Alle, i hvert fall de fleste – jeg også, egentlig – vil ha en restriktiv innvandringspolitikk, i hvert fall en kontrollert innvandring.
Problemet er bare at både «restriktiv» og «kontrollert» kan bety så uendelig mye. Skal vi slippe inn ti tusen eller tretti tusen mennesker, eller enda fler? Jeg har ikke noe svar på det. Noen flykter fra krig og diktatur, og ønsker bare at de, og ikke minst barna, skal overleve. Andre drar fra fattigdom, sult og elendighet, og ønsker ikke annet enn et mer levelig og verdig liv.
Vi trenger nye nyttårsforsett
Hvis man i hele tatt har bare litt peiling på hvordan disse menneskene har det, er det ikke vanskelig å forstå disse ønskene.
Men hvordan dette skal konverteres i et tall som en grense for innvandring, er en vanskelig øvelse. Ingen innvandringspolitikk kan være rettferdig, i et overordnet perspektiv. I det store perspektivet er verden et ganske urettferdig sted. Noen, for eksempel vi nordmenn, er rike og velfødde og holder oss med et oppegående demokrati.
Les også kommentaren: Unge, desperate og uten rettssikkerhet
Mange av oss bor i eneboliger, vi har råd til 58 tommers flatskjermer, turer til Sydenlandet og nye kjøkkeninnredninger selv om den gamle egentlig funker bra nok.
Vi lever et overdådig luksusliv, om vi sammenligner oss med resten av verden. Vi er det landet der skjeve gulrøtter ikke kommer i butikkene, fordi noen mener at vi ikke vil spise noe slikt.
Vi lever i et land der millioner av spiselige høns havner i søpla og ikke i hønsefrikasségryta. Dette er en bruk av ressurser som er helt fremmed for store deler av verdens befolkning.
Vi kan naturligvis mene at vårt gode og rike liv er fortjent. Vi har jo «bygget landet», må vite. Strengt tatt har vi jo ikke det.
Vi har en enorm kystlinje mot et næringsrikt hav, som gir rom for fiske og lakseoppdrett, og naturen har lagt igjen olje i bøtter og spann under den havbunnen vi råder over.
Nei, vi har vunnet «The Golden Ticket», for å si det med gruppa Highasakite. Det er en ærlig sak å ha gullhår et unevnelig sted. På den annen side blir vi ikke, i hvert fall ikke jeg, veldig sjarmert av multimillionærlottovinnere som bruker rikdommen til å anskaffe luksusbiler og champagne til fem tusen kroner flaska.
Heller ikke sjarmerer det meg at nyrike har hytter på 300 kvadrat med åtte dass på Oppdal. Det er ganske vulgært, egentlig.
Men vi kan jo ikke, som en eller annen politiker så delikat har sagt det, være «verdens sosialkontor» eller bære innvandrere inn på gullstol. Likevel – kanskje finnes det en anstendig mellomting? For eksempel: La oss hjelpe dem der de er! Det høres jo fint ut. Problemet er jo at vi ikke gjør det.
Dette debattinnlegget er blitt en hit: Tving ungdommen til å legge vekk uvanen med å si «schøttkak» og «schyllingvinga»
Oppe i dette viser det seg at noen innvandrere har lurt seg inn i landet på falske premisser, ved som barn å ha påstått at de kom fra land A, mens de kan mistenkes for i stedet å komme fra nabolandet B.
Ok, mange har riktignok latt seg integrere, de har tatt seg utdanning, har fått seg jobb og blitt skattebetalere; å være en skattebetaler er jo et adelsmerke i dette landet.
For å spore opp disse forferdelige løgnerne er det etablert et prosjekt.
Tunge juridiske ressurser er satt inn for å spore opp disse forbryterne, og få tatt fra dem statsborgerskapet og få sendt dem ut.
Man skal jo pinadø ikke lure seg til «The Golden Ticket», et sted må grensen gå! Samtidig: Arbeidslivskriminaliteten blomstrer. Den profesjonelle kriminaliteten griper om seg. I deler av kongeriket blir alvorlig økonomisk kriminalitet ikke etterforsket, men henlagt.
En propagandaminister
Etterforskningen av familievold og seksuelle overgrep skriker etter ressurser.
Er det mulig å tenke seg at de ressursene som brukes til å få avslørt og få sendt ut de som har bløffet om opphavsland, kunne ha vært anvendt til noe mer fornuftig, i et samfunnsmessig perspektiv?
Jo, jeg synes faktisk det.
Problemet med en innvandringspolitikk er at den i siste instans faktisk gjelder mennesker på individnivå. TV-programmene til Leo Ajkic burde være en øyeåpner.
Å se vår lokale politimann Geir Hilmarsen berge fortvilte mennesker i ferd med å drukne i Middelhavet, burde få oss til å se at dette gjelder mennesker, folk med det samme menneskeverd som vi som ble født med «The Golden Ticket».
permitor@hotmail.com