Selv endte jeg med å droppe ut av skolen etter å ha prøvd nesten alt.

Om få dager starter skolene igjen og et nytt kull gjør seg klar til å starte på videregående. De fleste er nok litt nervøse. Man lurer på om man har valgt rett, om man vil trives i klassen og på hvor stor forskjellen fra ungdomsskolen blir. Noen er også bekymret for om de i det hele tatt vil stå løpet ut, slik jeg selv var for tre år siden.

I overgangen fra ungdomsskole til videregående framstilles det som eneste alternativ. Man må starte og man skal fullføre. Samtidig har frafallsstatistikken holdt seg stabil høy i over tyve år. Likevel er det å droppe ut forbundet med skam. Hva årsakene til de høye tallene er finnes det lite forskning på, men ensomhet har det siste året blitt trukket fram som hovedgrunnen. Jeg antar årsakene er så sammensatte at vi ikke kan tro at det finnes én grunn og én løsning.

Selv endte jeg med å droppe ut av skolen etter å ha prøvd nesten alt. Det var flere grunner til det, men oppsummert har jeg sjeldent trivdes med å gå på skole og jeg slet med søvn. Hvorfor det ble slik, er vanskelig å si. Når hver tredje elev ikke fullfører videregående på normert tid er det et tegn på at skolesystemet ikke fungerer godt nok, heller enn at hver tredje norske ungdom er dum. Derfor har jeg også valgt å være åpen om det. Vi kan ikke fortsette å late som om one size fits all, mens det går på bekostning av ungdommers trivsel og helse.

Selv om utdanning er en vei mot et mål, må utdanningen være god nok til at alle har det bra i hverdagen. For noen vil det innebære å gå rett ut som lærling, mens andre gjerne tar ti år ekstra på skolebenken. Vi er forskjellige, måten vi lærer best på og trives med sier lite om hvor smarte vi er.

Kjære førsteklassinger. Jeg vil avslutte med å si at det er lov å gå på trynet, reise seg og prøve på nytt. At det er lov å spørre om og å motta hjelp. Og at det er politikere som bestemmer hvordan skolesystemet er. Med andre ord, kjeft på oss når noe er for dårlig. Lykke til!