Debatt

Den dagen Nav tok fullstendig livsgnisten fra meg

Vi navere er jo ikke så populære verken blant politikere eller forståsegpåere, skriver artikkelforfatteren.   Foto: Sara Johannessen, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Jeg har over flere år vært syk, dessverre. Jeg har fått flere diagnoser og sykdomsbildet har variert. Jeg har tilbrakt mange måneder på sykehus, både frivillig og ufrivillig.

Jeg har vært så langt nede som et menneske kan komme, men har gang på gang sakte arbeidet meg oppover, for så å falle helt til bunns igjen. Jeg har hele tiden hatt det målet at jeg skulle klare å komme meg tilbake i jobb, om det så bare var i en 20-prosent stilling.

LES OGSÅ: Er det verdig at eldre skal gråte på telefonen?



Ellers ville de fem harde årene med kombinert jobb og studier, barn, familie og samfunnsengasjement vært forgjeves. Jo da, Nav har for så vidt vært tålmodige, og sist høst fikk jeg min siste sjanse til å bevise at jeg var noe å satse videre på. Jeg måtte på kurs sånn at de kunne finne ut hvor mye jeg var i stand til å jobbe. Arbeidsevnen min var på det tidspunktet vurdert til maks 20–30 prosent. Hva skjer så, jo jeg starter på et kurs som tilsvarer over 60-prosent stilling.

Pliktoppfyllende som jeg gjerne vil være, så møter jeg så ofte jeg kan, med det resultat at jeg blir sykere enn på lenge. I begynnelsen av desember har min saksbehandler i Nav møte med kursleder og min behandler som jeg har gått til i mange år. De bestemmer at jeg må søke om uføretrygd, noe jeg får meddelt muntlig av kursleder.

Les også: Digital skilpadde



Det budskapet mottar jeg med sorg, men samtidig er jeg så sliten at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg før det har gått ei ukes tid. Da bråvåkner jeg. Hva var det som ble sagt, for fortsatt hadde jeg ikke fått noe info fra Nav om dette. Logger meg så inn på Nav sine sider for å finne søknad om uføretrygd. Finner siden, men der står det at jeg ikke kan søke ennå, fordi Nav mangler rapporter som behandler og kursleder skulle skrive.



Ettersom jeg ikke hadde hørt noe fra Nav, og jeg fortsatt sto i kurstiltaket, regna jeg med at jeg fortsatt ville få økonomisk støtte til uføresøknaden ble behandlet. Men nei da, det var ikke sånn det var. Jeg stusset litt da jeg plutselig fikk lite utbetalt, og etter et kort møte med saksbehandler på Nav fikk jeg forklart at jeg ikke fikk mer i støtte før uføresøknaden ble innvilget (noe som kan ta opptil 8 mnd).

Tror jeg ble helt målløs det første minuttet før jeg stotrende spurte om det virkelig var sant – at de ikke hadde overgangsløsninger mens man ventet på at uføresøknaden ble behandlet.

Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

Fikk du med deg denne kronikken: Sannheten om Rinnans henrettelse

Fikk igjen bekreftet at jeg ikke kunne få mer støtte, og siden jeg var gift regnet de med at jeg ble forsørget av mannen min. Der og da raste verden, og jeg fikk igjen følelsen av hvor lite verdt jeg var. Det var dråpen som gjorde at begeret rant over.



Livsgnisten forsvant helt, og den helga som fulgte ble helt jævlig, selv om familien prøvde å støtte så godt de kunne. Nå har det etterpå ordnet seg for meg økonomisk takket være noen i støtteapparatet rundt meg, men hva med dem som ikke har støtteapparat? Det å bli erklært ufør har for meg vært vanskelig og sorgfullt (vet at folk har klart å komme seg tilbake i jobb etter noen år som uføre, men det er en fattig trøst).



Er jo ikke så populære vi navere verken blant politikere eller forståsegpåere. Akkurat i denne tiden med vanskelige følelser og til tider kaotiske tanker trenger jeg mer støtte enn noen gang, og da tenker jeg ikke på økonomi.

Rundt om i Norges land finnes det tusenvis av ulykkelige sjeler som har fått drømmene knust på grunn av sykdom og ulykker, og i de fleste tilfeller er de ikke selvpåført.

Hør våre kommentatorer snakke om alternative fakta, journalister og kokkekamp

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Tror virkelig Nav at regningene våre slutter å komme når inntektene uteblir?

Hva om vi som en stor familie var fullstendig avhengige av de kronene jeg fikk hver måned? Hva skulle vi da gjort – tatt opp dyre forbrukslån, solgt huset etc.?

På forsiden nå