9. juni kom det fram i Universitetsavisa at NTNUs rektor har sagt ja til olje og energiminister Tord Liens ønske om å ha med NTNU-forskere til Israel høsten 2016 for å diskutere mulig samarbeid om olje og gassutvinning i Middelhavet.
Dette har skapt stor debatt, og rektor Gunnar Bovim forsvarer standpunktet i et blogginnlegg med tittelen «Universitetenes ryggmargsrefleks er mest mulig samarbeid».
Katteiere må ta seg sammen
En ryggmargsrefleks er sammensatt. Kan spørsmål om samarbeid baseres på intuisjon alene? Bovim sier også: «Likevel kan det finnes særlige grunner for å begrense samarbeidet med enkelte stater. Slike grunner meisles ut av norske myndigheter gjennom gjeldende norsk utenrikspolitikk. Den retter vi oss etter».
Samarbeid og brubygging har alltid en verdi, men er den stor nok til at NTNU skal takke ja til å delta i den norske regjeringens delegasjon til Israel knyttet til petroleumsforskning og – utvinning? Er det tilstrekkelig at den norske regjering meisler ut grunner for å begrense mulige samarbeid med norske universiteter? Burde det ikke vært motsatt? Har ikke universitetene ekstra ansvar for å si fra når grunnverdier som menneskerettigheter og ytringsfrihet er truet?
For syv år siden ble en akademisk og kulturell boikott av Israel diskutert og nedstemt i NTNUs styre. Nå er verdensopitnionen i endring, og tiden er moden for en ny diskusjon om hvilket ansvar et universitet har i dag. I alle tilfelle er å takke ja til en invitasjon en politisk handling.
Oslo får det til, Bergen også
Er alle valgene mellom en akademisk boikott og å aktivt oppsøke et samarbeid diskutert i det hele tatt? Hva med å bruke en slik invitasjon til å formidle et syn på saken. Hva med å takke nei? Hvor går grensene for hvem NTNU skal samarbeide med? Hvilke krav stilles til å etterstrebe en demokratisk utvikling i de landene man samarbeider med?
Undertegnede er alle billedkunstnere, NTNU alumni og tidligere Ramallah-kunstnere fra Trondheim kommune. Noen av oss har samarbeidet med palestinske kulturinstitusjoner gjennom flere år, og etter arbeidsopphold på Vestbredden har vi fått en dyp innsikt i lokale forhold. Et folk som oppgitt ser på det internasjonale samfunnets tafatthet, noe som selvfølgelig er en kraftig forenkling da det gjøres mye, men det oppleves ikke slik bak muren. Etter flere generasjoner med håpløshet, ufred og krig er det med undring vi leser at NTNU takker ja til et forskningssamarbeid med Israel ut ifra en ryggmargsrefleks som sier «mer samarbeid og ikke mindre». Samarbeid og dialog JA, men ta diskusjonen først her hjemme. Ta ansvar og tenk på hvilke politiske følger et slikt samarbeid kan få.
Jeg finner meg ikke i at jeg er i fare på fortauet
Slutt å stole blindt på ryggmargsrefleksen alene, men ta en runde om hvorvidt denne kursen til NTNU er den riktige.
Å bidra til å styrke et lands kompetanse i dagens situasjon vil være svært uheldig og trekke NTNU inn i en akselrering av konflikten istedenfor å trygge fred. Spesielt med tanke på at det er flere land med uavklarte havgrenser med Israel og interesser i Middelhavet. Hva med å hjelpe Palestina med å utvinne gass utenfor Gaza?