Saken oppdateres.

Jeg liker å tenke på meg selv som et dynamisk menneske som henger med i tiden, men den livsløgnen henger i en syltynn tråd. Mye tyder på at jeg har kommet til et punkt i min utvikling der antall passord har oversteget kapasiteten til min hjerne. Nå er jeg et handlingslammet øyenvitne til at den ene etter den andre digitale infrastrukturen brytes ned rundt meg.

Les kommentaren: Gørr på landet

Tenåringen har låst ipaden min, og hvor HVOR er den magiske PUK-koden som kan trylle den opp? Mobilen varsler meg jevnlig om at den ikke har oppdatert icloud på mange uker og den lar det skinne tydelig gjennom at da kan noe skrekkelig skje. Nav maser om at jeg må åpne den digitale posten min. Helsedirektoratet får ikke fred i sjelen før jeg logger meg inn til ehelsekortet mitt, mens skatteetaten mener å ha noe usnakket med meg bak en annen låst dør.

Jeg var så dum å kjøpe en konsertbillett på svenske Ticketmaster. Nå spammes postkassa mi med svenske nyhetsbrev. For ikke å snakke om LinkedIn (bedre kjent som SpammedIn). Logg inn og meld deg av nyhetsbrevet liksom. For hvem i f…. husker passordet til svenske Ticketmaster? Jeg skulle så gjerne lagret alle passordene i den digitale nøkkelringen på mobilen min, men den er foreløpig ute av drift. Jeg har glemt koden til Apple-Id’en.

Kolleger deler dokumenter med meg i Dropbox, OneDrive, Doodle og GoogleKyssmeg etvisststed. Jeg har lyst til å hyle til dem at jeg vil ha det på papir, eller på mail da, om det absolutt må skje uten at litt skog må gå tapt. Det er bare å legge alt i skya, sier min kollega eplekjekt. Jeg ser opp, men ser bare mørke skyer i horisonten. Jeg har ennå ikke fylt 40, men føler meg som en digital skilpadde. Jeg er nesten helt utdatert.

Det er bare å se fram til de neste førti år!

Hør Adresseavisens kommentatorer på podkast


På forsiden nå