Da jeg vokste opp var det status med alle ting som hadde forstavelsen «kjøpa». Vi ønsket oss ikke hjemmelaget, men det var ofte det vi fikk. Akkurat det er i endring.
Jeg husker godt da jeg for første gang kjøpte et glass syltetøy. Kjøpasyltetøy. Eller det er mer følelsen jeg husker, følelsen av å gjøre noe nærmest ulovlig. Vi er helt i slutten av 80-årene, jeg har flyttet til Trondheim og er student. Jeg fortalte aldri om forbrytelsen til min mor og fortsatte i resten av mitt voksne liv å underkommunisere overfor henne det faktum at jeg innimellom kjøpte syltetøy.
I likhet med mange andre har jeg to «hjemme». For mitt vedkommende er det hjemme på Levanger og hjemme i Trondheim. Det hendte knapt at jeg var hjemme på Levanger mens hun levde, uten at spørsmålet om vi trengte noe syltetøy eller saft dukket opp. Vi er fire søsken som alle fikk dette tilbudet. Hjemme på Levanger sto ikke norgesglassene til pynt i stua. De sto med årets produksjon i matkjelleren. Og det var mange norgesglass. Jeg brukte noen år på å forklare min mor at vi helt hadde sluttet å drikke saft. Min mor hadde på sin side brukt noen år på å finne ut hvor lite sukker hun kunne bruke når hun laget saft. Hun var opptatt av at maten skulle være sunn, og det å kutte ned på forbruket av sukker jobbet hun med lenge før det ble noen trend. Men hun var også opptatt av at maten skulle smake godt. Og ikke minst at den skulle være laget fra bunnen av.
Å lage mat fra bunnen av er i dag blitt trendy og moralsk riktig. Ifølge sosiolog Annechen Bugge er det i dag en moralsk oppfatning av man bør lage sin egen mat «fra bunnen av» og at man bør ha et forhold til den maten en spiser, gjerne i form av å ha produsert den selv, fra bunnen av. Det var nettopp det min mor gjorde. Og det uten at det var trendy. Snarere tvert i mot – det var utrendy. Det var det siste vi ville ha. Vi ville ha kjøpasyltetøy og kjøpasaft. Gjerne gul saft. Mer kjøpasaft enn den gule ble det ikke.
Hjemme hos oss ble det ikke mer syltetøy før neste års avling var plukket og syltet. Alt var ikke nødvendigvis produsert i egen hage, men før var selvplukk et ord vi visste innholdet av. Når jordbærprodusentene på Inderøy åpnet for selvplukk var årets sesong gjerne litt på hell og man kunne plukke bærene selv til en helt grei pris. I skogen var bærene gratis og det var en selvfølge at man plukket tyttebær, blåbær og multer til eget forbruk.
Min mor hadde klare oppfatninger av om man skulle bruke Jam eller Certo. Eller rettere – når man skulle bruke de to. Det var nemlig ikke likegyldig. Hvordan man behandlet mel var heller ikke likegyldig. Og mel var ikke mel. Min mor kunne mat. Mange i hennes generasjon kunne det. De tilhørte husmorskolegenerasjonen som kunne få et halvt slakt og vite hvordan de skulle håndtere det. Jeg ville ha stått helt hjelpeløs i samme situasjon og ikke ant hvordan jeg skulle ha grepet det an. Og egg. Egg har lang holdbarhet, men når passer de best til å brukes til baking? Hvem i min og yngre generasjoner vet det? Veldig, veldig få. Likevel er det en rådende oppfatning at det nettopp er de yngre generasjonene som er blitt opptatt av kvalitet når det gjelder mat. Denne oppfatningen bør nyanseres.
Det vi i dag opplever er ikke en ny trend, men en renessanse for å lage mat fra bunnen av, plukke bær og sopp og lage sitt eget syltetøy, sylte sine egne rødbeter – gjerne egenproduserte. Det er blitt trendy og det forstås som moralsk høyverdig. Det som kjøpes har lavere status enn det som er hjemmelaga. Selv motemagasiner gir nå strikkekurs. Det er likevel en vesentlig forskjell mellom da og nå. Mens man for noen ganske få tiår siden plukket, høstet, syltet og saftet for å dekke husstandens totale behov, er det nå mer noe man har i tillegg. Man har noen få glass med hjemmelaget stående. De glassene man finner fram ved spesielle anledninger, gjerne når man har besøk. Det er mer til fest, enn til hverdags.