Venstre er kanskje små, men mye plass tar de. Klart det provoserer.
Det er ikke bare enkelt å være Venstre for tida. Men hadde det skulle være enkelt, ville det sannsynligvis ikke vært noe Venstre heller. Partiets 133 år i norsk politikk har ikke vært noen seiersgang.
Kanskje var det ikke dette partileder Trine Skei Grande hadde i tankene da hun i sin landsmøtetale manet til kamp mot politikere som ga enkle svar. Mot politikere som peker på enkle løsninger. Enkle måter å gjøre det på, finnes ikke i Venstre. Landsmøtet er intet unntak.
Landsmøtene er partienes mulighet til å skinne, i alle fall for en dag eller tre. En helg med selvdigging i blitsregn gir ofte det ekstra puffet inn i valgkampen. Den store skrekken er at ett av to kan skje i forkant: 1.) En veldig dårlig meningsmåling. 2.) At partitoppene krangler for åpen scene.
Det skal de ha, Venstre. De leverer så det griner. Og kanskje noen griner. Når du tenker at det eneste som mangler nå er at noen tar til orde for å legge partiet ned, så er det akkurat det som skjer.
LES KOMMENTAREN: Fire spørsmål som kan avgjøre valget
Men venstrefolk er ikke blant dem som lett lar seg knekke. Pytt sann. Vi har hatt langt verre utgangspunkt enn dette. Nå kan det bare gå oppover, lyder det. Optimismen kan komme godt med.
2,7 prosent oppslutning på Vårt Lands måling denne uka var ikke lystelig lesing, selv ikke for dårlig vante venstrefolk. De lar seg sjelden skremme av elendige tall, selv om de fleste målinger viser et parti under sperregrensa. Venstres store problem er at velgerne deres er like trofaste som deltakerne på «Temptation Island». Det hjelper lite at mange synes Venstre er et ålreit parti, så lenge det forblir et nummer to-parti.
Men det er ikke bare partiets velgere som gjør det vanskelig for partiet. Noen ganger klarer de det utmerket godt på egen hånd. I et i overkant åpent og ærlig øyeblikk sa partileder Trine Skei Grande til en journalist at hun ville kaste Frp ut av regjering.
For så vidt ikke så veldig oppsiktsvekkende. En skal være ganske sløv for ikke å ha registrert at Venstre vil styre med Høyre og KrF uten Frp. At det betyr at Frp på en eller annen måte må ut, overrasket åpenbart mange.
Det fikk i alle fall Abid Raja til å ta det såkalte bladet fra munnen. Selv femåringer er flinkere til å holde på hemmeligheter enn stortingsrepresentanten fra Akershus. Venstre kunne derfor gå inn i landsmøtet med førstesider om full krig i partiet, lederstrid og elendige meningsmålinger, samt en ønskereprise på debatten om partiets eksistensberettigelse. Aftenpostens kommentator Frank Rossavik er blant dem som mener partiet er modent for nedleggelse.
Skulle Venstre bli nedlagt, vet jeg i alle fall noen som blir glad. Mange politikere i Ap og Frp nærer noe som ligner på hat til partiet. Også Trine Skei Grande provoserer dem grenseløst. Rett nok er de politiske skillelinjene store i enkelte saker, men det handler vel så mye om partikultur. Vidåpne, vinglete Venstre med flere meninger enn politikere, irriterer det strømlinjeformede Ap-hierarkiet.
Også i Frp har de lest Einar Gerhardsens «Tillitsmannen» med stor iver. De får kløe av Venstre og deres overdimensjonerte selvbilde. Venstre er pusekatten som oppfatter seg selv som en løve. Klart det provoserer den som selv burde vært en løve.
Grande nevnte ikke Fremskrittspartiet med et ord, men tilstedeværelsen til samarbeidspartneren lå likevel tykt i rommet. Venstres forhold til Frp er problematisk, uansett hvordan de vender og vrir på det. Verre saker som deler dem enn klima og innvandring, kunne de knapt funnet. For dette er konfliktsaker som handler om verdier og veivalg. De lar seg ikke sukre med penger og kompromisser.
Hør Adresseavisens kommentatorer diskutere Venstre, jålespråk og stygge bygder på podkast
Samtidig må Venstre forholde seg til at Frp finnes. Drømmen om en fortsatt borgerlig regjering er helt avhengig av partiet ytterst på høyresiden. Sannsynligvis er det en svært dårlig idé å bruke så mye negativ energi på dem. For å bruke partilederens egne ord til landsmøtet: Venstre er ikke på sitt beste når de kjefter, er arrogante og bedrevitende. Og det er de dessverre stadig vekk.
Konflikter som tar oppmerksomheten bort fra politikk, er det siste Venstre trenger. Partiet har høy troverdighet på klima og miljø, men der er konkurransen om velgerne stor. Kanskje er heller ikke velgerne så opptatt av klima som politikerne håper og tror.
Skal partiet løfte seg tydelig opp fra den mistrøstige sperregrensa, må de få oppmerksomhet på flere egne saker. Venstre var en gang et skoleparti. Nå prøver de igjen å blåse støv av det gamle lærer-Venstre.
- Det har aldri vært mer behov for Venstre og Venstres ideer enn akkurat nå, sa Trine Skei Grande. Men det holder ikke å si det, de må vise det også. Her har partiets mange pedagoger en formidabel jobb å gjøre. Partiet lever farlig om de ikke lykkes.
Den gleden unner jeg ikke Venstres uvenner.