Hurtigruta Nordstjernen har gått sin siste tur. På femtiseks år har hun sett hvordan Kyst-Norge har tatt steget fra sjark og sild til olje og laks. Båten er den samme, landet et annet.
Nordstjernen ble sjøsatt høsten 1955. At det bare er to måneders aldersforskjell mellom den utrangerte båten og undertegnende, er en parentes, men det gir unektelig en ekstra ballast når snarturen til Kristiansund også blir en tidsreise.
I Trondheim kommer mange opp landgangen for å ta et siste farvel. Alle gjestene får kaffe og bløtkake. Denne gangen kjenner også Rita Ottervik sin besøkelsestid. Sammen med havnesjefen møter ordføreren opp med blomster og hilsen til kapteinen.
Se bilder fra Nordstjernens siste stopp i Trondheim
Til drønnende salutt fra en hundreårig kanon legger vi fra kai. For de innpå to hundre sjelene som vinker farvel, forsvinner Nordstjernen raskt inn i gråværet på fjorden. Og inn i historiens tåke.
Da Nordstjernen var ny, trafikkerte hun en kyst som var helt annerledes. Verdiskapningen handlet om sjarker og sildesnurpere. Avsidesliggende viker og øyer var fortsatt befolket av kystfiskere og småbønder. Traktoren var et særsyn, de heldige hadde hest. Grender uten strøm og vei var like mye regelen som unntaket. Hurtigruta var kystens livsnerve med gods og passasjerer.
Avskjedsturen med Nordstjernen er også et farvel til femtitallet, tiåret da Norge for alvor tok skrittene inn en ny og dramatisk forskjellig verden. Den som er dagens virkelighet.
Nordstjernen ble satt i drift i 1956, et av de store sildefiskeårene. Fiskerne øste rikdommen opp av havet. Helt til det på slutten av 60-tallet ikke var mer igjen og det ble daustilla i velsmurte småsamfunn. Noen av dem fikk ikke «liv i lervan» igjen før de hektet seg på en av vår tids oppturer, laks eller turisme. Først nå er silda for alvor tilbake.
Når den eldste av hurtigrutene går for siste gang, skjer det ikke upåaktet. Om bord er det flere fjernsynsteam, og lokalavisjournalister har gått av og på og av etter hvert som den gamle damen har passert deres område. De fleste passasjerene er venner av Hurtigruta. Entusiaster fra flere land har sørget for å få med seg begivenheten.
For eksempel Cecilia Taylor, pensjonist fra Edinburgh. Hun ble «addicted» for ni år siden da hun tok sin første tur. Siden har hun reist med hvert eneste hurtigruteskip i flåten.
For Sylvie og Annick fra Sør-Frankrike er denne turen med det unike skipet en drøm som ble virkelig.
De aller mest entusiastiske må likevel være gjengen med tyskere som kaller seg «Hurtigforum». De samler underskrifter fra alle passasjerer på et svært banner og er svorne hurtigrutefans, nærmest en aksjonsgruppe for et videre liv for Nordstjernen. Alle har reist flere ganger med Hurtigruta, Petra Schrøder har 16 turer, åtte av dem med Nordstjernen!
En annen av passasjerene som står på for å gi skipet et nytt liv, er Gratangen-ordfører Ronny Grindstein. Han ønsker den pensjonerte hurtigruta velkommen på fartøyvernsenteret i hans kommune. Riksantikvaren skal være interessert, men problemet er å skaffe penger til å holde et slikt kulturminne i drift. Kanskje noe for Kjell Inge Røkke, som jo har tjent en del penger på kysten.
På femtitallet kunne Nordstjernen overlegent passere de trege lokalbåtene som ennå tråklet fjordene og anløp hver minste kai. Først da Nordstjernen hadde pløyd bølgene i åtte år, i 1964, møtte den bilferje i leia mellom Hitra og fastlandet. Nå er også ferjer avleggs. Bru eller tunnel skal det være.
Den dobbelt så raske Kystekspressen dundrer forbi oss. En og annen hurtigbåtpassasjer gløtter kanskje opp fra mobiltelefonen og tenker at det var jammen en gammel holk, kanskje med undring, kanskje med gjensynsglede.
Vi reiser ikke lenger med busser, tog eller fly fra femtitallet, så det er en viss logikk i at Nordstjernen må vike plass for skip med flere køyer og langt bedre standard. Angivelig vil de reisende ha det slik. Egentlig burde det være plass til en og annen båt som inviterer til en tidsreise. Klientellet vi møter om bord, er i alle fall ikke i tvil om det.
