– Hvorfor går du tur når du ikke har en hund å lufte, spurte en eldre berliner-kvinne meg en gang.Det var den gang berlinerne nøyde seg med å gå enten til strikketøyet eller nærmeste kneipe. Det var mosjon nok.

Slik er det ikke lenger, heller ikke der. Det smarte folket, de som har lest seg til det siste om helsekost og dyr champagne, Ipod og orgasmer, men fremfor alt om Livet og Pengene, har overtatt her som i det meste av den vestlige verden, leser jeg i en avis. Høye som gigantspyd reiser fitness-sentrene seg i glass og betong, her hvor 20-årige slankeskinn skal presse seg ytterligere ned en nummerstørrelse.

Men én ting er heldigvis over: Kampen om de forreste setene i bybussene. Den krevde både vekt og spisse albuer. Ut fra den virkelighet som eksisterte, var setene laget slik at de raust rommet halvannen person av størrelse mega! Her gjaldt det i bokstavelig forstand «å ta de andre på vekta». De feteste vant nesten alltid! Med andre ord: Noen knokkelkamp var det aldri snakk om.

For klassebegrepet er viktig når man diskuterer fedme. Slik har det i hvert fall vært. I dag blir den sett på av mange som en underklassesykdom – ofte på linje med røyking.

Slik var det ikke før: Magre – for ikke å si skinnmagre – var de som ikke hadde penger til mat. Bukfyll fantes det alltids råd til. Dessverre snudde det heller ikke etter hvert som de fikk bedre råd. I dag kan det virke som den franske «Michelinmannen» har tatt utflytting til Kina der stadig flere enebarn begynner å ligne. Fedme som merke for kraftig eksponert velstand er ikke ukjent, heller ikke hos oss hvor det het «grosserermage», i beste fall «fyldig». Ingen ble fornærmet for det, snarere tvert imot.

– Internett skulle bli et alternativ til den kjedelige A4-hverdagen – en arena der alle skulle ha like forutsetninger. Det var det du laget, produserte og skrev som skulle være viktig, heller enn hvem du var i «det virkelige liv», skriver psykologene Svein Øverland og Aksel Inge Sinding i et debattinnlegg i Aftenposten.

– Dessverre er det internettet som skulle gi en rebelsk frihet, blitt en arena for å psyke ut folk. Nå er vi alle på audition for å bli utvalgt som «den skjønne Helena». Vi vet at vi ikke har sjans, og aldri vil vi bli bra nok, men vi prøver likevel å lure hverandre til å tro at vi er de mest vellykkede og peneste.

Så gråter vi vi stille for oss selv mens vi tilber de tynne modellene, «liker» alle andre der ute som bløffer seg penere enn de er, og tvitrer lykkelig til verden – en verden som også gråter stille for seg selv, skriver de to.

For det fantastiske og samtidig sterkt deprimerende – også for undertegnede som gjennom år av yrkesliv engasjerte seg for PFU’s (Pressens Faglige Utvalg) arbeid for en ansvarlig presse, er at en såkalt uskyldig «app», også på det åpne nettet, skulle kunne krenke store grupper og tusenvis av mennesker på det groveste – absolutt anonymt – og uten å måtte svare for det eller på noe vis ansvarliggjøres!

For ganske få år siden var det utenkelig – også at det vi med store ord kan kalle «den etiske verden» mer eller mindre er i ferd å falle sammen – og at anstendighet og en viss etisk bærekraft er «vekslet inn» med skjellsord og underlivsuttrykk. Før skulle mediene avspeile og vise oss virkeligheten. Nå er det mediene som former den.

En såkalt uskyldig app kan krenke tusenvis – anonymt – og uten å legge igjen flere spor etter seg enn vi overåringer for mange tiår siden gjorde på høstlig epleslang – om noen fortsatt forstår uttrykket!

Dagens unge har andre utfordringer – eller som en tenåring vi kjenner, uttrykker det:

Tenk om mobilen min blir utladet! Da dør jeg på flekken!