Saken oppdateres.

Mye har vært sagt om kommunereformen, det meste har vært negativt. En flopp er den mest brukte beskrivelsen, noe som slett ikke er rettferdig mot kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og hans venner. Noe nytt kommunekart har vi ikke fått, men dette er den største sammenslåingen av kommuner siden 1964. Over 90 kommuner har gjensidig funnet hverandre. Det viktigste er likevel mentalitetsendringene. Nabopraten har slett ikke vært resultatløs. Ordførere som aldri før har snakket sammen på denne måten, har utredet og lansert nye kommuner. De fleste ble det ikke noe av, men mange prosesser er under modning. Det er lagt et godt grunnlag for at mange fler kommuner vil kunne slå seg sammen de neste årene. Likevel velger regjeringspartiene og Venstre å tøyse det til med å bruke tvang på målstreken.

Tvang er ikke nødvendigvis galt. Regjeringen har selv varslet tvang i tilfeller der én kommune er til hinder for at det blir en ønsket regional løsning. Tvang hadde også vært på sin plass dersom Stortinget virkelig tegnet et nytt norgeskart. Men det virker meningsløst å bruke tvang på noen få gjenstridige kommuner. Det er for tilfeldig og svakt begrunnet at Ørland og Bjugn og ytternamdalskommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal slås sammen med tvang, mens en rekke andre åpenbare kandidater går fri.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Venner vel så viktig som velgere

Mange mener at Ytre Namdal burde bli én kommune. Regionen har i praksis ett arbeidsmarked og burde ha mye å vinne på å slå seg sammen. Som i så mange andre tilfeller, handler det mye om lokalisering. Hadde de bare blitt enig om hvor kommunesentret skal ligge, så hadde Vikna og Nærøy funnet hverandre. Da er situasjonen annerledes på Leka. Den lille øykommunen stritter imot. Selv om det er vanskelig å se for seg at Leka skal klare seg alene i framtida, er det lett å forstå frykten for å bli sugd inn i storkommunen. Det er fint lite som tilsier at det er mer berettiget å bruke tvang i Ytre Namdal enn i en rekke andre kommuner i Trøndelag. Det er en hel haug kommuner som burde ha mye å vinne på sammenslåing, på samme måte som det er mange fler kommuner enn Leka som er for svake til å stå alene.

Da er det lettere å forstå behovet for at noen «voksne» griper inn på Fosen. De farselignende prosessene mellom kommunene har kanskje høy underholdningsverdi for utenforstående, men fylkesmannen er reelt bekymret for at Ørland og Roan skal bli stående alene. Statlig investering i ny kampflybase på Ørland gjør det nødvendig med en stabil og forutsigbar kommuneøkonomi som Ørland ikke kan levere alene, heter det i begrunnelsen. Men er argumentet sterkt nok til å bruke tvang?

I en reform som har vært bygd på frivillighet, virker det meget uklokt å bruke tvang på noen ytterst få. Det blir sannsynligvis svært mye støy for lite. Tvang er sjelden en god start på noe nytt forhold. Men enda verre er at dette kan ødelegge for de mange prosessene som er i gang. Sannsynligheten er stor for at dette svekker tilliten mellom myndighetene og lokalpolitikerne. Ikke minst gir det en sulten opposisjon svært gode argumenter i valgkampen. Klarer ikke Senterpartiet å sanke flere stemmer på dette, så klarer de det aldri.

Det hadde vært forståelig med bruk av tvang dersom dette var de siste brikkene som måtte på plass i puslespillet. Slik er det dog ikke. Etter denne sammenslåingen vil landet fortsatt være et lappeteppe av små og store kommuner med varierende evne til å løse oppgaver. Tvangssammenslåingene bidrar ikke til å endre dette, men kan være til hinder for gode prosesser videre.

På forsiden nå