Kronikk torsdag 18.2.2010

Aldersgrenser som diskriminering

Øvre aldersgrenser med pliktig fratredelse er ulogiske og diskriminerende. Tvungen avgang etter aldersgrenser er en viktig hindring for et «inkluderende arbeidsliv» – en målsetning det skulle være politisk enighet om.

Saken oppdateres.

Aldersgrenser har også mange andre uheldige virkninger som jeg har påpekt i diverse innlegg og som jeg har fått ulike reaksjoner på: «Forskerforum» valgte å reagere med følgende forside: «Professorer som klorer seg fast», og nå sist valgte redaktøren i Universitetsavisa som tittel på sin leder: «Hvor gammel får en professor bli?»

Jeg er svært glad for oppmerksomhet om en sak som er så viktig sak for hele den norske befolkning. Aldersgrensene berører jo ikke bare professorer, den gjelder bønder så vel som dronninger, flyvere så vel som bussjåfører, renholdsarbeider så vel som barnehagelærer, politi så vel som røver!



Men la oss gjerne bruke professorer og deres situasjon som eksempel. Det er en professor som er det aktuelle utgangspunkt for den siste debatten, en professor som til tross for eget ønske om å fortsette etter fylte 70 år og overveldende støtte fra eget institutt og et internasjonalt fagmiljø – og til tross for at han gjennom sin store forskningsproduksjon bidrar økonomisk til NTNU, blir avvist.



Men gjør det så mye da, kan han ikke bare fortsette som pensjonist? Det er ikke så enkelt: Hvis de ansatte ønsker å fortsette sitt virke etter 70 år og går av frivillig for å kunne konsentrere seg om forskning og fri seg fra undervisning og administrasjon, vil de i dag møte en virkelighet preget av at de ikke lenger får støtte til forskning, ikke støtte til konferanser og reiser, ikke driftsmidler og kanskje begrenset adgang til laboratorier og utstyr – og kontor som må deles med andre.



Men er ikke dette et luksusproblem, etter 70 kan de jo tjene ekstra uten at det går ut over pensjonen: Vel, slik virksomhet skal avlønnes med såkalt pensjonistlønn, som i øyeblikket er 125 kr time – selv om den ligger på topp internasjonalt nivå. Men de har jo pensjonen sin da! Ja, den har de betalt for gjennom 50 år! Nei, det er ikke et luksusproblem.





Men med tap av stilling og arbeidsmiljø følger det ganske fort et nytt tap: tapet av verdighet i egne og kanskje andres øyne. Ganske fort oppfanges signaler fra omgivelsene om at du nå ikke lenger er den du var. Det er lett å bli preget av slike signal. Etter en stund begynner en først å tro på at det er slik, at det er ingen ting å gjøre med det, og så at det er ikke så farlig. Og det er farlig det!



I lederartikkelen i Universitetsavisa blir ulike aldersgrupper satt opp mot hverandre: professorer som fortsetter blokkerer for yngre lovende kandidater: Også den såkalte «Lausungedebatten» blir trukket inn, det forhold at yngre kandidater blir utnyttet ved at de løser undervisningsoppgaver for universitetet, men at tilsettingene arrangeres slik at de aldri oppnår den sammenhengende arbeidsansiennitet som gir dem rett til fast ansettelse.





Dette siste er selvsagt en helt forkastelig praksis, men dette har ingenting med denne saken å gjøre. Men det bidrar til myten om at eldre som fortsetter i stilling etter 70 år (ja hvorfor ikke allerede etter 62 år!) hindrer yngre i å slippe til! Innenfor universitetssystemet finnes det imidlertid også eksempler på det motsatte, at stillingsmuligheter for yngre forsvinner når eldre blir borte. At professorer blokkerer for yngre forskere gjelder i hvert fall ikke i den aktuelle saken, ettersom hans professorat ikke blir utlyst på nytt.



En nærliggende løsning for universitetene kunne være å legge til rette for en aktiv emeritus-ordning, hvor de ansatte som ønsker det, kan beholde kontor og adgang til laboratorier og utstyr, og fortsatt få adgang til å søke omdriftsmidler og støtte til utstyr og konferanser. Men dette løser ikke det grunnleggende problem med aldersgrenser, jeg tror det fortsatt ville være et behov for selv å kunne bestemme over tidspunktet og tilretteleggelsen av det fortsatte arbeidet. Hvis det ikke foreligger klare indikasjoner på feilvurdering av egen kompetanse og arbeidsførhet – og slik feilvurdering forekommer i alle faser av livet – bør dette valget overlates den enkelte.





Men det er da ikke alle som ønsker å fortsette etter 70, mange ser med lengsel fram til den dagen de kan gå av, og dette gjelder også professorer. Jeg vet om noen som hver dag krysser av hvor mange dager som står igjen og som har klare planer for hvilke oppgaver de nå vil ta fatt på. I øyeblikket vet jeg ikke hvor mange som vil ønske å fortsette etter 70 år, for et par år siden var det ca.15 prosent av de vitenskapelig ansatte som svarte ja på en undersøkelse jeg gjorde ved NTNU.

Jeg tror ikke det vil bli så mange i første omgang, dertil er frihetsfristelsen for stor, og det skal være dem vel unt. Men det er viktig å ha et realistisk bilde av hvordan livet vil arte seg uten det arbeid en har vennet seg til. Feldts undersøkelse av de som gikk av tidlig i Sverige viste at svært mange angret allerede kort tid etterpå. Dette viser at arbeidet ikke bare er en virksomhet, det er noe en har valgt å utdanne seg til og hvor en etter hvert har fått sine interesser, sitt livsinnhold og sitt sosiale miljø. En bør kanskje også tenke litt videre, at professorer som fortsetter gjør en innsats gjennom utnyttelse av sin kompetanse i stedet for å belaste resten av samfunnet.





Jeg har tidligere beskrevet ordningene i arbeidslivet i New Zealand, et land som i mange henseender minner om vårt eget. Der fjernet de alle aldersgrenser i arbeidslivet for 11 år siden og ingen jeg har truffet der savner dem. De uttrykker nå en forbauselse over at de noen gang har hatt noe så dumt, og yrkesdeltagelsen har økt jevnt siden, det samme har leve-alderen.



Jeg håper på en tilsvarende ordning for oss som passer for hele livsløpet, og hvor ikke lenger den ene aldersgruppen kan spilles ut mot den andre, noe som er ganske meningsløst etter som vi håper å kunneta del i alle disse livsfasene.



Ivar.Bjorgen@SVT.NTNU.NO







 
På forsiden nå