Vi er alle enige om at så lenge vi kan bruke norske ord, må vi gjøre det. Alle er riktignok sterkt sagt. De som står bak ord som Powerhouse, Ocean Space Center og Sealab og som kaller hotellene sine Clarion, Quality, Comfort og Scandic, mener selvfølgelig noe annet.
Vet du ikke hva ROFLMAO betyr?
De tror antakelig at engelsk er stor stas, at power er flottere enn kraft og energi, at ocean har mer schwung over seg enn hav. I gründermiljøet ser de også ut over landets grenser. Der snakker de om Work-Work og Digs, meetups, hackathons og hubs.
Går vi fra prat til penger i gründermiljøet?
I næringslivet har vi chief executive officers (CEO), human resources management (HRM) og mye annet. Hvorfor være selger når du kan kalle deg key account manager (KAM)?
De som står bak navnene på de to nye sentrene for fremragende utdanning som nettopp åpnet i Trondheim, mener i tillegg at hvis man både kan bruke engelske navn og blande store og små bokstaver, da blir det råstilig. Sentrene heter med NTNUs egen stavemåte ENgage og ExcITEd.
Wow! Kult! Hipt! Not!
Sentre for fremragende utdanning er åpnet.
Men ellers mener jo alle at norsk er bedre enn engelsk. Det slår i hvert fall an på en helt annen måte. Det oppdaget jeg da jeg skulle vippse penger forleden dag. På grunn av mottakerens bankforbindelse, ville det gå kjappere med Mobilepay.
- Ok, jeg kan mobilpaye deg pengene, forsøkte jeg å si, men tunga slo krøll på seg. En viktig årsak til at Vipps slo an så voldsomt og umiddelbart, er jo at det norske navnet er genialt, også fordi det kan gjøres om til et verb med å slenge på en «e».
En dag forstår kanskje de som står bak sløve engelske navn at norsk er mer lønnsomt. Da er det håp om at flere tenker like kreativt som dem som står bak rammebutikken List og hempe.