Kommunesammenslåinger diskuteres i alle deler av landet. Det er lett å glemme at større kommuner er et virkemiddel og ikke et mål i seg selv.

Kommunene er vår viktigste tjenesteleverandør og i mange kommuner er også kommunen den største arbeidsgiveren. Kommunesammenslåinger kan derfor få merkbare konsekvenser for mange av oss. Det er kanskje derfor kommunestrukturen har vært relativt stabil de siste tiårene.

Etter Schei-komiteens innstilling i 1952 ble antall kommuner nesten halvert, men siden 1960-tallet er antallet kun redusert med knappe to prosent. I samme periode har det skjedd vesentlige endringer i demografi og infrastruktur. I dag har hele 225 kommuner under 5.000 innbyggere og 27 av dem har under 1.000 innbyggere. Ifølge statistikk fra SSB hadde over halvparten av de minste kommunene befolkningsnedgang fra 2015 til 2016. Og siden flyttestrømmene går fra nord til sør, fra periferi til sentrum og fra innlandet til kysten så vil antallet småkommuner øke med mindre disse slås sammen med andre kommuner. Det kan være mange gode grunner til kommunesammenslåinger. Det begrunnes særlig av hensyn til økonomiske stordriftsfordeler, kvaliteten på kommunale tjenester og robuste fagmiljø. Det foreligger mye forskningsbasert kunnskap om dette.

De fleste studier konkluderer med at det er betydelige stordriftsfordeler i kommunal administrasjon og i tekniske tjenester. Innenfor tjenesteområdene undervisning, helse og sosial er det færre stordriftsfordeler å spore. For tjenester som utføres utenfor faste institusjoner som eksempelvis hjemmehjelp finner man ingen stordriftsfordeler, men det er fordeler knyttet til institusjonsstørrelse. Den for mange kanskje ubehagelige sannheten er at skal man spare penger ved å slå sammen kommuner så må vi legge ned skoler, sykehjem og ikke minst rådhus. Folk må sies opp og tjenester sentraliseres. Vi skaper et annet og kanskje mer kostnadseffektivt samfunn.

Den generelle samfunnsutviklingen taler også for større kommuner. Tilgangen på areal både til boliger og næring er begrenset. Arealkrevende – men kanskje upopulær – virksomhet som drivstofflager, asfaltverk eller søppeldeponi kan ha en hensiktsmessig plassering utenfor den kommunen som har behov for det, men den kommunen kan ikke regulere areal i en annen kommune. Resultatet kan bli bruk av dyrket mark eller plassering i nærheten av bolig- eller friluftsområder. Kommunal arealplanlegging kan gi begrensninger for hensiktsmessig lokalisering. Også større infrastrukturutbygginger der kommunen er planmyndighet kan lettes hvis Statens vegvesen eller Jernbaneverket kan forholde seg til færre kommuner.

Kvalitet på kommunale tjenester i små kommuner er knyttet til muligheten for å rekruttere og holde på høyt kvalifisert personale. Generelt er utdanningsnivået blant kommunalt ansatte i store kommuner høyere enn i småkommuner. Noen små kommuner sliter med å tiltrekke seg høyt utdannede og holde på dem. Lærere har høyere utdanning, legedekning på sykehjem er høyere og barnevernet har flere og mer kompetente ansatte i store kommuner. Også toppledere i små kommuner skifter oftere enn i store.

Dette burde tilsi at kvaliteten på de kommunale tjenestene var lavere i små kommuner enn i store, men paradoksalt nok viser gjentatte studier en negativ korrelasjon mellom kommunestørrelse og innbyggernes tilfredshet med tjenestene. Innbyggerne i de minste kommunene er fornøyde med kommunen sin og tjenestene den tilbyr.

Gjennomføring av store reformer, som eksempelvis en kommunesammenslåing, krever grundig utredning. Sett utenfra ser diskusjonene om kommunesammenslåing ut til å være preget av følelser og meninger, og mange av kommunene har ikke kommet lenger i arbeidet enn at de har inngått uforpliktende intensjonsavtaler. Utgangspunktet bør være svakheter ved dagens situasjon og ikke minst hvilke oppgaver kommunen skal gjennomføre om 15–20 år og hvilke målsetninger man har for fremtiden. Det er ulike måter å løse kommunenes fremtidige utfordringer på. Kommunesammenslåinger er ett virkemiddel. Interkommunalt samarbeid (noen kommuner har tatt ut mye av stordriftsfordelene på denne måten allerede) og overføring av oppgaver til fylke eller stat er eksempler på andre virkemiddel som også kan utredes.

Kommunene gjør mye riktig i utredning og planlegging av store investeringsprosjekter som skoler, sykehjem og teknisk infrastruktur hvor behov, mål, alternativ og økonomiske konsekvenser blir grundig vurdert. Kommunesammenslåing kan ha langt større konsekvenser enn enkeltprosjekt og må utredes deretter.

Selv om vi har en regjering som ut fra litt uklare begrunnelser ønsker at kommunene skal slå seg sammen, så betyr det ikke at kommunene har en plikt til å gjøre det. Konsekvensene ved etablering av storkommuner, som vil bli blant Europas største kommuner målt i både areal og innbyggertall, vil bli merkbare. Det krever grundige utredninger av både konkrete mål og virkemidlene for å nå dem. Det er ikke gitt at kommunesammenslåing er det beste virkemidlet over alt. I Norge har vi tradisjon for involvering av interessenter på ulike nivåer. Kommunenes innbyggere som må leve med konsekvensene fortjener en grundig vurdering av både mål og av om kommunesammenslåing er det beste virkemidlet for å møte fremtidens behov.