For Cecilia, Sylvie, Petra og de 70 andre som har kjøpt billett til denne turen, er det nettopp det utdaterte som er attraksjonen. De kan trøste seg med at ennå en stund er MS Lofoten fra 1964 med i ruteplanen.
Nå dukker et enormt villnis av installasjoner frem av skodda inn mot land.
– Er det Mongstad, spør en noe stedsforvirret mann på dekk. Han er unnskyldt. Etter å ha stått på Nordstjernens femtitallsdekk i over en uke og sett mye forblåst kyst passere, er det ikke lett å holde rede på geografien.
Metanolfabrikken på Tjeldbergodden, «verdens største heimbrentapparat», var 90-tallets store industrielle petroleumseventyr i Midt-Norge og det eneste anlegget her til lands som tar i bruk gass fra norsk sokkel og ikke bare sender den videre. Hvis det blir noe av planene om et jernverk her, får vi i tillegg et comeback for ekte femtitalls industrisatsing.
Trønderne har ikke fått all verden av oljebusinessen, men verken de eller nordmøringene sov i timen da oppdrettskonsesjonene ble delt ut på 70- og 80-tallet. Vi seiler virkelig langs «gullkysten». Laksemerdene i fjordene og skjærgården er fulle av sprellende pengesedler. Tog av trailere med middagsmat til halve Europa ruller gjennom tunnelen vi nettopp hadde under oss.
På Jøstenøya på Hitra planlegger oppdrettsbransjen et stort laksesenter for hele regionen, kanskje også med hurtigruteanløp.
Nordstjernen bryr seg ikke, hun skal uansett ikke dit. Jeg står på akterdekket i le for regn og vind som pisker i baugen. På styrbord side ser jeg Smøla som en flat stripe mellom grå sjø og grå himmel. I dag er de 68 vindturbinene usynlige, spiret av middelalderkirken på Edøya blir blikkfanget som rager høyest.
Nordstjernen beveger seg mer i uvær enn de nye, større hurtigruteskipene. Men hun er minst like trygg i stormen, forsikrer kaptein Asbjørn Dalan fra Karlsøy og Tromsø. Jeg er oppe på brua og ser hvordan motstrøm og motvind kan leses av på farten. Her har dagens teknologi tatt over, men det gamle roret og skipstelegrafen er intakt og kan brukes om strømmen svikter.
Hva er det som er så stas med å reise med Nordstjernen? Den er liten og trang, den rister og krenger, og komforten er ikke noe å skryte av. Men til gjengjeld glemmer du ikke at du faktisk er om bord i en båt og ikke på et hotell. På do er det rør og ledninger og tjukke lag hvitmaling. Trappene er trange, og det er mørkt tre i gelender, gulv og vegger. Dessuten har Nordstjernen litt av en ekstrabonus, utsmykning med Paul René Gauguins stedstilpassede og tidstypiske kunst.
På denne turen er båten nesten full, det er siste sjanse til å reise på femtitallsvis. Siste sjanse til å oppleve hvordan det egentlig var å reise med en «ekte» hurtigrute. Slik den var før cruiseskipene tok over. I en tid med en ekstremt rask endringstakt, har vi kanskje behov for at noe får lov til å vare.
Av og til trenger vi det gamle for å skjønne det nye. For å skjønne at det har vært noe og noen før oss og for å skjønne at det som er nå, også en gang tar slutt og blir historie.
Litt forsinket anløper vi Kristiansund. Det er mye folk på kaia, og Musikkorpset Tempo bidrar til å løfte stemningen fra vemod til lystig feiring. Jeg mønstrer av og sier farvel til femtitallet – i en reinhekla femtitallsby.
Men arkitekturen kan bedra. Det er i Kristiansund den blir mest synlig, den store forvandlingen som har skjedd i hurtigruteskipet Nordstjernens levetid. Byen som fikk et femtitallsansikt da den ble gjenreist etter brannbombingen under krigen, drypper nå av olje.
Fortiden er bare så vidt synlig på den andre siden av sundet. Slitne spøkelseshus med falmede firmanavn, «Lorentz A. Lossius» og «Brunsviken Reperbane», er de siste fingeravtrykkene fra tidligere storhetstider med klippfisk og sild.
Nå er byen stinn av bedrifter som betjener Statoil og de andre operatørene. Over tre tusen er sysselsatt her. I havna ser vi kraftplugger av noen båter med navn som Fugro Galaxy, Rom Gambler og Mærsk Launcher. På Vestbase rett utenfor byen ligger en hel flåte som betjener oljeindustrien.
M/S Nordstjernen blir puslete i forhold, men det er hun som møtes av hornmusikk på kaia.
stein.arne.sether@adresseavisen.no
Tidligere lørdagskommentar om Hurtigruta