Flere nye miljøgifter er funnet i rovfugler fra Trøndelag, og verdiene er urovekkende høye. Dette meldte Adresseavisen denne uken. Rovfuglene er øverst i næringskjeden, og konsentrasjonen av giftstoffer hoper seg opp gjennom flere ledd. Dette er selvsagt kritisk for en del truede arter av fugl og for økosystemet for øvrig.
Enda viktigere er det at forskning om miljøgifter representerer en nødvendig overvåking av våre felles livsvilkår. Når forskerne påviser høyt innhold av gift i ulike dyrearter, bør varselklokkene ringe. Summen av nye og gamle miljøgifter utgjør en alvorlig trussel mot artsmangfold, helse og forplantningsevne. Egentlig forgifter vi oss selv og vårt eget spiskammer. Miljøgiftene kommer fra oss og de ender opp i oss.
Som regel er vi flinkere til å se fordelene med nye kjemikalier og produkter enn til å oppdage skadevirkningene. Når det i tillegg går flerfoldige år fra problemene oppdages til det blir gjort noe med dem, tar vi en stor risiko. Eksemplene er mange. DDT var i sin tid et vidundermiddel som skulle fjerne skadelige insekter og øke tilgangen på mat. Isteden overlevde insektene, mens fuglene døde «som fluer» og folk fikk kreft. Selv om stoffet ble forbudt i mange land allerede på 70-tallet, sliter vi fortsatt med virkningene.
Senere har vi fått kunnskaper om farene med kvikksølv, PCB, dioksiner, flammehemmere, fluorforbindelser og parabener. Listen kunne vært mye lenger og enda mer uforståelig. Alle stoffene har nyttige og profitable formål, men samtidig vet vi at de kan lagres i ulike organer i kroppen og kan overføres til neste generasjon. Mange skadelige stoffer er fortsatt ikke faset ut, enten fordi nytteverdien er for stor eller fordi sterke, kommersielle krefter stritter imot.
Vi finner miljøgiftene overalt. I elektronikk, klær, leker, matemballasje, kosmetikk, sprøytemidler og mange andre forbruksartikler. Til slutt havner de i havet, lufta, jorda, maten og i alle levende organismer.
Her hjemme har blant annet Forbrukerrådet gjort en prisverdig innsats ved å teste en rekke produkter for skadelig innhold. Dermed kan vi forbrukere få hjelp til gjøre valg som påvirker produsentene. Ofte fører dette til at nye, ufarlige alternativer blir lansert. Historien har likevel vist at det mest effektive er at myndigheter tar ansvar og griper inn med forbud eller restriksjoner.
Det kan ikke være hver enkelt forbrukers oppgave å rydde opp i giftjungelen.