For Sp er årets landsmøte et gedigent vorspiel. Men det er ingen selvfølge at festen varer helt til valget.

Foto: KARL GUNDERSEN

Hadde noen kunne se for seg at det var Senterpartiet alle snakket om ved inngangen av 2017? Neida. Joda. Det var egentlig ikke så vanskelig å spå. Jo flere som bekymrer seg for tomme rådhus, utarmede bygder, desillusjonerte bønder og nedlagte lensmannskontor, jo større er sjansen for at Senterpartiet klatrer på meningsmålingene. En kan si mye om den blåblå regjeringa, men den leverer på politikk som gir Sp luft under vingene.

Partiet har likevel vokst mer på kort tid enn selv de mest optimistiske valgkampstrategene hadde håpet. Det eneste spenningsmomentet på Sps landsmøte på Lerkendal i Trondheim, er om de sterke tallene vil holde fram til valgdagen. Ingen av delegatene virker i alle fall å være i tvil om at dette bare er begynnelsen. – Senterpartiet har ikke snudd kappa etter vinden. Det er vinden som har snudd, lød det selvsikkert fra talerstolen.

HØR VÅR PODKAST: Jakten på Senterpartiets sjel

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum kan kunsten å begeistre, men i sin landsmøtetale trengte han heller ikke å anstrenge seg. Senterpartistene er omtrent like lette å glede om dagen som Prosecco-drikkende venninner på jentetur. Vedum er partiets mest populære mann, kanskje ved siden av Ivar Aasen, som i det minste er partiets mest siterte mann.

Vedums posisjon i partiet er ubestridt, men det sto slett ikke skrevet i stjernene. Mange mente at trønderne Marit Arnstad og Ola Borten Moe hadde et større potensial som partileder.

En overgangsfigur i partiet, ble Vedum gjerne omtalt som. En jovial pragmatiker mer enn en visjonær tenker og sterk leder. Den rette til å samle partiet etter turbulente år med krangling og bitre personkonflikter. En må være en skikkelig grinebiter eller ulv for ikke å synes at Sps partileder er en trivelig kar. Nå har han også vist at han kan ta partiet til nye høyder. Han er på rett sted til rett tid, men har også noen egenskaper som gjør framgangen til mer enn flaks.

Få kan tillate seg å snakke så monomant om sentralisering og byråkratisering uten å bli oppfattet som bare bakstreversk og vrang. Det har sine fordeler å være folkelig og blid. – Jeg sier bare det jeg tror på jeg, sa han med klar adresse til pressen og alle dem som har beskyldt ham for å være en populist. Sannsynligvis er han en dyktigere og smartere strateg enn han kan virke som.

Vedum er på sitt beste når han setter ord på vanlige folks møte med det «effektive og byråkratiske» storsamfunnet. Hvem unner ikke en gammel krok et brev istedenfor et trøblete møte med sin digitale postkasse og elektroniske kjernejournal? Hvem føler ikke med den gamle dama som strever med å betale regningene sine i nettbanken? Den fordømte kodebrikken som aldri er der den skal være og Java som må oppdateres. Da kan vi alle føle oss som senterpartister.

«Små, varme ventiler» i effektiviteten vår, etterlyste han, og det er lett å ta seg i å nikke bekreftende. Og han har mange velkjente kaniner i hatten. Robust politi. Tvang. Byråkrater. Vidar Helgesen. Kvikkas. Bare tanken på å overlate avisleveringa på lørdagene til et selskap som heter Kvikkas, burde kanskje fått varsellampene til å blinke.

Har Senterpartiet nådd toppen, er det mange som lurer på. De har mobilisert det som kan krype og gå av kjernevelgere. Svært mange av dem som sa de stemte Sp sist, holder fast på partiet. Selv om målinger viser veldig gode tall, er det vanskelig å se hvor Sp skal hente nye velgere. For det holder ikke om de så får 100 prosent oppslutning i Rena og Holtålen. Det utgjør ikke store greiene nasjonalt.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Arbeiderpartiet trenger en skikkelig utluftning

Partiet er nødt til å gjøre det bedre i storbyene, og så langt har de hatt lite grep om de urbane velgerne. Der er firkløverpartiet forbeholdt eksil-senterpartister, bygderomantikere og spesielt interesserte. Om Sp-folk skryter aldri så mye av sin helse- og skolepolitikk, så er det svært få som stemmer på dem av den grunn. I Trøndelag har de gjennom populære og dyktige ordførere i Steinkjer og Stjørdal vist at de kan gjøre det svært godt i mellomstore byer. Nå er dette byer med stort omland og mange bygder, men det er like fullt svært verdifulle kommuner for partiet.

Mye riktig har de gjort, når Høyre plutselig gjør Sp til hovedmotstanderen. Politikere er helt avhengig av fiender, og høyrefolk passer perfekt inn i stereotypien av det Sp ikke vil være. Ap-leder Jonas Gahr Støre står i fare for å havne enda mer i skyggen. Gode miner gjør de, men det må være en viss bekymring på Youngstorget.

Det er først og fremst Arbeiderpartiet som lekker velgere til Sp. As ubehjelpelige linje i kommunereformen tyder på at de prøver å legge seg nærmere Sp. Strategisk smart er det neppe. De fleste velgerne foretrekker originalen framfor en blek kopi.

Mange av Aps kjernevelgere er opptatt av reformer og alt det robuste som Sp er imot. De liker slett ikke at Arbeiderpartiet leker Senterpartiet light. Det er kanskje bra for Sp nå, men ikke nødvendigvis godt nytt for håpet om en rødgrønn regjering etter valget.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Det store matparadokset

Men det plager ingen i Senterpartiet nå. Er det noe partiet kan, så er det å feire sine seire. Og denne landsmøtehelga har de liten grunn til å spare på konfettien.

For som huspoet Ivar Aasen kunne ha sagt det: D’er seint å stengja Buret, når Fuglen er flogen.