Glad påsk, sto det i fjellene på Storlien. Noen med snøscooter hadde skrevet det i det store fjellet. Lystig og fint. Håper du har hatt en glad påsk, Johan Börjesson.
Jeg har fulgt nøye med i Adressas artikler om Trondheim og kunst. I særdeleshet gikk dette ut over Trondheim Kunstmuseum, hvor jeg er nestleder i styret. Jeg trakk bare pusten og dro til fjells. Nå er jeg i tynn luft. Høydeoppholdet ble bra det.
Når kunsten gjemmer seg bak jåleri, gir byen blaffen
Det å gå til angrep på Trondheim som kunstby er en balansegang som virkelig skal mestres. «Terpentinkameratene» satte foten på lina og ramla av. Ikke uventet. Andre var litt her og der, så kom noen drassende med ett bra museum i Danmark. Besøkstall i Bergen, Oslo og andre byer som var langt bedre enn Trondheim. Nå er jeg så freidig at jeg sier bare: blæh.
Kunstformidling er vanskelig. Særlig i en region hvor idrett i alle grener dominerer interessen. Idretten har vært flinke. Fått «attention» og penger. Veldig bra. Kunst i Trondheim har markedsmessig vært usynlig. Da blir det ikke penger. Folkeliggjøringen er totalt fraværende. En kommentar i Adressa før påske satte fingeren på det.
Som styreleder i Trondheim Kunstforening gjennom tre år har jeg merket meg de økonomiske rammene. De er helt umulig. Jeg har restrukturert lån, kuttet kostnader og hentet private donasjoner. Uansett er det ikke rom for verdig drift. Tankekors og virkelighet.
unstmuseet i Aarhus, Aros som opplever en enorm publikumssuksess.
Jeg ble hentet inn til TKF for å gjøre en «ryddejobb». Der var det rotete. Rydder fortsatt. I og med at jeg er styreleder der medfører det også nestledervervet i Trondheim Kunstmuseum og Gråmølna. Anakronisme. Gråmølna, hvem i alle dager kunne finne på å opprette institusjonen? Noen har benevnt den som en bussholdeplass i Innherredsveien. Helt enig. Mausoleer har vi ikke tradisjon for i Norge.
Det midtnorske kunstmiljøet er sterkt. Godt renommé langt ut over landegrensene. Når jeg kom inn i kunstverdenen brakte jeg med meg ord som «produkt» (hva er det vi selger?) og markedskommunikasjon (hvordan friste befolkningen til å komme og se på kunst?). Det ble mange hevede øyenbryn. Men nå står vi der. Hele det midtnorske kunstmiljøet er helt uten kunnskap om markedskommunikasjon.
Vi har fått presentert kunst som er jævlig kjedelig
Ja, jeg skjærer meg selv over samme kam. Jeg er jo tillitsvalgt. Alle vi som er det, må nå skjønne det ansvaret vi er satt til. Muligens «terpentinkameratene» holder seg i hulene da.