Om ganske få uker skal vi her i byen feire noe så underlig som et selskab – med b, skrevet slik det skulle gjøres da det ble stiftet i 1760.
I en tid der organisasjoner stadig skifter navn til det ugjenkjennelige er det noe rørende ved en institusjon som bare har skiftet navn én gang på 250 år.
Vi snakker om «Det Trondhjemske Selskab» og om byens den gang nyinnsatte biskop Johan Ernst Gunnerus, legesønnen fra Kristiania, som var så ivrig opptatt av den nye tids opplysning og vitenskap at han samlet noen lærde venner her fra byen til en forening for, som det het i hans hyrdebrev:
«... å dyrke videnskaber som Oratorie, Poési, den naturlige og anden Historie, Physik, de naturlige Tings Hensikt og Guddommelige Øjemerke, Oekonomie, Physiologia, Emprica og andre Ting, som, for saa vidt, de lader seg afhandle på en smuk og behagelig Maade, og ikke overstiger fornuftige Ustuderedes Horizont». Tygg på det: Forskning, tverrfaglighet og formidling. Og merk at talekunst og poesi var med.
Kongen i København må ha hatt en slags sympati for biskopen og dette opplysningsprosjektet langt der i nord. I hvert fall oppnevnte han i 1776 sin bror arveprins Frederik til selskapets «Patron og Præses perpeetus». Dermed fikk den lille krets av rundt 40 beleste trondhjemmere sitt nye og nåværende navn, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, eller kortformen DKNVS. Og derfor kommer kongen hit til byen i festuka, til monumentavduking i Museumsparken og selve jubileumsmøtet den 12. mars.
En ubrutt linje i navn og tradisjon fra tiden før den franske revolusjon er eksotisk nok i seg selv. Og selskapets skriftserie regnes fortsatt som Nordens eldste nålevende vitenskapelige tidsskrift. Vitenskapsmuséet på Kalvskinnet, magasinene og et usedvanlig rikholdig bibliotek har holdt byen med en base for vitenskap lenge før noen tenkte på et NTH eller et NTNU. Men har det noe for seg med et selskap for å dyrke vitenskapene i dag?
Jeg våger et ja. Selv om formålet i dag i praksis blir litt annerledes enn før byen fikk sitt universitet. I dag tror jeg selskapets betydning først og fremst er å fremme tverrfaglighet og formidling. Tverrfaglighet, fordi det ikke er selvsagt at de enkelte fagmiljøer i et stort universitet snakker til – og med – hverandre. Det gjør de nå med regelmessige medlemsmøter – åpne for alle, forresten – i Katedralskolens festsal. Som helt ung her i byen glemmer jeg for eksempel aldri den doble nobelprisvinneren Linus Pauling på den talerstolen.
Formidlingen fikk et flott oppsving i opplysningstidens ånd fra byjubiléet i 1997, da DKNVS-prosjektet «Byen, elva og kunnskapen» ble sydd sammen med støtte fra ulike sponsorer, Adresseavisen medregnet. Til denne dag har disse møtene og arrangementene gledet mange, og sikkert bidratt til å utvide de «fornuftige ustuderedes horisont». Dertil er det heller ikke uten betydning for holdningen til vitenskapene at DKNVS påskjønner og stimulerer ulike virksomheter med priser og stipendier, alt fra ivrige amatørgeologer til bevarere av båtbyggingstradisjoner.
Bak alt dette ligger opplysningstidens idealer om en opplyst allmennhet. Jeg melder meg blant dem som ser vitenskapen som et bolverk mot overtro, mystikk og gammelmoralisme, en måte å tenke og arbeide på som legger grunnlaget for et humant og rettferdig samfunn. Der den frie tanke, kritiske forskning og rasjonelle holdning trenges i bakgrunnen, der vokser galskapen og despotiet lettere fram.
Disse idealene er vel verdt et jubileum. Og Kongen vet sikkert at Vitenskapsselskapet i sine magasiner også har Norges første grunnlov, i håndskrevet versjon med rettelser og overstrykninger, ført i pennen på Eidsvoll i 1814 av Christian Magnus Falsen. Han vi hadde på den norske tusenkroneseddelen fram til 2001. Medlem i sin tid, han også.
steinar.westin@ntnu.no
