Jeg er en enkel gutt, og det er mye jeg ikke forstår. Ordet «bærekraftig», for eksempel, har jeg aldri helt fått taket på.
Ordet er like håndfast som tåke. Jeg har gjort som enkle gutter gjør når de lurer på noe; jeg har googlet, men jeg er ikke blitt så mye klokere.
Gro Harlem Brundtland var den første som brukte ordet. Brundtlandrapporten fra 1987 er opptatt av bærekraftig utvikling. Vi ikke skal forbruke så mye i dag at det går ut over kommende generasjoner.
Det høres fint ut, men nå brukes ordet om alt mulig. Til og med enkle gutter hører av og til på radioprogrammer som «Dagsnytt 18» og «Politisk kvarter». Der hører jeg stadig om bærekraftig verdiskaping, bærekraftig velferd, bærekraftige jobber, bærekraftig vekst, bærekraftige bedrifter, bærekraftig forvaltning, bærekraftig skogbruk…
Bedriften Tork, som leverer papir som man kan tørke seg med både her og der, er også opptatt av ordet. På hjemmesidene skriver de at «vi setter bærekraft høyt, ikke bare for planeten, men også til fordel for ditt sluttresultat, dine ansatte og interessenter.»
Fint skal det være, om det så er dopapir. Og de politiske partiene: Høyre smykker seg med ordet over hundre ganger i sitt ferske partiprogram. I SVs program forekommer det derimot bare 19 ganger. Er det rart en enkel gutt blir forvirret? Er Høyre plutselig blitt fem ganger mer opptatt av bærekraft enn SV?
Og hva betyr ordet, egentlig? Mitt kall er heldigvis ei at svare – for det kan jeg ikke, jeg er jo bare en enkel gutt.