Etter å ha snakket med ei venninne, som i likhet med meg jobber på St. Olavs Hospital, skjønte jeg fort at vi som jobber med pasientene ikke er de eneste som mangler et lite klapp på skulderen eller en takk for den jobben vi gjør.

Når jeg henter skitne kopper fra et pasientrom og setter dem på tralla, blir de ofte på mystisk vis vasket og satt tilbake i skapene.

LES OGSÅ: Jeg må fraråde alle fra å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en bløff

Når jeg kaster søppel, slipper jeg søpla ned i en sjakt der alt søppelet bare forsvinner, ute av syne – ute av sinn. Vi har også ett skap med bandasjer, barberhøvler, og annet utstyr som er fylt opp av seg selv etter noen dager, og den store pappbøtta og det farlige avfallet fordufter bare det også. Maten til pasientene og tøy-trallene kommer opp av seg selv, og når en pasient skal en annen plass på huset, sender vi bare en melding på dataen, og vips! Pasienten er der han/hun skal være. Og alt dette bare skjer, så jeg tar det for gitt.

LES OGSÅ: Talltull med deltid for sykepleiere

Som helsefagarbeider på en sengepost, er det pasientene mine som er i fokus. Selv om den jobben jeg gjør er viktig for mange, får jeg sjelden en takk.

Så jeg spekulerer ofte over om folk ikke ser viktigheten i min jobb, ettersom jeg sjelden får en takk eller en klapp på skulderen. Hvis vi i helsevesenet får en kommentar på den jobben vi gjør, så er det ofte noe negativt.

Nettopp fordi at folk tar den hjelpen vi gir dem for gitt, og fordi det er uforståelig at vi kan ha en dårlig dag eller ikke rekker over alt vi burde ga gjort. Portører, kokker, postverter, renholdspersonalet, de som steriliserer utstyr og andre ressurspersoner kjenner nok på den samme følelsen som meg. Så nå er det virkelig på tide:

Tusen takk! Til alle som rydder opp i mitt rot på jobb, og hjelper meg til å ha en så bra arbeidshverdag som jeg har på St. Olav!

Les også debattinnlegget: Hver dag får mennesker hjelp til å dø på norske sykehus

Les også: Slik skal vi bygge en fremragende helsetjeneste

Takk til postvertene som vasker de skitne koppene som jeg legger ifra meg. Til alle de som tømmer avfallet i sjakterommet. Takk til de som fyller opp skapene våre, kommer med maten og tøyet vårt, og takk til de som frakter pasientene fra a til å.

Og ja, takk til alle dere andre som gjør en så utrolig viktig jobb for fellesskapet, og som utgjør en enorm forskjell for min og andres arbeidshverdag.

Jeg har mange ganger stilt meg dette spørsmålet: hvordan hadde arbeidshverdagen vært uten dere? Og jeg håper flere enn meg stiller seg det samme spørsmålet.