Hvor du bor i Trondheim avgjør om du begynner på kulturskolen. Det er den ubehagelige sannheten Adresseavisen har dokumentert de siste ukene. Enda mer ubehagelig er det å snakke om hvorfor det er sånn.

Er det liksom bedre å ha ungene på kulturskolen enn i idretten nå da? Er det det vi skal fortelle?

Det er noe harmdirrende i spørsmålet, stilt av en kollega i forkant av at vi publiserte saken om at tre prosent av elevene på Kattem velger kulturskolen, mens 34 prosent av ungene på Singsaker velger det samme.

Les saken: Ekstreme forskjeller i kulturskolen

Jeg fikk en overraskende jobb med å forsvare oppslaget om bydelenes bruk av Kulturskolen i Trondheim.

Saken avstedkom flere heftige diskusjoner. Det karakteristiske ved meningsbrytingen var at få greide å holde seg saklige. Det var som om private ståsted, usikre posisjoner og til dels selvrettferdige utsagn nærmest trengte seg frem i debatten. Så også hos meg, må jeg innrømme.

Vi pirket tydeligvis i et ømt punkt i selvforståelsen til oss selv og trondhjemmerne for øvrig. Et punkt der vi alle er sårbare: vår egen plass i det sosiale rom, og hvor vi er på vei hen i dette rommet. Vi streifet innom det store, stygge begrepet «klasse».

At vi, de middelkulturelle journalistene, lot oss hisse opp er ikke vanskelig å forstå. Middelklassen er de mest sosialt mobile, og en finsiktet navigering i det sosiale rommet er viktig for oss. Vi er nemlig kulturelt «bostedsløse», og alltid på jakt oppover i en eller annen retning. Vi er streberne. I boka «Statusjag» av Alain De Botton forklares det godt hvordan det i egalitære samfunn med stor og likestilt middelklasse oppstår et oppjaget race om å ha de riktige identitetsmarkørene. Rett og slett fordi vi er blitt tilnærmet helt like, og da blir de små distinksjonene viktige.

Ei annen sentral bok som beskriver dette er nettopp

«Distinksjonen» av den franske sosiologen Pierre Bourdieu. En åpenbaring av et verk for undertegnede da jeg som kulturelt bostedsløs småbygutt studerte kulturfag på 90-tallet. Det man følte av kulturelle stengsler, dårlig selvtillit og kulturell aggresjon mot «finkulturen» falt perfekt på plass i Bourdieus enkle forklaringsmodell. Kort fortalt: All kulturell praksis har en sosial side, og alt du gjør plasserer deg i et sosialt rom. Og bakgrunnen din teller med.

Les Siste stikk: Betydningen av å spille piano

Få ting markerer klassetilhørighet mer enn kulturforbruk. Det er et overskuddsfenomen og er lite ytre styrt. Her viser du hvem du er.

- Er dere sånne lesehester, dere, spurte en nabo som stakk innom den middelkulturelle rekkehusleiligheten vår da vi nettopp hadde flyttet inn i byggefeltet på Risvollan. Billy-hyllene sto breddfulle av bøker. Smack! – der var identiteten vår kartlagt. 12,9 prosent bruker kulturskolen ved vår nærskole.

- Her går det i Ikea-hyller, ser jeg, ville kanskje vært mer sannsynlig kommentar i et miljø der bortimot halvparten av foreldrene sender ungene i Kulturskolen?

Klassebegrepet hører fortiden til, det får jeg stadig høre når jeg tar det opp til diskusjon i sosiale lag. Det har assosiasjoner som leder mot hierarkiske samfunn der privileger gikk i arv og interessene til de mange sto mot interessene til de få. Klasse og stand var størrelser som hindret livsutfoldelse og sosial mobilitet. Bekjempelsen av slike strukturer har stått langt fremme i sosialdemokratiet. Selvsagt gjennom kampen for arbeidernes interesser og sosiale ordninger for de svakeste. Men også på kulturfeltet er det gjennomført en langsiktig politikk, hvis mål er å spre kulturopplevelse utover landet og la det risle nedover i «klassene». Bibliotek, Riksteateret, Rikskonsertene, NRK, pressestøtte, innkjøpsordninger, filmfond, KULTURSKOLE, og mange flere institusjoner skulle bygge ned skillene, både geografisk og sosiologisk. Likevel altså, i folkelige Trondheim i 2012, er det ekstreme forskjeller i bruk av Kulturskolen. En av tre på Singsaker bruker tilbudet. Tre av hundre på Kattem.

Saken om kulturskolene ble heist opp som hovedoppslag onsdag i forrige uke. Flere saker kom i kjølvannet og vi fikk ulike forklaringsmodeller på forskjellene mellom bydelene. En forsker ved NTNU mente forskjellene var ekstremt store. Det var tross alt enhetsskolen i rødgrønne Trondheim som ble undersøkt. Trondheim, som i flere tiår har vært i front av utviklingen med Musikkskolen, og senere Kulturskolen.

