Ved å stå opp frå dei døde viser Jesus oss ein ny veg. Ein veg til eit liv som anerkjenner vår neste: kjønn, legning, rase, funksjon, nasjonalitet og tru.

Domprost Ragnhild Jepsen i Nidaros domprosti. Foto: Vegard Eggen

Mennesket er ikkje menneske utan at det også er ein kropp. Kroppen kan ikkje vere utan at den også er menneske. Min menneskelighet er uløyseleg knytta til kroppen min.

LES OGSÅ: Kirken må spørre like mye som den svarer

Kanskje vil nokon tenke: Ja, men min kropp er skrøpelig av sjukdom, av livserfaring, av livet eg har levd. Vi kjenner på vår samtids behov for å vere polert. Vi kjenner skam over å ikkje vere slik medier og opinion vil ha oss. Det bringer med seg kjensle av skuld og utilstrekkelighet, av å ikkje ha lykkast. Vår merka kropp må også bere det.

Alle ber vi vårt liv med oss på kroppen som indre og ytre arr. Alle ber vi med oss våre historier, gode og vonde. Det er den merka kroppen som gjer oss til den vi er. Men om vår menneskelighet er bunde til kroppen, er vårt menneskeverd ikkje bunde til korleis vår kropp er merka av livet. Vårt menneskeverd er det same for alle menneske. Ingen kan seie at nokre liv er meir verd enn andre.

I dagane fram mot langfredag er det mennesket Jesus vi har gått saman med. Mennesket Jesus som no har nådd målet han visste han måtte nå. Mennesket Jesus som er redd, som er sint, som søkjer trøyst og nærvær hjå dei som står han nær. Som innbyd sine vener til eit siste måltid. Og som deler av seg sjølv med orda vi alltid høyrer når nattverden blir feira i kyrkja: «Dette er min kropp som vert gjeven for dykk.»

Mennesket Jesus mellom oss er ikkje ein polert kropp utan merke av levd liv. Når Jesus kjennes så sterkt mellom oss, er det som det nyfødde, blodige og sårbare barnet. Han er Marias nyfødde barn i stallen, utan evne til å ta vare på seg sjølv, heilt overgjeve i menneskes hender og avhengig av omsorg, varme og kjærleik. Slik vi alle er.

LES OGSÅ: Dagfinn Thomassen godkjent som ny bispekandidat

På langfredag er han den lidande Jesus. Han er den døyande, blodige og kvesta mannen som andar ut på krossen. Marias barn er han framleis. Ho står ved sida og må sjå at sonen hennar skal døy. Han er menneske overgjeve i menneskes hender, utan evne til å stige ned frå krossen han er spikra opp på. Det er Guds vilje han følgjer. Det er dette han må gjere. Han kjenner angsten i dødsøyeblikket og ropar: «Min gud, min gud, kvifor har du forlate meg?»

Det er han som i døden må gå dei siste stega åleine. Slik vi alle må.

LES OGSÅ: Maria budskapsdag

I ein kronikk i Aftenposten for nokre år sidan slo den då dødssjuke samfunnsdebattanten Steinar Lem fast at døden er det mest dramatiske og sikraste ved livet vårt. Kronikken hadde overskrifta «Opphev ondskapen». I tittelen ligg det djupaste ynskje eit menneske kan kome med som veit at døden ventar. Men det gjeld jo oss alle. Vi vil halde fast på livet, vårt eige liv, livet til våre kjære. Overskrifta i det som er ei bøn frå djupet av eit sorgtungt hjarte, er også overskrifta på dei dramatiske dagane vi gjennomlever no: Opphev vondskapen! Det er det Jesus er komen til Jerusalem for å gjere.

Jesus må døy på krossen for å gje verda håpet attende.

Er det noko vi treng i vår tid, er det håp. Men håp er ikkje det same som optimisme, det er ikkje ei tru på at alt kjem til å ordne seg. Håpet er visse om at det finst nærvær, uansett kor tom og motlaus verda måtte sjå ut. På langfredag vart håpet krossfest. Tida fram til den skjelvande flammen frå påskemorgonens lys igjen brenn, er ei tid i uvisse. Vil håpet og livskreftene overvinne vondskap og død?

Vi treng bodskapen om håpet og om den tomme grava. Vi treng det i vår del av verda, vi treng det over heile verda. For verda er råka av krefter som vil vondt. Det er vanskeleg å ta inn over seg den mengda av frykt og død vi ser omkring oss, nært og langt borte. Men vi må ikkje la oss overmanne av det som vil spreie frykt og angst og død. Vi må ikkje hamne der at redsla for det ukjente gjer at vi stengjer oss sjølv og grensene våre for den framande. Vi må ikkje leve slik at den einaste måten vi trur at vi kan leve godt, er å frårøve vår neste livet; anten det er vår fiende; vår bror som tilhøyrer ein annan religion, eller det er den framande som bankar på våre dører.

Jesus fekk kjenne dødskreftene på sin eigen kropp. Han visste kvar dei førte han. Også vi kan kjenne på dei same øydeleggjande kreftene i vår verd.

Men så feirar vi påske – og så skjønar vi at det er desse kreftene Jesu oppstode legg øyde. Vi skal ikkje overgje oss til håpløyse, til vald, til misnøye. Vi skal ikkje bli verande i grava. For gjennom krafta i Jesu oppstode har vi fått krefter til nytt liv.

Jesu oppstode gjer klart for oss korleis Guds rettferd er heilt annleis enn vår rettferd. Når verda insisterer på at død og frykt og misunning og splid er uunngåelege og til og med nødvendige deler av vår eksistens, noko vi må akseptere og leve med, forkynner den tomme grava akkurat det motsette:

Ved å stå opp frå dei døde viser Jesus oss ein ny veg. Den oppstadne Kristus viser oss livets veg.

Korleis er så vårt liv i lyset frå oppstoda – på livets veg?

Det er eit liv i fridom. Det er eit liv med likeverd og vørdnad. Det er eit liv som anerkjenner vår neste: Kjønn, legning, rase, funksjon, nasjonalitet, tru. Livet i lyset frå oppstoda er ein livsmåte som kjenneteiknar dei som trur på den oppstadne Kristus over heile verda, dei som forkynner håpet og kreftene som fører til Livet.

Om vi skulle kjenne oss meir tilfredse og heime i gravkammerets rom, då har vi gløymt kven vi er. Men om vi skulle ha gløymt det, så har Lyset kome til oss på nytt. Tidleg om morgonen den fyrste dagen i veka kom kvinnene til grava.

Dei såg den tomme hola og kleda som låg att etter den døde.

Dei såg – og dei trudde.

Og dei sprang og fortalde det til alle som ville høyre.