sine venner ved den amerikanske ambassaden, ble videresendt til etterretningstjenesten i USA. Lie mottok selv kopier av noen av rapportene som ble sendt.
Det er politiske interessant at partisekretæren i Ap rapporterte til en fremmed makt om partiet og partiformann Einar Gerhardsen på en slik måte at historikeren mener det innebar å opptre illojalt. Men det blir i boken poengtert at det ikke er kjent at Haakon Lie noen gang brøt norsk lov.
Det er på høy tid at ryktene og mytene om Haakon Lies agentvirksomhet blir forsøkt satt på plass. Det må legges til at Lie selv konsekvent nektet å kommentere mistankene. Men han visst utmerket hva han holdt på med, og at det var såpass kontroversielt at det var nødvendig å forsikre seg om at kanalen for rapportering var trygg. I boken blir det gjengitt en episode som tyder på at Lie ikke alltid var like komfortabel med sine amerikanske venner. «Jeg fatter ikke hvorfor CIA fortsatt sender meg slike folk», er et hjertesukk som blir gjengitt. Biografen forsøker å angi hvor viktig Lie egentlig var for amerikanerne, og kommer til at Jens Christian Hauge var den viktigste kontakten.
Samarbeidet med CIA var for Haakon Lie en naturlig del av kampen mot Moskva-kommunismen. Lahlum skriver at han oppfattet det ikke bare som sin rett, men også sin plikt, å bidra der han kunne i kampen mot kommunistene. Arbeiderbevegelsens omfattende overvåkning er tidligere godt dokumentert. Men heller ikke Lahlum kan påvise at det i Lies lange periode var et arkiv over kommunister på Aps hovedkontor. Rapportene fra Ap-sekretærene rundt i landet ble arkivert andre steder, og mer styrt fra LO.
Politiets omfattende overvåkning av venstresiden ble på slutten av 1960-tallet jevnlig rapportert til Haakon Lie. Men kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det at han også fikk overvåkningspolitiets rapporter om norske aktivister mot militærdiktaturet i Hellas.
Flere brikker han nå falt på plass i historien om Haakon Lie.
Harry.strand@adresseavisen.no