På søppeldynga står den en gang dyre designerstolen sammen med de gamle pallene. Her er de definert – ikke ut fra tidligere status – men ut fra materialet alene.

Rebeka Helena Blikstad, kunsthistoriker Foto: Privat

Ett års tilgang til Heggstadmoen, en gjenvinningsstasjon utenfor Trondheim. Ett år med alltid å være i veien, i fare ved å bevege seg til fots der det kun gis adgang til ansatte i kjøretøy. Ett år med å jobbe som kunstner på et sted der det man gjør ikke bare er uforståelig for dem som jobber der, men også helt uinteressant. Hvorfor i all verden skal man velge akkurat slike steder som utgangspunkt for kunsten, der alt man finner har til felles at det er valgt bort og definert som irrelevant av andre, bortgjemte steder som de fleste av oss unngår eller ikke legger merke til?

Dag-Arve Forbergskog (f. 1962) er kunstneren bak utstillingen «In Valid», som åpner i Trondhjems Kunstforening torsdag. Han er en kunstner som stopper der de fleste går forbi, og dras mot det som er valgt bort. Det som er valgt bort har sin sjarm, sin ekthet, men også mer enn det. Det som er valgt bort er i et spenningsfelt, en selvsagt midlertidighet som ikke handler bare om tid og sted, men også om tilstand. I dette spenningsfeltet, der avviste ting er i en flyktig prosess mellom det de engang var, det de er og det de skal bli, finner Forbergskog utgangspunktet for sitt arbeid.

Trykk her og bli klok på kunsten i Trondheim

Det er ikke så mye tradisjonelt søppel på Heggstadmoen Gjenvinningsstasjon. Alt er rimelig sortert og ligger på de rette stedene. Men det som virkelig overrasker når man først er der, er volumet, forteller kunstneren. I de fjellene av ting finner man en blanding av råstoff og helt funksjonelle gjenstander, verdifulle til og med. Alt avhenger av øyet som ser. På gjenvinningsstasjonen står den en gang dyre designerstolen, sammen med de gamle, slitte pallene. Her er de definert – ikke ut i fra tidligere funksjon eller status – men ut ifra materialet alene. Her er de begge bare treverk. Hvordan blir en ting definert som verdifull eller verdiløs? Hvordan faller verdifulle gjenstander ut av denne kategorien – «verdifull gjenstand» – og havner i et hav av alt annet som nå blir definert som «råstoff», for å bruke det politisk korrekte ordet?

Om vi hadde stilt disse spørsmålene til sosialantropologen Mary Douglas (1921-2007), hadde hun nok forklart at det handler om «a matter out of place». Det handler om de mønstrene vi lager knyttet til hvordan verden skal se ut, der alt har et bestemt sted, og en bestemt form å være i. Om noe ikke passer inn i disse mønstrene eller er på feil plass, så blir det valgt bort. For eksempel er håret fint så lenge det ligger på hodet. Finner vi hår i maten, så oppleves det plutselig som noe helt annet enn fint. Kjøkkenfronter i tre ser fint ut, og er ønsket av alle så lenge de er «in». Med en gang det er hvite og sterile kjøkkener som vises i interiørblader, dannes det nye mønstre om hvordan hjemmet til folk skal se ut, og da blir de en gang så vakre kjøkkenfrontene i tre opplevd av mange som utdatert, og ikke lenger ønsket. Jo tydeligere mønstrene er, jo mer passer ikke inn – og jo mer blir valgt bort. Og når tingene blir valgt bort, så synes vi en gjenvinningsstasjon er det rette stedet for dem å være i, altså utenfor synsrekkevidden vår. I et samfunn med sterk kjøpekraft, der definisjonen på hva som er «in» endrer seg like ofte som været i Trøndelag, er det ikke så rart at volumet er noe som overrasker når man er på en gjenvinningsstasjon.

Vi bruker ikke så mye tid for å se på materialets estetikk, i hvert fall ikke når de allerede er definert som avfall av samfunnet. Men på Trondhjems Kunstforening sitt utstillingsrom er disse avviste materialene og gjenstandene nå blitt kunst. Og som kunst er de gitt lov til å bli sett på. Her får de lov å ses til og med med et estetisk blikk. Kunstforeninger, -museer og -gallerier er steder der en kommer med en annen holdning til virkeligheten enn det en har i det daglige livet. Det er allerede en aksept for at kunst foreslår andre måter å persipere på. En går inn i disse stedene med en forhåndsbestemmelse om at her skal en bruke tid på å stoppe, se og oppleve.

Les også kommentarten «50 nyanser av rosa»

De fleste motiver som Forbergskog avfotograferer, kan man nok aldri finne igjen. De har vokst fram eller dødd ut. De er blitt tatt av noen eller kastet. Forbergskogs arbeider peker på kunstnerens tilstedeværelse, et nærvær i øyeblikket, og et blikk for materialets estetikk, der likhetsprinsipp regjerer. Enn om vi alle kunne sett på tingene i dagliglivet uten føringer om hva de er, og hvor og hvordan de skal være og oppfattes. Enn om vi bare kunne sett og nytt tingenes form, farge, kontrast, letthet og tyngde, det vakre i en nedbrytningsprosess, der materialet kommer fram og overgår tingenes form og funksjon.

Utstillingens tittel, «In Valid» spiller på ordets tvetydighet. Et ord som betyr «ugyldig», «uten verdi», eller «ufør», bærer i seg to ord som paradoksalt nok hver for seg står for «inne» eller «med», og «gyldig» eller «av verdi». Ordet «valid» kommer fra latin «validus» som betyr «kraftig, sunn, dyktig», og er knyttet til verbet «valere», altså «være sterk, være verdt noe». Jo mer man reflekterer over ordet, jo vakrere blir det. Vakkert, fordi denne flerstemmige tittelen klarer å fange nettopp både det som er flyktig, og midlertidig i tingenes natur, men også det som er varig.

Gjenstander eller mennesker – verdien av det som er rundt oss- er ikke statisk. Den er knyttet til konteksten og blikket. Men selv det som i dag er definert og behandlet som verdiløst, har en konstant iboende verdi. Det gjenstår bare at vi innser det.