Er det tillatt i en spalte som dette å skrive om noe så alminnelig og folkelig som været – fremfor alt den fargesprakende, milde høsten vi har hatt? Må det alltid handle om forurensning og fattigdom?
Været. Jo, jo, greit nok for en gangs skyld, vil kanskje noen si. Men det må da finnes noe viktigere, noe med mer politisk egenvekt? Og øyner jeg ikke allerede nå de løftede pekefingrene hos amanuensene: Været! Burde ikke dette heller handle om økende forurensning og den fattige del av verden?
SoMe-dyrets seiersgang
Og når vær først er nevnt, noe mer litterært verdifullt, kanskje, ellers kan det lett smake av solbadolje og sydenferie? Arne Garborg uttrykte det mer på ekte norsk vis: «D’er haust. Det ruskar ute med regn og kalde vind. Småfuglen flyg mot rute, og vilde gjerne inn»! Norge var mest for alvor og dårlig vær,- skjønte vi ikke det?
Eller enda mer rotnorsk som hos Mikkjel Fønhus: «Det skriker fra Kvervillsjuvet» eller «Trollelgen».
Ikke er det grønt, og det er heller ikke et skifte
-Tøv, sier du? Jo, men dette var altså veldig siden, lenge før den digitale revolusjon, da man – hvis man var gammel nok og ren under neglene – fikk låne bøker på folkebiblioteket. I heldige stunder Agnar Mykle også, om bibliotekaren satt og halvsov og ikke var klar over vi var godt under den seksuelle lavalder. Da var det bare å bla opp på sidene med flest «ører». Da var saken biff, om det kan sies på den måten, og i noen sekunder svimlet man. Var det slik det var? Skjønt det var vel mer en bekreftelse enn av en anelse.
Det var jo til pass
I dag er de aller fleste av oss, – skjønt ikke riktig alle – blitt googlere, hvileløse nettjunkier som klikker og skimmer seg gjennom tilværelsen. Vi hopper fra den ene korte tekstbiten til neste – ute av stand og tålmodighet til mer enn «onelineren», som det nå heter også på norsk, og hva er vitsen ved å huske nøkkeltall, eller for den del navnet på naboen, når begge er bare to tastetrykk unna?
Slik sparer vi oss selv for timers og dagers research på bibliotekene eller over tunge oppslagsverk. Vi er i ferd med å pumpes full av nyttig – og unyttig – informasjon. Men spørsmålet er også – hvor mye nedfeller seg i våre kanskje overlessede hjerner? Det fins eksperter som mener at nettet allerede har omprogrammert den menneskelige hukommelsen gjennom nye nevrologiske kretsløp, uten at noen ennå har sett det dokumentert.
De samme ekspertene mener at i fremtiden vil stadig færre ha en så «tålmodig» og trenet hjerne at vi gidder å lese en gjennomsnittlig lang bok. Hjernen vil ha forventning om å motta alle informasjoner på den nye «moderne» måten – urolig, med stor fart og i en evig strøm av løsrevne partikler.
Sannheten om voldtekt er ubehagelig
Vil alt dette – i tillegg til serier som «Skal vi danse?» bli den nye formen for hjernedød? Selv om det kanskje ikke er det viktigste – vil noen i fremtiden være i stand til å sitere selv den aller korteste bit av Ian Kershaws nesten 1000-siders biografi om Hitler eller – direkte brennaktuelt – Carl Bernsteins 550 sider om Hillary Clinton?
Internettet skulle bli et alternativ til A4-hverdagen – en arena der alle skulle ha de samme forutsetninger. Det var det du gjorde og det du skrev om som skulle være viktig. Slik er det stort sett ikke blitt.
Jeg antyder ikke at alt er bare tøv, mye er godt, men dessverre er internettet som skulle gi en radikal, nesten «rebelsk» frihet, blitt en arena til også å psyke ut folk eller direkte skjelle ut grupper og individer.
Nå er vi alle på «audition», i håp om å bli en av de utvalgte, den mest vellykkede eller «den peneste», som det også blir sagt. Vi bløffer oss «penere» og mer vellykkede enn vi er, og «liker» alle andre som også bløffer seg mer vellykkede og «penere» enn i virkeligheten.
Dette er selvsagt ytterpunktene. Vi er ikke skeptisk til ny teknologi. Men det er blodig synd at samfunnet ikke gjør noe mer aktivt for å møte de utfordringene nye teknologier gir oss. Alt må ikke handle om bare penger og fortjeneste.