Jonas Skybakmoen Kommentator

Plutselig står jeg i et månelandskap tomt for mennesker. Men egentlig er jeg på medie- og teknologikonferanse.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg har sneket meg ut fra hovedsalen. Bak en skillevegg, når ingen kan se, prøver jeg et par virtual reality-briller. En ny verden åpenbarer seg. Den ligner et månelandskap, fritt for mennesker. I horisonten ser jeg jordkloden. På den jordkloden finnes det noen tradisjonelle medieselskaper som sliter ganske tungt.

Konferansen NxtMedia ble arrangert på Rockheim denne uken. Det er «en møteplass for medie- og teknologimiljøene», ifølge arrangørene, som inkluderer Adresseavisen og NTNU. Idérike gründere og halvslitne journalister spiser felles lunsj. Teknologien fosser frem. Journalistikken går i motbakke.

For tradisjonelle papiraviser stupte reklamesalget med 43 prosent i oktober, ifølge Medier24. Det er ingen overraskelse. Fremtiden er digital. Men de digitale annonseinntektene går til Google og Facebook. Medier24 har selvsagt lagt saken om medienes sviktende inntekter ut på Facebook.

Flere har trykket «liker». Noen har også trykket på det glisende gulansiktet som signaliserer «haha». Haha? Kanskje kommer latteren av at medieselskapene har skjønt så lite av den vidunderlige nye verden. Den digitale transformasjonen skjedde liksom over natta for de tunge medieaktørene.

I en årrekke har disse medieaktørene fremstått som tunge, sakteflytende organismer. Parasitter som sosiale medier har forsynt seg grådig. Nyhetsmedier har levert enorme mengder innhold til stadig voksende plattformer utenfor egen kontroll.

Men kanskje handler latteren om noe annet. Noen mener at mediene gjerne kan steke i eget fett. Ganske få har nemlig tillit til at tradisjonelle nyhetsmedier rapporterer på en etterrettelig måte, viser undersøkelser. Det er Bernt Olufsen opptatt av. Han er tidligere sjefredaktør i VG og nåværende styreleder i Polaris Media.

Tidligere denne uken snakket han om hvordan denne tillitskrisen svekker demokratiet. Til stede på møtet var medlemmene i Polaris Medias redaksjonelle stiftelse og et knippe redaktører. Informasjonsstrømmen i dag er en usalig blanding av fakta, meninger, rykter, reklame og propaganda, mener Olufsen.

Ordskiftet er polarisert, underbygd av Facebook-algoritmer som bare gir deg mer av det du allerede liker. Nyanser drukner. Falske nyheter fra det amerikanske presidentvalget, laget av østeuropeiske ungdommer med mål om å tjene penger, blander seg med tradisjonelt, faktabasert nyhetsstoff.

For leseren er alt like bra og like dårlig. Alt er vinklet til det ugjenkjennelige, med mål om å høste klikk. Unge mennesker blir journalister for å bli lagt merke til, ikke for å snakke med andre mennesker, tror Olufsen. Og gamle eksredaktører snakker med forferdelse i stemmen om et samfunnsoppdrag som forvitrer. Ingen vil egentlig utføre oppdraget - og ingen vil kjøpe produktet. Slike beskrivelser får det til å brenne i gamle pressehjerter. På møtet ristet de på hodet og applauderte samtidig.

Men dersom Olufsens virkelighetsbeskrivelse stemmer, hvem gjør noe med det? Hvem bretter opp ermene? Hvem kaster seg rundt? Det skjer først etter NxtMedia-konferansen. Det er talks og powerpoints. Møteplassen er selvsagt et prisverdig initiativ: Det blir for dumt om ikke medieledere og tekno-innovatører skal møte hverandre.

Men noen må lage journalistikk. Noen må lete i dokumenter. Ringe kilder. Reise seg fra PC-skjermen, gå ut i den virkelige verden og oppsøke mennesker. Dette må de gjøre selv om saken til slutt skal presenteres som et funky 3D-diagram, en minivideo på Instagram eller en teksttung artikkel i friskt nettdesign.

Når jeg står i min virtuelle måneverden bak skilleveggen på Rockheim, kan jeg høre suset fra hovedsalen. Der snakker noen om et nytt 360 graders videokamera til 1400 kroner, som om dette er selve løsningen på mediekrisen. Vil en ny duppeditt gjøre faktabasert nyhetsjournalistikk uunnværlig for publikum?

Med brillene på føler jeg også en slags ro. Jeg er hensatt til en verden uten mennesker. Uten sure lesere, uten lave klikktall, manglende pluss-salg, kjendisstoff der en gravesak skulle hatt plass eller viktig stoff om fylkeskommunen som ikke en sjel ser ut til å bry seg om. Og så slår det meg: At her, midt i den vidunderlige, nye medieverdenen, finnes det nesten ingenting.

Noen må fylle den med innhold.