Jeg har nettopp opplevd å få akutt hjertesvikt og måtte reise fra Trones i Namsskogan via Namsos, St. Olav og til Rikshospitalet. Hvis ikke hjelpeapparatet hadde fungert optimalt hadde dette fått fatale følger for meg.

LES OGSÅ ORDET FRITT: Frykter tyveri i sikkerhetskontrollen

3. november ble jeg syk og ringte 113. Ut fra pusten min i telefonen konstaterte en trygg stemme at jeg måtte ha ambulanse. Den kom kjapt og allerede i ambulansen på gårdsplassen fikk jeg viktig behandling, «maske med motvind». I mottagelsen på Sykehuset Namsos var det plutselig fullt av hjelpere. Bestemte stemmer og beskjeder. Jeg peste fortsatt i maska, men hadde det litt bedre. På H5 kunne legen med ultralydmaskinen fortelle meg at jeg hadde hjerte-svikt og at jeg skulle videre til St. Olav med helikopter straks. Dette er andre gang i min sykdomshistorie at jeg har trengt helikoptertransport. Heller ikke denne gangen var det flyvær.

LES OGSÅ ORDET FRITT: Jeg er moren som gråt av lettelse fordi jeg ble fritatt for all skyld

Etter nødvendig hjelp bar det videre i sykebil. Denne gangen med lege, sykepleier og ambulansepersonell ved sida mi. De passet på EKG, blodtrykk, puls, holdt meg i hånda og strøk meg på kinnet. På St. Olav fortsatte de umiddelbart med nye undersøkelser utover natta. Mine nærmeste var der også. Vår eldste datter spurte «mamma, er du redd?». Jeg kunne si at det var jeg ikke. På grunn av at det hele veien hadde stått så flinke folk som visste hva de skulle gjøre.

LES OGSÅ ORDET FRITT: Jeg er så forferdelig lei av alt dette saltet på veiene.

Jeg ble sendt videre med ambulansefly til Rikshospitalet, vi fløy under skyene så det skulle bli lettere for meg å puste. De proffe legene på Rikshospitalet ga meg en diagnose de aldri hadde sett før på et transplantert hjerte. Jeg er hjemme på Trones igjen etter ti dager, og tar tida til hjelp. Er så takknemlig. Til alle dere i Helse Midt-Norge, og Riksen, som hjalp meg hele vegen fra Namsskogan til Rikshospitalet 3. november: Tusen takk.