I 2017 feires 100-årsjubileet for salget av Dansk Vestindia til USA. Den sorte befolkningen, som to generasjoner tidligere hadde blitt kvitt slaveåket, ble solgt på ny.
Ved forrige valg hevdet Jens Stoltenberg at «Norge er så høyt verdsatt ute i verden fordi vi ikke har noen kolonial fortid». I årets nyttårstale tok Erna Solberg den selektive hukommelsen til nye høyder, og sa, «vi var verdens tredje største sjøfartsnasjon i seilskutetiden».
LES OGSÅ: Sukkerhusets rolle i slavehandelen
Industrialismen startet ikke med Jenny, men hundre år tidligere, da europeiske gründere opprettet den såkalte trekantruten, hvilket besto av a: slavetransport fra Afrika til Karibia, b: frakt av sukker og andre plantasjevarer fra Karibia til Europa, c: retur med våpen og brennevin til Afrika. Samme skip på hele runden, i hver havn rigget om til neste etappes bruk. Bare fra de danske fortene i Afrika ble mer enn 100.000 mennesker skipet til St. Thomas, St. Jan og St. Croix i Karibia, på dansk-norske skip.
Et komplett regnskap er umulig å gjøre opp, men til sammen satte flere titalls millioner afrikanere livet til i Europas kolonier.
LES OGSÅ: Dronning Victoria var en tøff og mektig dame.
I 1673-1674 fikk svenske «Dronning Christina» med kaptein Poul Jansen ved roret, og norske «Friederich», ført av skipper Børge Andersen, sjøpass for en seilas til Guinea. Så var det i gang. For å kunne gjennomføre dette innenfor et verdensbilde som hadde kristen nestekjærlighet som målestokk, var det nødvendig å dehumanisere de sorte.
Få uttrykte det tiltrengte menneskesyn i så utvetydige ordelag som Dansk Vestindias første guvernør, Jørgen Iversen: «En slave er en maskindel det ikke lønner seg å vedlikeholde, men å bruke opp, og erstatte».
Er du interessert i byhistorie? Da bør du også lese kronikken:
Det lønner seg for byen å ta vare på bryggene
Ironien er at Iversen antagelig var den eneste i sitt miljø som ikke var rasist. Tvert imot. Iversen tvilte aldri på at fremfor Gud var afrikaneren menneske som han selv. Med ondskapens uendelige banalitet som vitne, førte han bevis for det: Den sorte huden var en ubetydelig ferniss. Det så alle straks den var pisket av.
Dansk Rigsarkivs Vestindia-avdeling rommer 1.7 hyllekilometer med arkivalier. Planen er at alt materiale skal være ferdig digitalisert innen Transfer Day, 31. mars 2017. Det er en nødvendighet for historieforståelsen. Beklagelig er det at knapt en meter av disse hyller har det sorte perspektivet.
Grunnen er at de slavegjorte verken skriftlig eller muntlig kom til orde. De første 100 år av Dansk Vestindias historie var de nektet å møte en hvit manns eller kvinnes blikk, enn si, tiltale ham i annet medfør enn det som vedrørte arbeidet. Ble de straffet for å ha forbrutt seg mot denne «plakat», var de pålagt å kvittere med et danke baas. Å frata dem stemme var en bevisst strategi fra kolonimaktens side. Å frata dem menneskeverd var en annen. Dette arbeidet tok til allerede før overfarten, mens de ennå var internert på Guineakystens handelsfort.
Det startet med å brennemerke slavens høyre lår med slavekompaniets segl. En stor S inni en hjerteformet rand. Man var ikke lenger menneske. I de hvites øyne var man en maskindel.
Dernest fratok man dem tradisjonelle navn, og erstattet dem med navn det var enkelt for en kristen å huske. Jeppe, Pieter, Magdalena, Susanne.
Så ble de frarøvet familie. Ektefeller ble skilt på slaveauksjonen. Foreldre ble skilt fra barn, barn fra søsken. Språk og dialekter gikk i glemmeboken. Familier, klaner og stammer ble spredt, først på skip, så på plantasjer, for å hindre sammensvergelser.
De ble fratatt tradisjoner og tilhørighet, landsby og land. Først og fremst ble de fratatt verdighet. De var pionerer i den industrielle revolusjon, ikke som Jenny for å kle Europas barn, men for å mette et nylig oppstått sukkersug i Europas borgerskap, og fylle lommene til skamløst rike gründere.
Da misjonærene omsider banket på koloniens dør, omkring 1730, ble de først møtt med skepsis, senere, med velvilje. Skepsis fordi planterne ikke hadde punget ut for kirkegjengere, men for maskindeler. Da velviljen omsider vant innpass, skyldtes det forestillingen om at en kristen slave var en føyelig slave som saktmodig vente det andre kinn til, i påvente av lønn i himmelen. (Da det viste seg at slavegjorte med løfte om hinsidig salighet ikke var redde for å dø under opprør, ble velviljen til skepsis igjen).
Til dette bildet hører også at misjonærene som etter hvert kom selv hadde plantasjer med dertil hørende slavelandsby. Mange misjonærer unnlot å døpe egen bestand, da dette ville medføre et moralsk krav om å betrakte slavene som likeverdige, med plikt til elske dem som seg selv, noe som i siste instans umuliggjorde slavehold.
Skal så Europa betale erstatning for denne forbrytelse mot menneskeheten?
Skal Europa i det minste be om unnskyldning? Vil det, hvilket innebærer en innrømmelse av skyld, i så fall også medføre erstatningsansvar? På hvilket grunnlag skal erstatningssummen - for Danmark og Norges vedkommende - for 245 års rovdrift på det beste av Afrikas menneskelige ressurser kalkuleres? Hvordan, og til hvilke summer, takseres et ubegripelig antall menneskers lidelse?
Slipper vi i det hele tatt unna med et unnskyld?
Men mye av Europas velstand er fundert på fortidens forbrytelse.
Ukalkulerbare årsaker til Afrikas elendighet har samme kilde. Eksempelvis er Somalias og Eritreas forferdelige tilstand i dag direkte resultat av Italia som kolonimakt.
Fortiden har betydning for vårt daglige liv, også for de mange fra sør som nå banker på Europas dør. Om vi ikke står i personlig gjeld, er måten vi erkjenner vår historie på avgjørende for vår selvforståelse.
Danmark og andre nasjoner som har tatt innover seg den kollektive skyld, kaller det kolonitid. Afrikanere, afrokaribiere og afroamerikanere kaller det slavetid. Her til lands kaller vi det seilskutetid, og lengter skamløst tilbake til den gang Norge var å regne med.