Denne uken arrangeres filmfestivalen Kosmorama for trettende gang. I dag er den først og fremst en begivenhet for et stort publikum av filmelskere og en viktig møteplass for en voksende regional filmbransje. Den nasjonale posisjonen er derimot noe mer usikker.

Det beste med Kosmorama er at festivalen gir det trønderske publikum en helt unik mulighet til å få med seg spennende, viktige og underholdende filmopplevelser. Festivalen byr på 80 ferske og nøye utvalgte filmer fra hele verden, mange av dem vil ellers ikke bli vist på kino i Norge.

Her kan man også møte filmskapere, delta på premierer, seminarer og samtaler rundt filmene. Med en årlig «pitchekonkurranse», der nye filmideer lanseres, bidrar festivalen også til oppmerksomhet og inspirasjon for nye filmrekrutter. Ideen til filmer som «Max Manus», «Pionér» og «Hjertestart», sistnevnte på kino nå, ble presentert her.

Kanonprisen er festivalens egen prisutdeling. I motsetning til Amandaprisen, som kåres av en jury, blir vinnerne av Kanonprisene stemt frem blant bransjens egne. Det har gjort at flere av vinnerne har ment at den er vel så betydningsfull som Amanda.

Et forslag om at vi bare trenger én nasjonal filmpris, kunne ført til nedleggelse av Kanonprisen. Det ble heldigvis ikke fulgt opp, og i januar bevilget Norsk filminstitutt penger både til Kosmorama og Kanonprisen. I fjor høst øket også Sør-Trøndelag fylkeskommune sin støtte til festivalen. Dette gir albuerom og tid til eventuell fornyelse.

Les også kommentaren "Kanonprisen for god til å bli erstattet"

Kosmorama er en av de store og faste kulturbegivenhetene i Trondheim, men den strever med å oppnå stor nasjonal oppmerksomhet og betydning. Publikumsoppslutningen har vært økende, men fortsatt er det er stykke igjen før Kosmorama er like viktig for bransjen som Haugesundfestivalen eller like stor som festivalene i Bergen og Tromsø. Spørsmålet er hva slags posisjon festivalen ønsker å ha.

Med trygghet for offentlig støtte, et relevant program og god respons fra publikum, har den i alle fall et godt grunnlag for vekst og videreutvikling. Trondheim fortjener en skikkelig filmfestival, men da må også publikum kjenne sin besøkelsestid.

Les portrettet med festivalsjef Silje Engeness