Eivind Rindal var på Utøya for snart fem år siden, her er hans perspektiv på Nice-terroren.
Fredag er det fem år siden vår egen hjemmesnekra terrorist skjøt og drepte ungdommer på sommerleir. Et anslag gjennomført av en mann uten støtte fra et større nettverk. En ung mann, radikalisert i sosialdemokratiske Norge. Med relativt enkle midler ble 77 mennesker drept i Oslo og på Utøya.
Torsdag ble, i skrivende stund, et høyt antall mennesker drept under feiringen av den franske nasjonaldagen i Nice. I et angrep som skiller seg ut fra det komplekse og kommandolignende angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo og ulike jødiske interesser i Paris. De viktigste faktorene, som bør bekymre, er for det første antallet terrorister som var involvert i selve handlingen, i Nice – i likhet med Orlando og Oslo/Utøya, tyder alt (med forbehold om at nye opplysninger kan komme) på at det var en gjerningsmann. En som aktivt tok liv. Målet var, som ved de fleste nyere anslag mykt – med dårlig med mulighet for å rømme. Hovedvåpenet var lett tilgjengelig og ekstremt effektivt, og i motsetning til mange andre angrep ser det ut til at skytevåpen spilte en mindre rolle og sprengstoff ingen rolle i det hele tatt. Kontroll med våpen er viktig, men angrepet i Nice vitner om at en enkelt mann, kanskje uten nettverk eller kontakter, kan improvisere et våpen som kan vise seg minst like effektivt og skremmende som bomber og tradisjonelle våpen.
Kommentar: «Døde kropper, dekket av plast. Vi må aldri, aldri venne oss til det.»
Denne erkjennelsen bør vekke uro – da det er umulig å hindre/begrense tilgang til helt nødvendige og hverdagslige redskaper som kjøretøy, maskiner og annet utstyr som i urette hender har et stort skadepotensial og kan tenkes brukt som våpen. Det at noen av de mest dødbringende anslag i Europa og USA også har vært utført av enkeltindivider uten at de tilsynelatende har hatt et større nettverk. Et større nettverk var i alle fall ikke nødvendig for gjennomføringen. Det er vanskelig nok å overvåke et nettverk av kjente personer – overvåkning av ensomme hjerner og personer med lav profil på synlig radikalisering er desto vanskeligere, i praksis er det umulig innen rammene av en rettsstat.
Hvordan skal vi da møte denne formen for terror? Overvåkning, etteretning og mer kontroll har en effekt, men er i seg selv ikke nok til å hindre at enkelt individer kan gjennomføre ekstremt dødbringende angrep. Motstanden mot systemet og den liberale staten er et gjennomgangstema for terror i Europa – enten fra høyre, venstre eller religiøse grupper. Radikalisering skjer ofte, men ikke alltid, blant unge menn som har falt litt utenfor i samfunnet – men vi ser også godt utdannede mennesker fra «gode familier».
Adresseavisen mener: Vi må kunne stramme inn våpenloven uten totalforbud
Vi kan rydde opp i utenforskapet. Trene lærere, funksjonærer og andre til å avdekke latent hat og ekstreme holdninger. Om dette er tilstrekkelig er neppe sannsynlig. Selv i en totalitær og paranoid stat er det umulig . Og når sant skal sies vil en slik stat mest sannsynlig også bidra til mer skade enn effekten av tryggheten. Så da står vi igjen med en erkjennelse at vi kanskje ikke møte den med annet en maske av bitter stahet. Vi må bare ikke la den kontrollere oss; tappe oss for livsglede og tillit. For Nice viser nok en gang at trygghet er en illusjon, den eneste trøsten er de store tallene, fortsatt er det farligere å kjøre bil enn å bli rammet av terror, også i Frankrike.