Sjelden har det vært mer åpent hvem som skal styre landet etter neste stortingsvalg.

Der Solberg er jordnær, tydelig og ujålete, oppfattes Gahr Støre av mange som en pompøs tåkefyrste. Selv om det er urettferdig, er merkelappen tung å fjerne. Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Torsdag samles Høyre til landsmøte på Gardermoen, og det blir også startskuddet for valgkampen. De neste ukene vil samtlige partier snekre ferdig partiprogram, velge ledelse og motivere troppene til valgkamp. Et halvt år før stortingsvalget vil mye handle om regjeringsmakt. For Høyre og Arbeiderpartiet gjelder det å ha best kontroll på de tre p’er – personene, politikken og partnerne.

Personene: Statsminister Erna Solberg er kanskje det sterkeste kortet regjeringen har. Hun har blitt en populær og respektert statsminister, mot alle odds. Solbergs styrker er at hun er jordnær, direkte og tillitvekkende. Ingen store ord og pompøse vendinger der i gården. Det du ser er det du får.

Der kunne hun ikke vært mer ulik sin eneste reelle utfordrer, Ap-leder Jonas Gahr Støre. Der Solberg er jordnær, tydelig og ujålete, oppfattes Gahr Støre av mange som en pompøs tåkefyrste. Han er en dyktig og visjonær retoriker, men er langt mer svevende og høyttenkende i stilen. De styrkene Støre har, kommer ikke alltid til sin rett. Har man først fått merkelappen tåkefyrste, skal det også mye til å kvitte seg med den. Det blir ikke bedre av at Ap har framstått vinglete og uklar i opposisjon.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det store matparadokset

Men det er ikke barepersonligheten som skiller de to statsministerkandidatene. De har også hatt en svært ulik formkurve. Der Solberg har bygd seg gradvis opp over mange år, har Støre startet sin karriere nesten på topp. Erna Solberg var kjent som en grå mus, som sakte, men sikkert har styrket sin stilling. Det er nesten vanskelig å forstå hvor upopulær hun en gang var i egne rekker.

Få hadde for noen år siden trodd at hun skulle bli så godt likt som statsminister. For Støre var det annerledes. Han var det gudbenådede talentet som var den åpenbare arvtager etter Jens Stoltenberg. Han skinte som utenriksminister og har på mange måter hatt en dalende stjerne. I krokene diskuteres det om han er den rette lederen for Ap. Slike diskusjoner finnes ikke i Høyre.

Personkampen leder Høyre klart.

Politikken: Om Høyre har en tydelig frontfigur, så har de et desto mindre tydelig politisk prosjekt. Det er neppe klart for velgerne hvorfor den blå regjeringen skal gjenvelges. Hva er det de skal gjøre nå? Etter åtte år med de rødgrønne var det ikke så vanskelig å selge inn et budskap om å «forandre, fornye og forbedre» Norge. Da var Stoltenbergs mannskap åpenbart full av seg selv og tom for ideer. Men det holder neppe en gang til. Det er vanskelig å se et klart borgerlig prosjekt og hvilke saker de skal vinne valget på.

Trøsten er at alternativet heller ikke er så lett å få øye på. Ap og SV har vært både usynlige og utydelige i opposisjon. Det er langt unna den rødgrønne kraftsamlingen Ap, SV og Sp representerte før valget i 2005. Deres løfter om ny kurs har kanskje vært det klareste regjeringsalternativet i nyere tid. Det mobiliserte også kraftig, både velgere og egne tillitsvalgte.

Det klareste alternativet til regjeringen er det i dag Senterpartiet som representerer. Deres «skru klokka tilbake»-holdning og motstand mot alle reformer er i dag den sterkeste utfordreren til de blå. Det merkes også på alle målinger, som viser en sterk mobilisering for Sp. Heller ikke de andre partiene er ubemerket av dette. Arbeiderpartiet er tydelig inspirert av Sps framgang og prøver å markere seg på kommunereform, landbruk og distriktspolitikk. Aps problem er at de mangler troverdighet og blir en blek kopi av Sp, istedenfor å være et tydelig alternativ.

Verken Høyre eller Ap har veldig tydelige politiske alternativ. Det har derimot Sp.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Dynamitt på norsk

Partnerne: Den lange valgkampen vil handle mye om allianser. Sjelden har det vært mer uklart hvem som skal finne sammen og hvem som evt slår opp med hverandre. Høyre og Ap elsker å slå hverandre i hodet med beskyldninger om kaos på den andre siden, men det kan slå begge veier. Ingen av dem har noe glassklart alternativ å vise til.

Regjeringssamarbeidet har holdt bemerkelsesverdig godt. De fleste spådde at idyllen ikke ville vare særlig lenge med elleville Frp i regjering. Innad i regjeringen har det gått forbausende bra, og de framstår som et solid team. Da er forholdet mellom Frp og samarbeidspartiene Venstre og KrF desto mer krevende. Budsjettkaoset i høst tydeliggjorde dette. Klima og innvandring er saker som gjør disse partiene nesten umulig å forene. Verken Venstre eller KrF ønsker å se Frp i regjering, spørsmålet er hvilket av to onder de velger: Ap eller Frp.

De rødgrønne har mer orden på alliansene, men er likevel ikke fri for problemer. Det er ingen hemmelighet at SV og Sp ikke nødvendigvis elsker hverandre. Det Sp som nå vokser på meningsmålingene, er i betydelig konflikt med SV på viktige saker som miljø og grunneierinteresser. De rødgrønne vil sannsynligvis være avhengig av støtte fra andre partier som ikke går så godt sammen. SV vil ha store problemer med å samarbeide med KrF, mens Miljøpartiet de Grønne og Senterpartiet neppe finner tonen i alle saker.

Ap har mer kontroll på sine partnere, men dette er ikke enkelt for verken Ap eller Høyre.