Terrorangrepet ved parlamentsbygningen i London onsdag drepte tre og skadet 40 personer, flere av dem alvorlig. Gjerningsmannen, som ble skutt av politiet, var født britisk. Ifølge statsminister Theresa May, sannsynligvis inspirert av islamistisk ideologi. IS hevder at han var en av deres «krigere».
Nok en gang er en europeisk storby rammet av terror. De siste to årene har det vært ti større angrep i Europa, halvparten i Istanbul. Til sammen er nesten 500 mennesker drept. Alle angrepene er med stor sannsynlighet relatert til IS.
Etter aksjonene i Paris, Brussel, Nice og Berlin, er det ikke overraskende at terroren også kommer til London. Trusselnivået i byen har i lang tid vært vurdert som «svært alvorlig» (severe), men det har ikke vært større aksjoner eller islamistiske angrep siden bombene mot bane og buss i 2005, da 52 ble drept, og overfallet og drapet på soldaten Lee Rigby i 2013.
London er trolig den byen i Europa som hyppigst har vært utsatt for terrorangrep, i perioden 1970 til 2000 med rundt to hundre større og mindre bombeaksjoner, de fleste utført av IRA (Den irske republikanske armé). Londons innbyggere har forutsetninger for å kunne følge statsministerens oppfordring: «Den beste responsen på terrorisme er at folk fortsetter å leve som normalt».
Terroristene finner stadig nye metoder for å spre lidelse og frykt. Flere av de siste angrepene har vært utført av én person som har brukt kjøretøy som våpen. I går ble en lignende aksjon avverget i Belgia. Dette er betydelig enklere å planlegge og utføre enn en væpnet aksjon med bomber eller skytevåpen.
LES OGSÅ: Hvem som helst kan være mål
Nettopp det at slike angrep er enkle å gjennomføre og samtidig vanskeligere å forhindre, representerer et stort dilemma både for myndigheter og befolkning i demokratiske land. Alle innser at vi må ha en god etterretningstjeneste og at vi må finne oss i overvåkning, kontroll og begrensinger. Samtidig risikerer vi at ulempene blir større enn gevinsten, og at vi undergraver de verdiene vi vil beskytte.
I kampen mot terror finnes det ikke enkle svar, men hvis vi lar frykten for angrep ødelegge «det normale livet», har vi tapt.