Hvordan er dette mulig. Også her? Forklaringene sprikte: Geir Waage (Ap), som er ansvarlig for utviklingen de siste åtte årene, mente prisøkningen var forklaringen. Det koster 3190 kr å ha et barn i musikkskolen i ett år, vesentlig mer enn for bare noen få år siden.

En rapport utarbeidet av Agderforskning slo fast at det er manglende markedsføring av tilbudet og foreldres utdanningsnivå som best forklarer ulikhetene. Pris hadde lite å si, ifølge forskerne.

Geografi og tilgjengelighet ble også trukket frem. Det er lettere å komme seg til Olavshallen fra Møllenberg enn det er fra Heimdal. Denne argumentasjonen var fremtredende i diskusjonsfeltet på adressa.no.

Sosiolog Håkon Leiulfsrød, han som mente forskjellene var ekstreme, skar igjennom og tilsidesatte alle disse årsaksvariablene. Dette handlet klasseforskjeller, mente han. Da forstått slik at den kulturen som kulturskolen tilbyr ikke appellerer til foreldre ved de skolene som scorer lavt. Og omvendt, at foreldre ved de aktive skolene ser på kulturskolebruk som en karrierebygger for barnet, og seg selv. «En forsterker av imaget som kulturengasjert» (sitat Leiulfsrød 29. februar). Her er det mye Bourdieu å spore.

Til sammen viser disse trekkene at Trondheim er en klassedelt kulturby når det kommer til bruk av kulturskoletilbudet. Hva skal vi gjøre med det? Norge er et fritt land og det er ingen som ønsker en statlig kulturell tvangsforing. Vi må bare sørge for at mulighetene holdes så like som mulig, uansett om du har tynn eller tjukk «l» i trondheimsdialekten din.

Å utvide innholdet i kulturskolen og dermed inkludere kulturuttrykk som favner bredere enn den klassiske kulturen har vært et velbrukt virkemiddel i mange tiår. Selv spilte jeg «Tom Dooley» og «Good Morning Blues» på musikkskolen i Namsos på 80-tallet – etter at det utvidede kulturbegrepet ble nedfelt som styrende i kulturpolitikken. Forskeren Per Mangset mener vi på 70-tallet demokratiserte kulturen ved å relativisere den. Det vil si: all kultur var like mye verd. At det nå innføres kurs i hip hop, nysirkus i tillegg til instrumenter knyttet til rock, korps og orkester skal i teorien føre til at flere engasjeres til bli kulturutøvere.

Likevel har forskjellene økt i Trondheim de siste årene. På nasjonalt plan har ulikhetene i kulturaktivitet holdt seg konstante, og knyttet til utdanning og økonomi, til tross for flere målrettede tiltak, fastslår regjeringen i Stortingsmeldingen «Kultur, inkludering og deltakelse i 2011». I en fersk forskningsrapport viser Telemarksforskning at regjering etter regjering har forsøkt å bygge ned ulikhetene i kulturbruk, uten at det har lyktes å snu utviklingen.

Kanskje ser vi konturene av det nye Norge, der forskjellene øker både økonomisk og kulturelt? Det er i så fall et gedigent tankekors for politikerne. De trenger folkelig støtte for bruken av fellesskapets penger. Og selv om kulturfeltet er forsvinnende lite i den store sammenhengen er det lite ønskelig for Waage og co., for ikke å si Huitfeldt og co., at kulturutgiftene i en by som Trondheim oppfattes som subsidier til øvre middelklasse i utvalgte sentrumsnære bydeler.

Flere leserinnlegg på adressa.no trakk frem dette paradokset.

Uavhengig av Adresseavisens saker om temaet har Trondheim kommune bestilt forskning på området. Det viser at de ønsker klasseskillet til livs. Det er bra. De siste årenes nedbygging av sjangersjåvinismen innen den offentlige tildelingspolitikken er også bra. Kulturløftet har nettopp løftet mange sjangre som tidligere måtte klare seg på egen hånd. Mang en popgruppe har de siste årene nærmest forfjamset fått goder som klassiskutøvere har tatt som en selvfølge i årevis.

Likevel er skillet mellom høy og lavkultur fremtredende, også i støttepolitikken der de store institusjonene som produserer «høyverdige» kulturuttrykk får de store tildelingene. Utjevningen er i gang, men likevel er det stor forskjell mellom høy og lav. Hvert sete i Den Norske Opera subsidieres med 1609 kr, mens Rikskonsertene har 123 kr. per billett i statlige subsidier, ifølge musikkbransjebladet Ballade.no. SSBs kulturbarometer forteller at 70 prosent av befolkningen var på kino i 2008, sju prosent på opera/operette. Det er ikke urimelig å påstå at kulturpengene går til de få. Og til de fra før ressurssterke.

Det kunne vært interessant å se på hvilke bydeler og sosiale lag som nyter mest av kultursatsingen i Trondheim. Det får være en journalistisk utfordring til oss selv.

Når det gjelder kulturskolesaken har jeg et forslag til løsning. Det er ikke originalt og det løser bare problemet i de yngste årsklassene.Svaret har tre bokstaver: SFO.

Foto: JAN O.