Kronikk

EU og den liberaldemokratiske stat

I morgen er det 60 år siden Roma-traktaten ble undertegnet. Vi kan neppe forstå opprettelsen av EEC, uten å se den i en større sikkerhetspolitisk sammenheng.

EU-symbol:Vaier flaggene for en vaklende 60-åring?, spør artikkelforfatteren.   Foto: Scanpix

Saken oppdateres.

Den 25. mars 1957 ble traktaten som opprettet det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) underskrevet i Roma. Begivenheten var skjellsettende for utviklingen i Europa, og regnes som EUs grunnleggelse. Siden har det ikke manglet på kritiske røster verken i Europa eller Norge.

LES OGSÅ: Fredsunion i evig strid

I den senere tid har eurokrise, innvandring, brexit og populisme dominert den offentlige samtalen. Noen hevder EU styrker de liberale demokratiene, mens andre mener nasjonalstatene må gjenvinne mer kontroll. Det kan derfor være på sin plass å spørre hva som var bakgrunnen for hendelsen som fant sted for 60 år siden, og om de grunnleggende betingelsene for integrasjonsprosjektet er blitt vesentlig endret.

Andre verdenskrig – aldri mer: Den direkte forløperen til EEC var det europeiske kull- og stålfellesskapet. Forslaget om å legge de rustningsviktige råvarene under overnasjonal styring, ble utformet i den franske sentraladministrasjonen for å hindre nye tragedier.

LES OGSÅ: Ola Borten Moe tror EØS-avtalen ryker

Da den franske utenriksministeren Robert Schuman presenterte planene på en pressekonferanse den 9. mai 1950, fikk han spørsmål om hvor mange som måtte signere for at planene skulle realiseres.

Svaret var utvetydig: om nødvendig fortsetter vi med to – altså Frankrike og Vest-Tyskland. Tysklands rolle var avgjørende. Det hadde vært tre kriger mellom Tyskland og Frankrike siden 1870. Britene avslo invitasjonen om å delta, blant annet fordi det var knyttet betingelser om å akseptere prinsippet om overnasjonalitet.

Resultatet ble en avtale mellom Frankrike og Vest-Tyskland, Italia og Benelux-landene som skulle gjelde i 50 år. De samme landene ble i 1957 enige om å utvide fellesskapet ved å opprette en tollunion og et felles marked uten tidsavgrensning.

Den kalde krigen: Vi kan vanskelig forstå opprettelsen av EEC, uten å se begivenheten i en større sikkerhetspolitisk sammenheng.

Da den ideologiske og geopolitiske spenningen mellom USA og Sovjetunionen frøs til is mot slutten av 1940-tallet, så mange nødvendigheten av å inkorporere Vest-Tyskland i den vestlige blokken.

Dette behovet økte betydelig da Koreakrigen brøt ut sommeren 1950 mellom et Sovjet-støttet nord og et USA-støttet sør. Mange så likheten mellom et delt Korea og det delte Tyskland. De ville derfor sikre at det sentrale, tyske området midt i Europa forble en del av den vestlige blokken og demmet opp for kommunismen. De allierte ønsket også å utnytte det vesttyske produksjonspotensialet.

Koreakrigen påvirket ikke bare dynamikken i forhandlingene om kull- og stålfellesskapet. Midt på femtitallet ble Vest-Tyskland også NATO-medlem og gjenvant suverenitet – riktignok ikke fullt ut før Tyskland ble samlet i 1990.

LES OGSÅ: EU-land holder EU-toppmøte

Vel et tiår etter krigens slutt satt dermed Vest-Tyskland sammen med sine tidligere fiender som likeverdig partner i både kull- og stålfellesskapet, EEC og NATO.

Kriser og proteksjonisme: Den store konteksten for implementering av EEC er imidlertid det liberale regiment som ble bygd på ruinene av andre verdenskrig. Den altoverskyggende målsetting var å hindre at en tilsvarende katastrofe skulle eller kunne skje igjen.

Løsningene man valgte var bestemt av den nære historien. Fredsslutningene etter første verdenskrig hadde lagt grunnlaget for en utvikling preget av økonomisk, politisk og sosial krise. Da økonomien kollapset ved inngangen til 1930-tallet, gikk mange av de europeiske demokratiene med i dragsuget, og de var langt på vei ute av stand til å løse den økonomiske og sosiale krisen. Mange søkte alternative løsninger og fant dem i sterke ledere og proteksjonisme.

Også USA la begrensninger på innvandring og import. Konsekvensen var at internasjonal handel bremset opp og banet vei for autoritære regimer og krig.

En liberal orden:Isolasjonisme og proteksjonisme hadde ikke løst utfordringene i mellomkrigstiden. Det hadde heller ikke de internasjonale institusjonene. En serie nye internasjonale og regionale organisasjoner ble derfor reist etter 1945 for å bygge ned handelshindringer og øke internasjonal handel. Velstandsøkning og velferdsstat skulle gi folk trygghet og sikre en stabil samfunnsutvikling.

Det var på dette fundamentet EEC ble reist. I forordet til traktaten slås det fast at fellesskapet skulle lede til stadig tettere samarbeid mellom folk i Europa. Virkemidlet var økonomisk integrasjon, men avtalen la også grunnlaget for en rekke andre former for samarbeid. Intensjonen var at prosessen skulle være vanskelig å reversere. På tross av en rekke utfordringer gjennom årene har samarbeidet slått dype røtter.

En vaklende 60-åring?: Selv om dagens Europa på flere vis skiller seg fra den nære etterkrigstiden, er de grunnleggende betingelsene ikke vesentlig endret. Fremdeles er åpenhet, forpliktende samarbeid og handel viktig for våre pluralistiske samfunn.

I en verden preget av mobilitet og global kommunikasjon er løsningen neppe mer isolasjon og proteksjonisme. Historien har vist at proteksjonisme og populisme fort tenderer mot det illiberale. Liberale demokratier skal ikke bare håndtere ulike, men også uforenelige oppfatninger og målsettinger. Det er en av årsakene til at demokratiske samfunn behøver sterke fundament.

Selv om det er spenning mellom de som hevder nasjonalstaten må gjenvinne kontroll og de som vil ha mer EU, har den europeiske integrasjonsprosessen utvilsomt formet Europa og knyttet landene tettere sammen. Til tross for mange og betydelige utfordringer ved 60-årsmarkeringen synes disse båndene å være sterke. De kommende årene vil gi oss svar på om det stemmer.

På forsiden nå