Én av tre mener at norsk kultur er truet. Det forklarer noe av sprengkraften i kulturdebatten.

Foto: jan o, Jan O

Det skapte mye oppstuss da kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) ba oss være stolt av det norske. I en oppstemt julehilsen til sitt store facebookhoff trakk hun fram brunost, grøt, dugnad og Kvikk lunsj som typiske eksempler på norsk kultur. Et ganske uskyldig budskap, litt brunost har sjelden vekket verken den store begeistringen eller harmen. Like fullt satte kulturministeren Facebook i brann. Noen mente Helleland leflet med høyrepopulistisk retorikk, mens andre bare var lei av maset om å være typisk norsk. Og hva er egentlig typisk norsk i en global verden? For mange av oss er det få ting som gir mer klaustrofobi enn å bli presset inn i norske stereotypier med bunad, julesanger, kålstappe, binders, nisselue og ski. Særlig ski, må det være lov å bekjenne i disse VM-tider.

Men det som forundret meg vel så mye som kritikken, var hvor mye positiv oppmerksomhet Hellelands julehilsen fikk:

–Noe av det beste som er skrevet.

–Endelig noen som sier det vi tenker og føler.

–Endelig en kulturminister som tør å fremheve den norske kulturen.

Honnørordene runget i facebookveggen. Pussig nok. Kanskje var ikke innlegget så mye å hisse seg opp over, men jeg så heller ingen grunn til å gå i taket av begeistring. Det kunne umulig være den litterære kvaliteten som berørte massene. Hva i all verden var det hun da rørte borti?

Litt av svaret på dette voldsomme engasjementet finner vi muligens i Adresseavisen og Aftenpostens serie om populisme i Norge. I kjølvannet av brexit, Trumps valgseier og høyrepopulistisk framgang i Europa har det presset seg fram en debatt om hvorvidt det finnes nasjonalistiske og populistiske strømninger også i Norge. Er norske kommentatorer og eksperter like blinde for hva som rører seg som sine kolleger i USA og England har vært?

I en helt fersk undersøkelse kommer det fram at så mye som én av tre mener at norsk kultur er truet av innvandring. Hva som er norsk kultur er ikke definert, og dette kan sikkert problematiseres herfra til evigheten. Like fullt er det et oppsiktsvekkende høyt tall. I den åpne samfunnsdebatten har det vi gjerne tenker på som slike holdninger vært forbeholdt noen få langt ute på høyresiden. Det har ikke vært stuerent å uttrykke at norsk kultur skulle være truet. Det betyr ikke at holdningene ikke finnes. Såpass burde vi kanskje ha lært nå.

Undersøkelsen viser at det er åpenbare forskjeller mellom by og land. Så mye som 42 prosent av dem som bor på bygda mener at den norske kulturen er truet. Tallet er lavest i storbyene. Det er også store partipolitiske forskjeller. Ikke overraskende er Frps velgere mest enig, mens Senterpartiets velgere kommer på en god andreplass. Plass på pallen blir det også til høyrevelgerne. Derfor er vi kanskje ekstra vare når politikere fra disse tre partiene uttaler seg på måter som kan tolkes inn i dette bildet, som Helleland gjorde i jula eller når kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil ha kulturkanon, som Sp-nestleder Ola Borten Moes nylige utsagn om at «norsk nasjonalisme er en positiv kraft» og som innvandringsminister Sylvi Listhaugs (Frp) jevnlige drypp.

LES OGSÅ: Nordmenn mangler tro på effekten av kommunesammenslåing

Oppsiktsvekkende er det heller ikke at det er SV, Venstre og Rødts velgere som er mest uenig. Det som derimot er interessant, er at svært få er nøytrale i dette spørsmålet. I meningsmålinger finnes det ofte store «vet ikke» og «verken enig eller uenig»-kategorier, men her er det fleste enten enige eller uenige. Det kan tyde på at spørsmålet har en sterk polariserende kraft. Få spørsmål vekker mer krass og følelsesladd debatt, selv om utgangspunktet er noe så harmløst som brunost og julesanger. Rommet for å tolke hverandre i beste og verste mening, er stort. Å prøve å definere norsk kultur er som å vifte med en fyrstikk på et dynamittlager.

De færreste norske politikere ønsker å bli oppfattet som populister. Like fullt er det fristende å fiske i dette havet. Sannsynligvis er det større enn vi liker å tro.